Egentlig ganske bra....

[midgard]

å være alenemamma... Lest litt her og der i dag og kommet frem til at jeg egentlig har det ganske bra. Jeg trenger ikke å diskutere oppdragelse, kjærestetid, svigerforeldre eller irritere meg over manglende bidrag til husarbeid, familieliv osv... Jeg slipper mye diskusjon og kranglig...

 

På en annen side hadde det vært greit å ha noen å diskutere med, ikke være alene om alt - det er til tider vanskelig å se alle løsninger alene. Og i den optimale verden hadde ikke minst mammaen min vært frisk slik at hun kunne avlaste meg litt... det viktigste er at hun blir frisk eller så frisk hun kan bli (hun har kreft), og at vi får beholde henne mange år til...

 

Elsker vakre gullet mitt:) Livet er egentlig ikke så alle væst;)

[Gjest]

Ser ut til at vi er i samme situsajon..

 

Jeg har fått en del avlastning av mine foreldre, men nå har mamma begynt med cellegiftbehandling.. Dette er tredje gangen hun er igjennom det..

 

Vi får prøve å få litt avlastning hos venner og kjente. For selv om det ikke er vi som er syke, og selv om vi klarer oss bra som alenemødre, sliter det på psyken..

 

Noe jeg sliter litt med er hva jeg svarer de som spør hvordan det går... Har en "vane" med å si at det går bra, men egentlig har jeg mest lyst til å si at jeg er fryktelig sliten og kunne trengt litt tid for meg selv..

 

Krysser fingrene for at mammaene våre blir friske og kan nyte mange år til..

 

[alenemed1. ♥]

Nei livet som alenemor er slettes ikke så værst. Klart det finnes tunge tider men det gjør det jo for andre også, men helt klart ikke dumt og slippe irritasjon og krangling selvom man selfølgelig ønsker seg det også, hehe

Tok meg laaaaang tid og faktisk innse det at jeg har det fantastisk bra alene med tulla, men nå er det faktisk så enkelt som at jeg bare sier til meg selv at jeg skal kose meg og nyte Jeg koser meg nemlig heller i ensomhet enn og kjede meg i tosomhet

God bedring til mamma`ne og GOD JUL

[Anonym bruker]

Jeg var alenemor i 4,5 år og det var både oppturer og nedturer. Nå har jeg hatt samboer i 1 år og det er slik jeg trives best men jeg lærte mye de årene, og jeg er ikke redd for å bli forlatt igjen. Nettopp fordi jeg vet at jeg kommer til å klare meg fint. Jeg klarer å ha et liv og forsørge meg selv uten å være avhengig av en mann. Men jeg håper ikke jeg blir forlatt igjen da..hehe.. men jeg går ikke rundt å bekymrer meg for fremtiden.

Samboeren min er innimellom borte pga jobb, og da føler jeg meg litt alenemor igjen, og det er bare deilig å få denne tiden for meg selv igjen. Får ikke panikk fordi mannen skal bort 1 uke liksom.

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Har det faktisk ganske så bra selv. Har vært litt desperat etter å treffe drømmemannen, men etter å ha truffet noen og det ikke har vært rett er det supert alene. Finnes ikke noe værre enn å være sammen med noen enn ikke ønsker, så da er det bedre alene. Og nå koser jeg med med de 2 små guttene jeg har.

[midgard]

Mammaer skal liksom ikke bli syke - det føles litt urettferdig (mamma er bare 56 år...). Men dette skal overvinnes, og jeg krysser alt jeg har for at både din og min (og alle andre) skal få nyte mange år til.

 

Vi (tulla og jeg) skal dit i morgen (hun har den gode uka nå..) og mamma gleder seg til å være sammen med lillegull - må le litt når jeg tenker på mormor og lillegull, lillegull "hviner" og sjelver av ekstase når hun ser mormor (noe mormor digger... he he he). Viktig å ta vare på deg gode stundene:)))

 

Klem

[midgard]

Menn.. akk, ja.. Jeg får ikke til forhold jeg, ser ganske bra ut (jeg har speil) så jeg har landet på at jeg må ha en "ræva" personlighet.. he he..

 

Det siste forholdet jeg hadde var så vanskelig (tungt), jeg var forelsket og fant meg i mye fordi det var jo sååååå bra i starten. Trodde virkelig jeg hadde "skutt" gullfuglen, men.. så da jeg fikk nok, var det kun lettelse i kroppen da han gikk ut av døra - det ble ro igjen. For meg er det derfor veldig vanskelig å slippe noen inn igjen, for jeg har det så mye bedre uten.. Men det kan jo komme en tid der jeg er så heldig å treffer en super mann:) og jeg vet at året somm kommer må ha noe supert på lur;)

 

Kos deg masse med gutta dine:)

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Problemet her er rett og slett at jeg blir for lei, etter noen mnd er forelskelsen borte. Og finer på en masse unnskyldninger for å slippe å være sammen. Blir fort betatt, og det er litt dumt. Men så er jeg litt sånn at jeg hater å ha folk oppå meg hele tiden. Koser meg mye alene. Føler seg jo ensom innimellom, men trives veldig godt alene. Kan iallefall ikke være en som sitter oppå meg. Så nå skal jeg nyte singeltilværelsen. Har igrunn aldri vært noe særlig alene, så dette trenger jeg. Og endelig føler jeg at det er helt greit. Finnes ikke desperat etter å ha noen. Orker ikke tanken på at noen skal ta på meg,hehe. Får masse kos av barna mine, og det holder akkurat nå.

[Anonym bruker]

Tror nok at jeg kommer til å være alene resten av livet, og har det egentlig helt fint med tanken:)

Trives egentlig best alene, tror jeg:)