ppt og hjelp i barnehagen

[Galskapens overhode]

gutten min er snart 3 år. I september meldte vi ham til ppt sammen med barnehagen. Nå i desember fikk vi et møte. De skal observere ham i januar, og siden vil det bli et møte i mars for å planlegge neste barnehageår.

 

Da går det jo fort 1 år fra innmeldig til mulig støtte.

 

Han er 90% av tiden en blid og hyggelig gutt. Han er veldig fornuftig og snakker veldig godt. HAr et stort ordforråd og er flink til å sette ord på tanker og følelser. 10% av tiden kan han være rasende. Får raserianfall som går ut over kun ham selv. Kan låse seg i anfallene og holde på i opptil 45 minutter. Han kan skade seg selv eller brøle seg bort av frustrasjon. Man får sjelden komtankt med ham om det har gått så langt, og han må holdes under oppsyn så han ikek skader seg selv.

 

Det er ikke noe system i hva som utløser frustrasjonen. Han hadde slike hjemem også, men det har nesten gått helt over med språket som har blomstret.

 

Noen som har råd for å få fortgang i å få hjelp fra ppt?

 

Jeg er redd dette vil gå ut over det sosiale hvis dette skal få fortsette til han er nesten 4 år. Redd for at det kan bli værre når han begynner på ny avdeling i august.

[Anonym']

PPT er et veldig tregtgående system i mange tilfeller. Min erfaring fra skoleverket (er adjunkt) er at påtrykk fra foreldrene er det som hjelper mest. Pedagoger (avdelingsleder)/styrer i barnehage/skole er pålagt å følge tjenestevei, og kan ikke gjøre så mye annet enn det dessverre, men foreldre står fritt til å mase og mase helt til resultater vises.

 

Det viser seg dessverre at de som "roper høyest" vinner raskere frem, så ikke kvi dere for å gjøre nettopp det.

Mas direkte til saksbehandler på PPT, etterlys kortere tidsperspektiv.

Stå på! Det er mitt beste råd.

 

[jentemamma]

PPT er en lovpålagt kommunal tjeneste med høyt arbeidspress som i mine øyne har alt for knapp bemanning i forhold til det den skal dekke. Tjenesten er likevel i de fleste tilfeller bemannet med personell med høy kompetanse og erfaring som gjør sitt ytterste. Når det kommer en henvisning er det dessverre som regel noe ventetid, men alle henvisninger blir vurdert individuelt. Hvis henvisningen tyder på svært alvorlig problematikk tas saken selvfølgelig inn direkte. Ofte må barnehagen også drøfte saken med en saksbehandler i forkant av henvisningen slik at de fleste sakene er "kjent" når henvisningen kommer. Barnehagene har i de siste årene blitt gode på kartlegging og henvisninger, slik at henvisningene gjerne er fyldige med god info om barnets funkjsonsnivå. Dette gir et godt utgangspunkt for planlegging for videre framdrift. Ut fra det du beskriver høres framdriften helt normal og grei ut. Dere har vært på en samtale, og der ble det sannsynligvis tatt opp en anamnese slik at saksbehandler fikk grundig info om sønnen din. I tillegg har barnehagen sikkert sendt info og kartlegging. I januar vil saksbehandler selv se barnet og helt sikkert snakke med barnehagen. Vi foreldre vil nok alltid oppleve at ting tar tid, og det er mange som tenker at ingenting skjer før enkeltvedtaket om timer foreligger. Men egentlig er dere godt i gang. Når saksbehandleren kommer til barnehagen kan hun/han veilede bhg til å gjøre ting annerledes og sette inn tiltak. Mye kan gjøres uten ekstra ressurser. Spesialpedagogisk hjelp i bhg er egentlig forbehold barn med relativt store vankser. At det ikke går "raskere" i deres tilfelle sier sannsynligvis også noe om alvorlighetsgraden av henvisningen og den generelle bekymringen for barnets utvikling. Forstår veldig godt at du er bekymret og ønsker fortgang, men leser ut fra det du sier at sønnen din fungerer veldig godt på flere områder. Jeg ville stolt på at fagpersonene gjør en riktig vurdering. Blir litt provosert av holdninger som kommer fram i det første svaret her, om at det er om å gjøre å rope høyest. Som forelder er det vanskelig å se objektivt på ting som har med ens eget barn å gjøre. Derfor ville jeg stolt på at både barnehagen og PPT gjør jobben sin her. Tenker at foreldre til barn med spesielle behov ofte kan bruke både sin egen og fagpersonenes tid og ressurser på en mer konstruktiv måte enn å kjempe i systemet. Løsningen ligger ikke alltid i ressurser, ressurser, ressurser. I stedet ville jeg holdt en tett og god dialog med barnehagen, og fokusert litt mer på her og nå. Hva kan dere som foreldre og bhg gjøre nå for at situasjonen skal bli bedre? Det fungerer fint hjemme, kan bhg lære noe av dere? Kan anfallene kartlegges bedre slik at en finner årsaken til dem? Hva kan man prøve ut for å forebygge anfallene?

[Galskapens overhode]

Barnehagen uttrykke rogså frustrasjon over tid i saksgangen. PPT snakket i høst om tidlig inngripen for å forebygge tidlig.

 

Som pedagog kjenner jeg til bemanningen og saksgangen i ppt. Men som mor.. så kjenner jeg litt på frustrasjonen i hvor lang tid dette vil ta.

 

Barnehagen ser for seg rådgivning og en liten støtteressurs for å fortest mulig kunne hjelpe sønnen vår til å unngå disse anfallene. Han trenger støtte i sosiale situasjoner for å kunne sette ord på frustrasjonen som bygger seg opp og han låser seg i.

Barnehagen har prøvd å observere et system i utbruddene, men finner det ikke. De ønsker seg en større kompetanse på området.

 

Jeg sa ifra når han startet i denne bhg for 1 år siden at gutten kunne være veldig sint. MEn de avfeide det med at sinte barn hadde de hatt før uten å ønske noe videre utdypning på det jeg prøvde å si dem. Nå kan de si at de ikke har møtte noen barn som er SÅ sinte før.

 

Vi har hele veien hatt god kommunikasjon med barnehagen. Og prøver å gi dem råd for hvordan de skal kunne avverge anfallene hans. Men hjemme er vi 2 voksne på 2 barn, i barnhagen er situasjonen en helt annen.

 

Jeg tviler ikke på at PPT er en veldig kompetent instans.

 

[ny vestfold]

jeg synes du er heldig,det har gått fort..nå må de observere gutten noen ganger føre de kan gi råd,og på sammarbeidsmøter kan dere få råd dere kan bruke frem til han blir 4.1år er ikke lang tid.

 

jeg har kjempet i 4 1/2 år...jenta mi har vært en kasteball i systemet,etter snart femår er det en innstans som skjønner at det er noe galt med jenta mi,og at hun er ikke som alle andre hun er 7år blitt,deilig å slippe å høre jeg er en hysterisk,uansvarlig,dårlig mor..det er barnet som ikke er som andre.