Alle har en historie om: "the one that got away". Hvordan er din?

[Anonym bruker]

Jeg har en spesiell person som slapp unna. Han var alt jeg ville ha og hadde drømt om. Han fullførte setningene mine og var som en tro kopi av meg selv ift å være veldig utadvent og ha dårlig humor. Vi rota i fylla en gang, men han var ikke interessert og til slutt fant han seg kjæreste. Det var en av de vondeste periodene jeg har hatt ift til kjærlighetssorg.

[Anonym bruker]

Jeg savner fortsatt min første kjærlighet. Kommer aldri til å glemme ham. Vi var bare 16 og det er over 10 år siden, men jeg savner ham likefullt. Treffes på fest innimellom og vi er venner, gir hverandre klem o.l. Jeg ser ikke på ham som en eks siden det er så lenge siden og vi var unge. Men jeg tenker innimellom "hva om det hadde blitt oss?"

 

Så er det en som jeg holdt litt på med rett før jeg møtte samboeren. Det var så mange sjanser med oss, men ting gikk alltid mot oss slik at det bare ikke ble oss.

 

Siste er en god venn av meg. Jeg har aldri hatt venner i nærheten av ham, og jeg vet egentlig ikke om vi hadde fungert som kjærester. Men vi er virkelig sjelevenner, sånn som du beskriver, og det er ingen som forstår meg på samme måten. Vi bor i forskjellige byer så vi treffes sjeldent. Men hver gang vi snakker er det akkurat som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg har mange ganger lurt på hvordan vi hadde vært som kjærester. Vi har en spesiell kjemi som jeg ikke har eller har hatt med noen andre, ikke engang min samboer. Men jeg er redd vennskapet kunne blitt ødelagt om vi hadde prøvd oss på et forhold.

Vi laget forøvrig en avtale i 2005 om at hvis begge var single i juni 2010, skulle vi gifte oss:-) "Dessverre" har vi begge samboer.

[:::) Frøken Velferdsrett]

pink inspirert i dag?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en.... han var og er vel det som kalles den store kjærligheten. Trengte ikke snakke, visste hva den andre tenkte bare med blikket..... kjemien var super...

 

MEN... han hadde nettopp brutt ut av et dårlig forhold, og jeg hadde barn jeg var alene med... Summen der tror jeg gjorde at han forsvant... Han er den vakreste mannen jeg har sett i hele mitt liv, og for meg var hans indre like vakkert som hans ytre...

 

Han møtte ei jente noen år senere, som han fridde til innen en uke. De er gift og har flere barn i dag...... Jeg unner ham alt godt Det er det merkelige her. Jeg har ikke sjalusifølelser. Jeg ønsker kun det beste for ham

[Anonym bruker]

Tja den jeg aldri fikk...tenker vel ikke på han på den måten..

Men det var en kjempe snill gutt jeg traff da jeg var rundt 18 år og veldig umoden...(altså jeg var ung og usikker)

Han var eldre og likte meg veldig godt, jeg likte han også..men kjente meg selv ikke særlig bra og dreit meg ut mange ganger, blant annet så klinet jeg med en annen osv osv...har ofte angret på det..kanskje det hadde vært oss?

Men samtidig så var vi aldri sammen, og for å være helt ærlig så tror jeg jeg hadde gått lei av han...han var veldig rolig...og veeeeldig stille...

[Anonym bruker]

Teite meg har flere sånne:(

 

Det finnes en, egentlig ikke en ålreit fyr (har jeg funnet ut nå, maaaaange år senere) som jeg hadde noe veldig godt med over en kort periode, og vi søkte sammen igjen i flere år etterpå, bare for en dag, en helg eller en lunsj, og gjerne med sex attåt.

Han er fredeles ikke gift og han har ikke barn. Det hender han tar kontakt men jeg svarer ikke... Det fører ingenting godt med seg.

 

Den andre var en ONS som ble mange ONS men ingenting mer. Lurer litt på om det kunne vært godt dersom jeg hadde turt å satse den gangen.

 

Men på den annen side så har jeg truffet det jeg mener er drømmemannen, og slått meg til ro med ham.

Har aldri tvilt på valget og kommer forhåpentlig aldri til å tvile heller.

Derfor så er jo disse to andre uvesentlige likevel... Og jeg hadde ikke grepet sjansen dersom den hadde kommet rekende på ei fjøl heller.

[Tigergutt]

Møtte den store kjærligheten osm 25 åring - han var 5 år eldre. Det var fullstendig tenning, kjemi, vennskap - ja alt umiddelbart! Han var ung bedriftsleder, mange ansatte, masse penger, og stort sett vant til å få det som han ville. Meg inkludert!

