Nå var jeg bare teit og leste masse skrekkhistorier:(

[KmammaK]

Uff.. Jeg har egentlig ikke trudd med noen ting,,, jeg har vel litt gått rundt i en boble og tenkt at det som kommer det kommer og det sikkert går fint, en er jo laga for å føde... Også tenkte jeg at jeg bare skulle se litt inne på det fødselsdebatten forumet for å se litt med fødestillinger og sånt.. Bare for å se litt hva som går an liksom..

Men havna selvfølgelig inn på tråder med masse skrekkhistorier.. Jeg er jo egentlig bare glad for at folk er ærlige, selvfølgelig.. For det er jo noe med å vite at det ikke plent blir en dans på roser.. Men..uff.. Jeg trodde ikke jeg skulle bry meg noe om det og tenke at ingen fødsler er like og bla bla.. Men det var spesielt om alle plagene etter på som jeg nå går rundt og tenker på.. For akkurat det med fødselen der er det liksom et mål på en måte.. Ungen skal ut! Men alt med sying og det å gå på do etter på og smerter og hoven og sting og åssen en føler seg etter på... Magen som føles som en kjempe bolledeig og nedentil som en sprengt kjøttkake.. Buhu.. Jeg veeeet at en sikkert ikke bryr seg så masse om det som en tror, for en er jo så glad for babyen og alt det der..men jeg er vel lettere påvirkelig enn jeg trodde nå og ble bare skikkelig nedfor nå hadde nesten bare vært greit å fortsette i den lille bobla mi om at alt bare er kos...selv om jeg vet det ikke er det.. Det er vel bare blitt så nærme at jeg skjønner at det snart er min tur.. Snufs.. Det er jo lov å hååpe på en grei fødsel og ok etter på.. Men jeg ble så mye mer pessimistisk plutselig....blæ....

 

[KmammaK]

Skulle stå:jeg har egentlig ikke grudd meg noen ting på starten der.. Dumme iPad retting!

[LL♥10♥13♥]

Hei!

Titter innom her igjen:) Fødte for akkurat 3 uker siden og hadde det litt som deg. Visste ikke helt hva jeg kunne forvente meg og jeg var redd for åssen det ble etterpå. Om det kan trøste er jeg helt som før nå, bare tre uker etterpå. Fikk bare to små pyntesting nedentil og de falt ut etter et par uker, merket nesten ingenting til dem. Bare sved litt når jeg tisset de aller første dagene. Sex er som før også var litt engstelig for det...

Skal sies at fødselen min gikk utrolig bra, men jeg tror det hjalp at jeg var veldig forbredt. Så noen tips! Yogakurs for gravide er supert om du har mulighet! Det samme er et fødselskurs som går i Oslo som heter Lamaze. du kan finne det på www.lillevenn.no. Det gir innføring i pustetekeknikker og mye annet du garantert vil ha nytte av under fødsel:) gjør at du bevarer kontrollen over kroppen og får god smertelindring. Gå til en erfaren akupunktør for modningsakupunktur! det gjør at kroppen din blir klar før fødsel og vevet blir mykt og tøyelig. Smør og tøy nedentil med hvetekimolje eller jordnøttolje hver gang du dusjer. Begynn forsiktig og tøy mer og mer etterhvert. Er helt sikker på at det har kjempeeffekt!

Trøst deg med at bolledeigen forsvinner fortere enn du aner! Og noen sprengt kjøttkake trenger det absolutt ikke bli! Også kan en gjøre mye selv for at opplevelsen skal bli bra:) Og husk at du får den største lykken i verden!!!!

