Løvetannbarn

[Tante Blås Squaw]

Dette skrives ikke for å syte, jeg har et godt liv idag og føler meg heldig )

 

Men jeg vil gjerne dele litt av min historie - kanskje det kan hjelpe noen i lignende situasjoner.

 

Jeg vokste opp med en mor som manglet empati, ikke forsto sosiale koder, ofte fikk aggressive utbrudd, ikke taklet å omgås andre mennesker og var veldig paranoid. Hun hadde et plaget sinn, for å si det mildt.

 

Min far var full av angst etter mange barndomsår med grov mishandling, og taklet dette ved å drikke. I fylla ble han aggressiv og voldelig mot meg og min mor.

 

Jeg var 11 år da far min første gang voldtok meg. Min mor visste om endel av overgrepene, men prøvde ikke å stoppe det som foregikk. Hun visste også at min farmor klådde på meg, men avfeide det ned at "men hun bare er sånn, hun har gjort det mot sine egne unger også."

 

Da jeg var 12 år, tok min far livet av seg.

 

Jeg har mange vonde minner som fremdeles kan gi meg mareritt. Jeg har også hatt store smerter i rygg og skuldre som ingen har kunnet forklare med annet enn psykiske påkjenninger.

 

Så fort jeg ble myndig flyttet jeg for meg selv, lettet over å komme meg vekk. Jeg var glad i moren min og prøvde å holde kontakten, men det var veldig vanskelig.

 

19 år gammel var jeg dust og ble gravid med en mann jeg kjente altfor dårlig. Det endte med at jeg ble alene med en tre mnd gammel datter, som han ikke ville ha kontakt med.

 

Jeg fortsatte å oppsøke folk som ikke var bra for meg - venner og kjærester som på forskjellige nivåer ikke behandlet meg bra. Det fantes noen fantastiske mennesker blant vennene mine også, men disse sørget jeg for å støte vekk.

 

22 år gammel fikk jeg diagnosen Hodgkins lymfom, som er en form for lymfekreft. Det ble 8 mnd med intens behandling - først cellegift, så stråling. Heldigvis funket det.

 

23 år og nylig friskmeldt fikk jeg en depresjon som er typisk for eks-pasienter; jeg ble overmannet av skyldfølelse for å ha overlevd. Jeg fant meg en voldelig idiot av en kjæreste, og lot ham mishandle meg i nesten ett år før jeg tok til vettet og kastet ham ut.

 

Min mor hadde vært barnevakt for datteren min flere ganger, og jeg fikk vite at min mor hadde slått datteren min under disse besøkene. Jeg har aldri vært så iskaldt rasende i hele mitt liv, og kuttet all kontakt med moren min. Vi har til dags dato ingen kontakt, takk og lov.

 

Istedet for å begynne på skole som planlagt, satt jeg 24 år gammel på legevakta med et angstanfall uten å forstå hva som skjedde med meg. En vennlig sjel i hvit frakk fikk meg henvist til DPS, der jeg fikk veldig god hjelp.

 

Så begynte en laaang prosess med å jobbe meg gjennom ettervirkningene av hva jeg hadde opplevd. Fram til da hadde jeg ikke skjønt hvorfor jeg hadde mareritt, kaldsvettet, var redd for høye lyder, ble nervøs når jeg var sammen med mennesker osv. Jeg visste ingenting om angst og depresjon.

 

8 mnd hos psykolog og fire år i gruppeterapi gjorde underverker. Jeg fant styrken i meg selv og vokste som menneske, lærte meg å grine. Ble i det hele tatt MEG igjen.

 

27 år gammel traff jeg mannen i mitt liv ) Det er fem år siden, vi har fått to barn sammen og giftet oss iår. Han er en fantastisk god pappa for alle tre barna, min eldste datter har endelig fått den gode pappa'n hun fortjener. Vi er blitt en sånn familie jeg ønsker at jeg hadde fått vokse opp i )

 

I høst fikk jeg hjerneslag, men følges heldigvis opp av sykehuset. Flinke flinke folk der.

 

Også er det en drøss andre ting jeg ikke nevner også, for da hadde dette blitt et enda lengre og mer begredelig innlegg! Poenget mitt er i alle fall at det er utrolig hva slags vansker man kan komme seg gjennom og likevel få lov til å oppleve lykke når det verste har roet seg.

