Er det plutselig blitt stas å være alenemor??

[Anonym bruker]

Om dere føler det slik og er i forhold,hvorfor gidder dere da å være i det forholdet?

 

Syns det blir helt latterlig når noen kommer og påroper seg statuser fordi de har det så "fælt".Er det fordi andre skal synes synd i dem,eller hva?

Når man bor alene med barn,må ta alle avgjørelser alene,betale alt selv,følge barna opp alene,alltid være tilstedet for barna alene,sove alene,styre hus alene,bestemme middager hver dag og handle alene,underholde barna alene++DA er man en alenemor.

[Anonym bruker]

La folk kalle seg hva de vil.

 

Er jo synd i de som er i så dårlige forhold.

[Anonym bruker]

For ørtende gang: jeg gjør alt det der alene selv om jeg på papiret er gift og mannen har samme adresse som oss. Jeg er alene om alt sammen likevel!

 

Føler egentlig at dere alenemødre er så redde for at noen skal ta fra dere tittelen fordi dere vil at alle skal si dere er så flinke som er alenemødre. Men faktum er at dere får fri annenhver helg. Det får ikke jeg. Men jeg gidder Jeg får vinterferie og høstferie og en uke om sommeren. Hvis det er så stas, hvorfor krever dere tittelen alene? Jeg forstår ikke hvorfor dere er så opptatt av hva andre kaller seg.

[Anonym bruker]

Mulig det er synd i dem,men da må de gjøre noe med det.Sette krav til partneren eller droppe hele greien.Det er nesten patetisk å holde på slik,gå rundt å synes synd i seg selv og forvente at verden rundt skal føle det samme.Det er snakk om å være sterk og stå opp for seg selv!

[Anonym bruker]

Mulig det er synd i dem,men da må de gjøre noe med det.Sette krav til partneren eller droppe hele greien.Det er nesten patetisk å holde på slik,gå rundt å synes synd i seg selv og forvente at verden rundt skal føle det samme.Det er snakk om å være sterk og stå opp for seg selv!

[Anonym bruker]

Hvorfor gidder du det da?

[Anonym bruker]

Er enig i deg med det beste 10.27, men husk nu på at noen virkelig er helt alene pga f.eks tragedier! Å si at en har fri annenhver helg blir feil. Har aldri hatt en enste "frihelg" jeg. Ble desverre alene før barnet ble født.

 

Andre har kanskje ikke disse frihelgene fordi far ikke er intr, eller andre forhold som gjør det vanskelig.

 

Syns det er synd det skal være så mye "bråk" her inne pga dette. Alenemødre som roper ut om noen sier de føler seg som alenemor, og kvinner i forhold som mener de har det verre fordi de ikke har fri annenhver helg.

Er dere klar over egentlig hvor mange som sliter med å "sende " bort barna på samvær til en mann som har oppført seg voldelig? Barn har lite rettsikkerthet i dette landet, mne heldigvis jobbes dette med.

 

Kan vi ikke alle være sliten uavhengig av om vi har mann eller ikke?

[Anonym bruker]

Jeg kan skjønne at folk føler seg som alenemor i forhold, fordi de tror at det er slik det føles å være alenemor. Først når man faktisk er det vet man den virkelige forskjellen.

Det sagt så er det å bli alenemor for noen et steg mot det bedre i forhold til å være i det parforholdet de er i nå. mens for andre så er det å få hele verden rasert.

 

Jeg har vært alenemor i 2 år og må si at jeg har det mye bedre en når vi var 2 desverre. Det samme har unga.

Set som er tungt med å være alene med barn (og her har ikke far samvær eller betaler bidrag eller noe.) er at jeg vet at allt ansvaret for barna er på meg, det er ingen å snakke med om tanker og bekymmringer for barna (eller annet) når man har dem, som aktivt tar del i en slik samtale. Ingen å fortelle de "store" øyeblikkene til som vil syntes det er like fantastisk som det du gjør.

For face it, venninner og slektninger har ikke samme tilknyttning til barnet ditt og bryr seg egentlig ikke nevneverdig om å tenke på slikt.

Og orker ikke høre på sånt i lengden så man vet man ikke kan snakke for mye om barna for da gidder ikke folk å ta kontakt lengre.

 

Samt at man ofteer låst mye til huset på kvelder og slikt så man ikke får noe spesiel sjangse til sosial omgang med andre. Spesielt om man er alenemor uten mennesker som er villig til å avlaste en og bf ikke har samvær.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Newsflash ikke alle alenemødre har fri annen hver helg eller mer.

 

Jeg har på snart 2 år hatt fri hele 12 timer tilsammen, allt betalt barnevakt. Ot tiden barna er i bhg da, men er jo ikke fri da man jo jobber disse timene.