 

Ble raskt kjærester, jeg flyttet inn til han og hadde en fantastisk sommer, høst og vinter. Ut på sen vinteren kom han og fortalte at han hadde vært utro med barndomskjæresten på en klassefest, og at hun var blitt gravid. Jeg flyttet ut, fullførte ing.høgskolen og fikk meg jobb et annet sted i landet. Han ringte meg x antall ganger i løpet av et døgn, bombaderte meg med gaver....osv.. Jeg fikk hemmelig adresse, men han greide å spore meg opp via jobben. Jeg savnet han noe forferdelig, og etter 5 måneder bestemte jeg meg for å tilgi han og støtte han gjennom det å skulle bli far (selv om det var helt grusomt!). Sjokket var stort da babyen kom og det var 2!!! Det hadde han visst hele tiden, men heller ikke fortalt!

 

For å gjøre en lang historie kort! Jeg kom meg heldigvis unna personen, han har i etterkant vært gift 3 ganger og har 4 barn med 3 forskjellige. Han ringer meg en gang i blant, men jeg tar aldri telefonen lenger. Han sender meldinger i fylla om at det bare er meg han vil ha, men heldigvis har jeg kommet meg videre her i livet!

 

Uansett hva han har gjort mot meg så er nok dette min første store kjærlighet, og i melankolske stunder kan jeg fortsatt tenke på hvordan ting ville vært om han ikke hadde vært utro den gangen........

 

 

[Anonym bruker]

Vi var sammen ett år som 17-åringer, men vi bodde langt fra hverandre og hadde ikke noen felles venner. Tilslutt gitt det bare over av seg selv, men jeg tenker fortsatt på han og vet han også tenker på meg.

[Anonym bruker]

Jeg møtte en da jeg var 24 år, jeg var da allerede etablert med barn og samboer, men etter å ha kjent ham i et år flyttet jeg fra samboeren min, og flyttet for meg selv. Da begynte vi å bli kjent med hverandre som kjærester, og alt var så perfekt, han var flott sammen med barnet mitt, min drømmeprins og vi snakket i timesvis, la planer for fremtiden og var så forelsket.

Men for å være sammen med ham måtte jeg ta et valg om å tro, han var sterkt troende, jeg var ikke. Jeg så også at et liv sammen med ham ville påvirke livet til mitt barn, og etter to år sammen brøt jeg med ham. Det er det verste jeg noen gang har gjort, for jeg elsket så høyt, men jeg elsker barnet mitt høyere.

Han er fortsatt der ute, singel og har flere ganger sagt at han heller vil være singel enn sammen med noen andre enn meg... Selv er jeg igjen samboer, men av og til kjenner jeg et savn, et skrikende tomrom etter "the one tat got away"!..

[Anonym bruker]

Vi møttes da jeg var 16, han var 20. Året før hadde jeg sett han på et tv-program og tenkt "Haha, for en duuuust!", før jeg byttet kanal. Så møttes vi under et arrangement som skulle vare i noen uker. De første dagene tenkte jeg ikke noe særlig over at han var der, selv om han var morsom og ganske høylydt. Han var ikke særlig pen, og ikke mye høyere enn meg selv (og jeg er ikke 1,60 engang), så jeg var ikke nevneverdig interessert, for å si det sånn.

 

Men etter kort tid oppdaget jeg at jeg var hodestups forelsket - han har nemlig den egenskapen at han kan sjarmere en stein i senk. Vi hang sammen som erteris, og jeg lo og lo og lo mens jeg var sammen med han. Vi hadde kjempegod kjemi og han var den morsomste personen jeg noen gang hadde møtt. Så da arrangementet var over, fortsatte vi å treffes. Vi hadde god kjemi i senga, og jeg fikk min første orgasme sammen med han

 

Alt var bare fryd og gammen, alt jeg tenkte på var han, jeg ville være sammen med han hver dag og hvert minutt, og plutselig hadde han blitt den vakreste personen i hele verden. Så reiste han til Praha for å gå på skole, og etter det har jeg ikke sett han. Det har gått nesten 7 år.

 

Jeg låste meg inne hele sommerferien, og gråt og gråt. Enda sammenligner jeg alle menn jeg treffer med han, jeg tenker på han hver dag, jeg savner han hele tiden, og jeg har slett ikke kommet over han. Hvordan gjør man det, egentlig? Han er virkelig den store kjærligheten, og jeg tror egentlig aldri jeg kommer til å slutte å savne han...