 

Jeg er midlertidig ufør (AAP, som det heter nå) pga psykiske og fysiske plager. Det er fortsatt en stor sorg at jeg ikke kan jobbe "som alle andre", men jeg gjør det beste ut av det. Noen dager er vonde, men flere og flere er gode.

 

...og den som gir seg er en dritt! ;o)

 

 

 

 

 

 

 

 

[Sweet Amber]

Du må være enormt sterk. De fleste ville knekt av en brøkdel av dette. Du har hatt et utrolig liv så langt. Håper resten av det blir mindre begivenhetsrikt

Mange kunne hatt godt av å lese dette og se at man kan komme seg videre etter mye mer enn enkelte tror de tåler.

 

[Anonym bruker]

Du har jammen opplevd litt av hvert.. Dessverre i negativ betydning. Synes det er flott at du står rak i ryggen etter denne barndommen og starten på voksenlivet ditt. Du er jo egentlig ett klassisk tilfelle der ting lett kunne ha sklidd ut, og der dop hadde vært en enkel løsning for å komme seg vekk.

Fint at du har det bra i dag;)

[Anonym bruker]

Utrolig hva du har måttet gå gjennom, veldig sterk historie. Likevel virker du som en flott og sterk kvinne i dag, utrolig bra prestert!

 

 

[Anonym bruker]

Du har opplevd mye vondt. Du må ha jobbet hardt for å komme dit du er idag, og det imponerer meg veldig. Håper virkelig du har fått "dosen din" og at livet viser seg fra sin beste side i alle årene som kommer

 

[Anonym bruker]

Sterk historie du har!

 

Og jeg er enig med deg - den som gir seg er en dritt (men det er lov å gråte litt, bare man slutter med det etter en stund og bretter opp ermene!)

 

Har selv hatt diverse å stri med, men er ikke løvetannbarn.

 

Når det gjelder jobb - ta det med ro med det. Om en stund er du sikkert også sterk nok til å takle også den siden av livet! I mange kommuner finnes det ulike tilbud der man kan få arbeidstrening/sosialt nettverk som forberedelse til jobb.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Sterk historie dette:)

 

Men kan jeg spørre om noe... Fikk du beholde omsorgen for datteren din gjennom hele dette? Trenger ikke svare hvis ikke du vil.

 

Hilsen et annet løvetannbarn (som fikk beholde døtrene sine:))

[Anonym bruker]

Takk for at du ville dele dene sterke historien. Håper livet vil behandle deg vel far nå av, det har du virkelig fortjent.

[Ikkesåallerværst]

Ah, elsker sånne solskinnshistorier! Utrolig bra jobbet av deg, det har nok kostet. Ikke rart egentlig, at hjernen din fikk et slag etter alt dette!

[Anonym bruker]

Å fy faen! Du har hatt litt av et liv, men klarer likevel å fremstå som en av de mer oppgående her på forumet (jeg har sett nicket ditt, og er ofte enig i dine synspunkter...)

 

Å for pokker, jeg vet ikke hva jeg skal si... God jul til deg og dine! Måtte du aldri mer oppleve noe kjipt!

[Anonym bruker]

ååå...jeg sitter her og grøsser!!

stolt av deg!

[Tante Blås Squaw]

09:07:

 

Ja, har alltid hatt datteren min hos meg ) Som eneforsørger uten foreldre å støtte meg til innså jeg fort at datteren min trengte flere trygge voksne i livet sitt, derfor kontaktet jeg barnevernet (som jeg har bare gode erfaringer med!) og de fant verdens beste avlaster. Hun var hos avlaster-engelen annenhver helg, de har fortsatt kontakt. Fantastisk dame som datteren min regner som tanta si )

 

Min mor prøvde å få meg umyndiggjort da jeg var kreftsyk, hun trodde det ville gi henne omsorgen for snuppa mi dersom jeg ikke ble frisk. Den fraværende faren er langt fra feilfri, men både ham og et eventuelt fosterhjem ville vært en bedre plan enn å ha min mor som omsorgsperson.

 

Men heldigvis gikk alt bra, jeg er frisk! :oD Og mannen min adopterer snuppa såfort vi har vært gift i to år )

[marihøne_1986]

Oi, dette rørte meg!! Sitter med klump i halsen!

Du må være en av de sterkeste menneskene jeg har hørt om!

Masse lykke til videre i livet. Du fortjener å ha det bra nå!!

 

Klem

[Tante Blås Squaw]

Tusen takk, alle sammen )