 

men for min del må du gjerne si at du føler deg som alenemor, bryr meg fint lite da det hverken forandrer livet mitt til det negative eller posetive om de i forhold kaller seg alenemor det er nå bare et ord.

[Anonym bruker]

Forsvant visst litt der... Jeg gidder ikke å bry meg om at jeg er alene med dem i hverdagen. Det finnes mennesker som har det verre enn meg, om de er i parforhold, alene eller bare ensomme, mange er syke, arbeidsledige, har mange sorger i livet sitt. At jeg kaller meg alenemor, betyr ikke at jeg synes at det er stas, eller fordi jeg vil at noen skal tenke at jeg har det verre enn andre. Aleneforsørger er et bedre ord enn alenemor. For jeg er alenemor, men ikke aleneforsørger, for en gang i måneden kan jeg bare forsyne meg fra bankkontoen til mannen og ta det jeg trenger. Men jeg er like mye alenemor i hverdagen for det.

[Anonym bruker]

"Men faktum er at dere får fri annenhver helg"

 

Ehh, javel.... Har ikke sett noe til det, men kanskje jeg kan ønske meg Helgefeen i julegave

[jussisuss]

Har sittet å lest alle debattene her om temaet og prøvd å ikke la meg hisse opp... MEN...

 

Mannen min døde når jeg var 5 mnd på vei med nr 2, så jeg er HELT alene om omsorgen.. Ikke fri en gang i uken eller fri annenhver helg.

 

Selvsakt er det slitsomt fysik å være alene med to barn alene.

(skjønner egentlig ikke hvordan jeg klarte meg gjennom første leveåret til minsten, med nattevåk osv og ei lita ei som er full fart i tillegg.) De skal mates og stelles og aktiviteter skal følges opp.

 

MEN, det som er mest "slitsomt" ved å være alene (som dere liksom Alenemødre ikke kan sette dere inn i) er det psykiske.

Bekymringer for barnas fremtid. Bekymringer når barna er syke. Alle avgjørelser man må ta HELT alene i forhold til oppdragelse osv.

Det å ikke ha noen å diskutere alle disse tingene med. Ikke noen å dele alt dette med. Bekymringer for økonomi og forsørge barna alene. Det er slitsomt!

 

Så selv om det for mange der ute er slitsomt fordi mannen jobber og er mye borte, så er dere HELDIGE alikevll. Om de er mye borte, så er de hvertfall der. Dere har noen å snakke med om alt av sorger, gleder og bekymringer...

 

Det å være mor er i perioder slitsomt og hektisk for de fleste.

Men prøv å tenk positivt. Sett pris på det dere har. Om mannen er myeborte og ikke stiller så mye opp med det daglige arbeidet, så nyt hvert sekund han er til stede. Det kunne vært værre. Tro meg!

 

[Anonym bruker]

Applaus jussisuss!

Signerer alt her!

 

Er selv alenemor,men ikke av samme tragiske grunn som du..Du viser virkelig hva det vil si å være alene,og du virker sterk:-))

 

Klem til deg:)

[Anonym bruker]

"MEN, det som er mest "slitsomt" ved å være alene (som dere liksom Alenemødre ikke kan sette dere inn i) er det psykiske"

 

Selvsagt kan noen av oss det! Far til barnet mitt er ikke død, men jeg har ingen anelse om hvor kan befinner seg, hva han driver med og om han noensinne vil ta kontakt igjen (og vi var faktisk i et forhold da jeg ble gravid).

 

Jeg ER alene om ALT - selv om han lever.....

[jussisuss]

Den var ment til Kvinner som er i et forhold, men som kaller seg alenemødre fordi mannen jobber mye og er mye bortreist!!!!

 

Du må lese alt før du svarer vettu, dumma !

[Anonym bruker]

All ære til deg jussisuss, det står stor respekt av den jobben du gjør. En i min omgangskrets er kommet i samme situasjon som deg, og vi kan så godt forstå følelsen av hvordan dette må være, nettopp fordi man ser at man selv ikke har noen garanti.

 

Det jeg tenker, er at det kanskje finnes noen grupper for de som er i din situasjon? Bruker dere hverandre? Kan dere ha noen felles middager med en annen familie, eller hjelpe hverandre i hverdagen på annen måte? Hva med å dele et hus? Da har man noen å prate med og dele ting med. Klem og lykke til videre

[jussisuss]

Joda, finnes sorg grupper både for meg og barna. Så det er bra team rundt hvis en ønsker det. Nå er det snart 2 år siden mannen min døde, så vi kjenner at vi begynner å komme tilbake til hverdagen igjen

Så nå er det full rulle med bhg, skole og jobb.

Godt når en begynner å kjenne at de gode dagene er flere enn de tunge.