[Anonym bruker]

Pinnkjøtt mannen:)

 

Hi her... Nei, faktisk ikke! Men nå gjorde du meg nysgjerrig på om huin har en sang om han som slapp unna??

[Anonym bruker]

en jeg var på dealern med da jeg var hmm 16. vi gikk på skole sammen. hang i friminuttene og etter skoletid. rota og hadde sex både edru og fulle. jeg var dritforelsket i han, men han fikk seg en dame og det vakke meg.var leimeg da ja.

 

[Tante Blås Squaw]

I mitt tilfelle gikk det takk og lov over! *ler*

 

Kort fortalt; vi var begge 16, forholdet varte i rundt to år. Etter det var det gråt og tenners gnissel og fram og tilbake og drama og skit i nesten 7 år, før jeg endelig våknet av dvalen.

 

...og så fort jeg fikk ham ut av systemet snublet jeg over drømmemannen, gitt ;o)

[Anonym bruker]

21.10, for en rørende historie. Det står stor respekt av at du valgte barnet ditt foran din store kjærlighet. Det skulle selvfølgelig bare mangle -enhver mor med vettet i behold ville ha gjort det samme. MEN, det kan ikke ha vært enkelt, så jeg bøyer meg i støvet for at du klarte det.

[Anonym bruker]

Hmm.. Kan visst si jeg er heldig jeg da

 

Møtte drømmemannen i en alder av 15 år, min sjelevenn og jeg visste samme dag at dette var mannen jeg ville bli gammel sammen med! Men den gang ble det ikke oss to, han ble sammen med en jente i klassen vår og jeg virkelig led meg igjennom to år med kjærlighetssorg. Etter det ble jeg sammen med en fyr, og forholdet vårt varte i to år. Jeg og min sjelevenn var fortsatt bestevenner. Etter at det ble slutt med meg og typen og jeg flyttet for meg selv, ble min venn kastet ut av leligheten han bodde i, og jeg tok ham inn. En måned senere var vi blitt sammen og er det den dag i dag, seks år senere og med baby på vei

Jeg er glad jeg ikke sitter og har en følelse av å ha gått glipp av noen som er så viktig for meg som det han er. Han er klippen min

[Anonym bruker]

Jeg var forelsket i en gutt på videregående, vi var i samme gjeng og vi var venner. Men han ble sammen med en annen. Jeg har mann og barn, han har kone og barn, men jeg er fremdeles forelsket i ham og tenker hva om det hadde blitt oss, er det derfor jeg ikke føler meg lykkelig?

[Anonym bruker]

Jeg var 18 og han et par år eldre. Han var helt fantastisk på alle måter, vi var kjempegode venner og kunne snakke om alt. Vi hadde partner begge to, så det ble aldri noe mer enn vennskap, selv om det lå noe annet i lufta.

Så ble det slutt med våre respektive partnere og på en fest rotet vi, jeg var verdens lykkeligste jente - helt til han bestemte seg for å gå tilbake til jenta si. Jeg var sønderknust leeenge... :-/

Mange år senere møttes vi på en fest. Jeg var godt gift og lykkelig med min nye mann. Han kom bort og hvisket "Da jeg så du komme gående over gulvet kunne jeg ikke annet enn å se på deg. Jeg angrer helt for j*vlig på at det aldri ble oss.."

 

Av og til tenker jeg på hvordan det hadde blitt om det hadde blitt oss, men jeg ser at det er en god grunn til at "the one that got away" faktisk kom seg unna. :-P

[Anonym bruker]

Jeg traff "the one that got away" etter jeg var gift og hadde fått barn. Han var singel og barnløs. Vi fikk umiddelbar kjemi og ble gode venner. Noen år etterpå innså jeg at jeg elsket ham. Han sa at han elsket meg også.

 

Jeg måtte velge mellom ham og familien min. Familien min vant. Aldri om jeg hadde ofret barnas trygge og stabile liv mot noe fremmed og ukjent. Vi gråt like mye begge to da jeg sa at jeg aldri kunne se ham igjen. Det har gått mange år nå, fortsatt tenker jeg på ham og lurer på hva som kunne ha skjedd. Skulle bare ønske at jeg traff denne mannen noen år tidligere... hvis det finnes noe slikt som sjelevenner, så var han min. Aldri om jeg har truffet noen jeg har hatt så god kjemi med, selv ikke mannen min som jeg også elsker, men på en helt annen måte.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt om han er "the one that got away", men han var en jeg nok alltid kommer til å lure litt på om hvordan det hadde blitt om det ikke ble slutt. Er leeenge siden, var bare 16 og det var et avstandsforhold, noe som også var grunnen til at det ble slutt. Vi hadde så ekstremt god kjemi, og siden vi var så sjeldent sammen så kriblet det fortsatt i magen da vi var sammen gjennom hele forholdet egentlig... Men tror egentlig det er det jeg savner, den kriblingen. Etter 4 år som samboere med min kjære uten å noengang få sjangsen til å savne hverandre er det leeenge siden det har kriblet i magen. Så jeg kommer nok alltid til å lure litt på om det var avstanden eller selve personen som gjorde at det fortsatt kriblet, og om det hadde fortsatt eller avtatt om vi hadde flyttet sammen noengang.

