Vanskelig forhold til moren min

[Anonym bruker]

Jeg har store problemer med moren min. Jeg tror ganske sikkert at hun har et psykisk problem, men hun har null selvinnsikt og det er alltid alle andre det er noe galt med.

For ca tre måneder siden skjelte hun meg ut på telefonen, og det endte med at jeg "la på røret"/mobilen. Det var hun som ringte meg, om kvelden, for å prate. Men siden hun bare klager og syter, så prøver jeg å være litt løsningsorientert, men jeg får bare kjeft. Jeg hørte ingenting på to dager, så sendte jeg sms til henne.

Hun har skjelt meg ut tidligere, for noen år siden, da var jeg høygravid og hun kalte meg da en drittdatter. Ingen av gangene har hun kommet med noen unnskyldning. Sist gang det skjedde, så vi hverandre som før i tiden etterpå, men denne gangen merker jeg at jeg virkelig ikke har lyst til å se henne i det hele tatt. Utad virker hun som en hyggelig og utadvendt person. Hun har alltid pene klær og sminke. Men jeg merker at hun har et fryktelig sinne, så jeg stoler rett og slett ikke på henne lenger. Egentlig er hun alltid misførnøyd. Hun har i alle år kommet med kritiske bemerkninger til meg, og også om andre.

Men jeg har aldri sagt ifra, har på en måte bare trippet rundt og håpet på at hun skal være fornøyd. Faren min sa heller aldri noe særlig ifra. Han var en stille og rolig person.

Det hun sa på telefonene nå siste gangen var blant annet at jeg er utakknemlig og kynisk. Hun klager over at hun er så alene, alle vender henne ryggen, jeg er blitt så streng mot henne, hun har så lite penger, alle andre hun kjenner har så fine hus, hun har mistet all status etter å ha litt enke...osv. Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg holdt ut å høre på henne, men jeg prøvde i det lengste å snakke henne til fornuft.

Nå i ettertid, skjønner jeg at det aldri vil nytte. Litt lenger ut i samtalen sier hun at jeg må begynne å ble mer munter når jeg er sammen med henne...! Ja, særlig. Man blir ikke akkurat munter etter å ha blitt anklaget for alt mulig. Og hun klarer også å si at "du må være mer åpen", "du har alltid vært så lukket". Det er nesten så man begynner å le, så håpløst er det.

Etter den siste utskjellingen fra henne, hørte jeg ingenting.

Så jeg sendte en sms hvor jeg forklarte, på sms (orker ikke å snakke med henne på telefon lenger, har sagt at hun ikke får ringe meg), at jeg ikke vil ha noe flere utskjellinger, eller flere negative tanker fra henne.. Da kommer det svar fra henne om at "du kan da skjønne at jeg bare vil deg det beste"og "må alt være så vanskelig, kan vi ikke bare si at vi er glad i hverandre, for det er vi vel?"...!!! Uansett hva jeg sier til henne (eller skriver på sms), får hun det ikke med seg. Ingen tegn til skyldfølelse eller anger.

Vi har sett hverandre tre ganger siden hun skjelte meg ut, og begge gangene har jeg tatt initiativet, kun for at hun skulle få se barnebarna.

Men jeg merker at jeg gruer meg i forkant av møtet og er fysisk anspent under møtet og sliten i etterkant. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kan ha det slik. Jeg tappes for energi av dette, og det har jeg virkelig ikke tid eller anledning til.

Jeg har 3 små barn som trenger meg, snart tilbake i full jobb og et samliv med mannen min som jeg ønsker skal fortsette. Jeg er enebarn og hun er enke, Pappa døde for noen år siden. Før det merket jeg i liten grad dette som jeg opplever nå, men jeg antar at faren min var en slags buffer for henne. De siste årene har hun også mistet mange tidligere venner og bekjente. Hun sier at de er blitt så vanskelig og sta, men jeg vet at hun har skjelt ut flere av dem også, da jeg kjenner flere av dem og har snakket med dem.

Barna mine er glade i mormoren sin. Hun er faktisk veldig søt med dem og finner på mye og er veldig leken med dem.

De har jo ikke opplevd henne på den måten jeg har, enda.

Jeg vet med meg selv at det er hun som har problemer, at hun mest sannsynlig er psykisk syk. Jeg har lest mye om psykologi og psykiatri de siste årene og jeg kjenner igjen moren min i mye av det som blir skrevet.

Resten av familien min og min svigerfamilie støtter meg og synes også at moren min er anstrengende å være sammen med, men hun selv har ingen selvinnsikt.

Så jeg trenger litt tips til hvordan forholde seg til henne? Jeg vet at jeg må sette tydelige grenser, men hvordan praktisere dette?

[Anonym bruker]

Er det moren min du snakker om eller? ;-) Jeg gidder ikke familieintriger. Jeg valgte å kutte ut more min for over 5 år siden. Savner henne ikke engang. Var bare kritikk og surmuling fra henne.

Har det så mye bedre uten henne i livet mitt!