Jeg er det "glemte" barnet ( laaaaangt...)

[Anonym bruker]

Nå er jeg selvfølgelig voksen, men jeg sliter med at mønstre og roller fra barndommen henger igjen, og jeg får ikke endret dem.

 

I jobbsammenheng, i forhold til venner og svigerfamilien så har jeg ingen problemer med hevde meg, komme fram med det jeg vil si, og bli lyttet til. Men i forhold til min egen familie ( foreldre og søsken) så gjør jeg ikke det.

 

Foreldrene mine er snille og gode, men gjorde noen grep under oppveksten min/vår som ikke var riktige, men allikevel tatt ut fra beste hensikt. Min søster var psykisk syk under barndom og ungdomstid, men det var vel ingen som forsto hvor ille det var. Jeg var hennes syndebukk og fikk gjennomgå for alt som hun mente var feil i hennes liv. Hun kjeftet, mobbet, slo, stengte meg inne, truet meg med kniv og gjorde livet mitt vondt og vanskelig, men hun var så utspekulert at hun bare gjorde dette når vi var hjemme alene, og så truet hun meg med at "hvis jeg sa noe, så....". Og hun gjennomførte truslene.

 

I starten sa jeg fra til foreldrene mine om hva som pågikk, men de så jo bare at hun var grei mot meg, og jeg ble ikke trodd. Uansett hva jeg sa, så fikk jeg beskjed om å ikke overdrive, være dramatisk, lage noe ut av ingenting, osv. Jeg ble med andre ord aldri hørt eller tatt alvorlig, og de som skulle passe på meg vernet om søsteren min og sa seg på et vis enig med henne i at det var meg det var noe galt med.

 

Resultatet ble etterhvert at jeg ikke sa noe. Jeg ble snill, veldig snill, i håp om at søsteren min skulle like meg, og at ting skulle gå over. Så fort jeg ble stor nok til å ikke måtte være alene med henne så unngikk jeg alle slike situasjoner, men med det resultatet at jeg ble stemplet som den rastløse som ikke ville finne på noe hyggelig med søsteren min. Nok en gang ble det til at det var jeg som ikke var grei...

 

Jeg flyttet tidlig hjemmefra, men kom mye hjem i helgene med kjæresten min. Da torde hun ikke å gjøre noe, men klagde over at hun ikke likte at han alltid var med, så jeg fikk beskjed om at jeg måtte komme uten han noen ganger også.

 

Da tenkte jeg at vi var så voksne at det var på tide å ta opp dette skikkelig. NÅ måtte de jo høre på meg! Så jeg samlet familien og fortalte alt sett fra min side, lillebroren min var aldri utsatt for hennes onde side, men han hadde jo sett mye opp gjennom årene, og tildels vært med på det, og bekreftet det meste jeg sa. Da havnet all fokus på søsteren min, igjen, og at det var slemt av meg å dra fram ting fra mange år tilbake, og at jeg måtte da forstå at hun trengte hjelp.

 

Hun fikk hjelp, og nå i dag, som voksne så har vi et godt, om ikke veldig varmt, forhold. Men i familiesammenhenger så er jeg visst fortsatt "den man ikke trenger å lytte til". Jeg havner alltid bakerst i køen, enten det gjelder hjelp til ting, økonomisk støtte ( jeg vet f. eks at foreldrene mine har betalt studiene til søsknene mine, mens jeg tatt opp lån og betalt mitt eget), eller sånn som det som skjedde i dag: Vi har alle tre søsknene invitert foreldrene våre til jul. De har vært 6-7 ganger hos søsteren min, var hos broren min for to år siden, men har aldri vært hos meg. De ringte for å si at de skulle til søsteren min igjen i år. Da spurte jeg om når de skulle komme til meg ( dette handler ikke om geografi, for jeg bor nærmest), Da sa de "neste gang". Det blir om 4 år, for jeg skal ikke ha hjemmejul før det, sa jeg. Nei, da hadde de avtalt med broren min, så de kunne komme til meg om 8 år. Da er de 77 og 79 år gamle, om de lever.

 

Jeg er snill og grei, stiller opp for familien og hjelper alltid til, ligger unna konflikter og tar aldri opp noe ubehagelig. Men taper gang på gang. Må jeg innse at toget for å endre rolle i familien har gått, eller kan jeg gjøre noe uten å lage kjempebaluba? Jeg vil så gjerne oppleve at jeg teller, at jeg er like viktig som de andre og at de skal se at jeg overhode ikke er noen dramaqueen.

[Anonym bruker]

helighet, hva er det med foreldrene dine da?! Du burde jo blitt fjernet fra de da du var liten, makan til oppførsel!

[Anonym bruker]

De var snille, gode og omsorgsfulle, hadde det ikke vært for det med søsteren min så hadde jeg hatt en super oppvekst. De hadde vel bare ikke fantasi til å se for seg at det jeg fortalte var sant,for de så selv aldri den siden av søsteren min. Hun skjulte det vannvittig godt. Så jeg forstår at de hadde vanskelig for å tro meg. Og den dag i dag er søsteren min god på å manipulere ting den veien hun vil.

 

Jeg vil bare ikke ha det sånn lenger, at jeg ikke blir hørt.

[Anonym bruker]

jeg vil ikke si at de var omsorgsfulle, når de ikke kalrte å håndtere mer enn 1 barn, jeg vil heller si du er blitt utsatt for omsorgsvikt i den grad at du ikke ble hørt eller tatt på avlor! slutt å forsvar de! de var elendige!