[Anonym bruker]

Ja jeg har også en <3 vi rotet av og på i noen år, det var jeg som gikk og angrer litt på det!!

[Anonym bruker]

Jeg møtte min store kjærlighet i syden da jeg var 17, han et par år eldre. Jeg har elsket han hver dag av hvert sekund siden første gang jeg så han. Dessverre var jeg for ung til å satse på han og avstanden for stor til at vi klarte å holde på kontakten. 4 år gikk og...

 

for 3 år siden, med baby i magen, dukket han opp på facebook`en min. ALT kom tilbake til meg som et slag i trynet. Med baby på vei, samboer og et bryllup like rundt hjørnet måtte jeg ta et kjapt valg. Jeg valgte han bort, men vi har i dag god kontakt. Jeg angrer ikke på valget mitt, min mann og våre, nå 2 barn, betyr alt, men men både jeg og "the one that got away" vet at vi aldri kommer over hverandre... Til sommeren har gått 10 år siden vi møtte hverandre.

[Anonym bruker]

Alt i hele verden var perfekt, bortsett fra en liten ting;

Som inngifta i familien hans, var jeg "tanta" hans, og det ble for sært fant vi ut. Selv om vi lovlige kunne bli sammen så hadde vi begge familier å ta hensyn til.

 

Kunne blitt artig på byfogden om jeg hadde beholdt mitt tilgiftede etternavn: Vil fru Knudsen og herr Knudsen gifte seg?? Med hverandre?? Og dere er ikke gifte med hverandre fra før??

 

[Anonym bruker]

Jeg var i en butikk da jeg var 19 år. Hørte en stemme som sa "kan jeg hjelpe deg?", snudde meg rundt og så inn i de fineste blå øynene jeg har sett. Joda det kan vel kalles kjærlighet ved første blikk. Ble kjent med denne personen på byen noen mnd senere via kompisen hans. Kompisen derimot, ble veldig forelsket i meg. Han ba (kaller han bare M) M holde seg unna meg. Jeg visste ikke om det før flere år etter. Flørtet masse med M, vi utviklet et vennskap og jeg forstod aldri om mine følelser var gjensidig eller ikke. Forstår jo nå at han prøvde sikkert å kjempe imot fra starten av, men ga etter noen ganger likevel.

 

Uansett, det var drama fram og tilbake i flere år. Når jeg endelig slo meg til ro med å være venner, tok han initiativ til noe mer. Sånn holdte vi på fram og tilbake i evigheter. Han kunne si til meg i fylla at han visste nå hva han ville ha og kysse meg. Dagen etter var han helt kald. Så det ble mange tårer. Kalte han min mister big.

 

Vi hadde sex en gang i løpet av alle årene. Når vi våknet opp husket han ikke at det hadde skjedd engang! (Det tror jeg er en dårlig unnskyldning). I ettertid har jeg forstått at jeg ga han all kontroll. Jeg var ikke klar over at jeg var mere verdt enn som så og lot han behandle meg dårlig. Aldri igjen. Føler egentlig ingen behov for å ha kontakt med han igjen. Jeg er en annen person nå og tror ikke vi ville fungert sammen, hvertfall ikke like godt som min elskede som jeg nå har barn med. Likevel vet jeg at det ville kriblet i magen om jeg plutselig så han på gata etter alle disse årene. Håper bare det ville skjedd på en dag jeg ikke så ut som en dass.. Hehe.

 

Kaller han "the one that got away". Det betyr ikke at han var min store kjærlighet, for det var han ikke. Han var en med stor makt over meg i flere år. En som ga meg sterke følelser begge veier. Alle slike erfaringer hjalp meg jo å finne ut hva jeg lette etter. Og ledet meg mot den fantastiske mannen jeg har idag

[Anonym bruker]

Tigergutt, Det er vel heller du som er den som "got away":-D