[Fru Tuttemor]

Di tullmus

Du må prøv å nullstill deg å tenk at det var deres historie og nettopp en skrekkhistorie,det verste av det verste på en måte..hvordan din fødsel og det som kommer etter den er det ingen som vet å hvis du tror du kommer til å ende opp som en skrekkhistorie til så ødelegger du jo tiden frem til fødselen å alt det der,å etterpå så blir du å føle deg som ei tullmus som overreagerte og angrer på at du tenkte slik å ødela gleden i ventetiden:)

Slutt å tenke på det,du får din fødsel å dine "plager" etterpå,du kan jo ikke sammenligne deg med noen ikke sikkert du revner noe i det heletatt vet du sjansen er større for at du kommer "hel" fra det enn at du ender opp i en skrekkhistorie

Opp med hodet å lykke til går så fint så

[Tullemor til 3]

Tror det er lurt å prøve å "glemme" skrekkhistoriene, og heller fokusere på at det mest sannsynlig kommer til å gå helt fint! ) Det er sikkert mange med vonde/tunge fødsler, der det på en måte blir terapi å skrive om det de har opplevd, mens kanskje de av oss som har hatt "vanlige" fødsler ikke har samme behovet for å snakke om det? Har selv hatt to helt greie fødsler, samtidig som de var helt forskjellige. Førstemann kom til på sykehus, i fødeseng med beina i bøyler, og god hjelp fra jordmor.

Nr to kom raskere, hjemme på gulvet stående på alle 4, og jordmorhjelp pr telefon, ambulansen rakk ikke frem i tide. (min egen feil, jeg ventet og ventet med å ringe..) Begge gangene var selvsagt vonde, noen småsting ble det begge ganger, og man er litt sår og øm en stund etterpå, MEN for de aller aller fleste er dette ikke så ille!! Tror det er et fåtall somer i tipp topp shape dagen(e) derpå!

Tror det er viktig å tenke at fødsel er hardt arbeid/ en kraftig treningsøkt, slik atman er litt forberedt på at det kan være slitsomt/vondt, men også tenke at det er en naturlig ting som vi damer har gjort til alle tider, og psykisk bygge seg opp til at dette er noe man klarer!! Husk å fokusere på det positive mens det står på, og ikke tenk på skrekkhistoriene, da tror jeg man mestrer det bedre.

Husker at jeg tenkte med nr to at jeg ikke måtte bli redd,(var alene den første tiden under pressriene til mannen kom hjem) men forsøkte å "lytte" til hva kroppen selv sa jeg skulle gjøre, og stole på at det kom til å gå bra! Og det gjorde det jo )Nå hadde jeg jo gjort dette en gang før, og visste litt om hva jeg gikk til, men var samtidig et helt annet startforløp enn forrige gang, så siden jeg gikk og ventet til det skulle bli som sist, endte det med uplanlagt hjemmefødsel.

Går nå og venter på fødsel nr tre, og er veldig spent på hvordan den vil bli, MANGE år siden sist, og noen operasjoner og dårligere helse på mange områder gjør sitt til at jeg er xtra spent. Men satser på at det går bra denne gangen også. Mitt viktigste råd til deg er å stole på deg selv, på at du har de kreftene som trengs, og lytt til kroppen din og det den forteller deg. Men ja, det gjør vondt, men stol på og forbered deg på at du takler denne smerten, og husk at du kan få smertelindrende på sykehuset. Og at etter vondtene kommer den lille ut for å møte verden )

[Oktobergutt2010:)]

 

Jeg fødte for 6 uker siden, og kjenner meg godt igjen i det du skriver for å si det slik. Jeg som hadde tidlig tenkt at "Vi er jo lagd for å føde, da må det jo bare gå bra" begynte å snu holdningen totalt, og jeg begynte å tenke på alt som kunne gå galt og ikke minst hva jeg hadde i vente, hvor vondt skulle det gjøre liksom? Og hvordan i all verden skulle jeg se ut etterpå. Når fødselen plutselig kom i gang var det et stort sjokk, jeg fødte 3 uker før tiden og hadde enda trodd det var ei stund til, selv om jordmor gjorde oss klar over at det nok kom til å bli tidligere. Når alt var i gang var liksom alt greit, og jeg tenkte ikke på hva som kunne gå galt lenger, jeg hadde verdens beste motivasjon - å få treffe sønnen vår. Etter at han kom på magen min, velskapt og fin var jeg helt klart en tikkende hormonbombe. Bare av å høre ordet "sying" kom brått, jeg visste jeg hadde revnet, og trengte sting.. Men jeg hadde ham jo nå, så nå er jeg jo ferdig?

 

Stingene kom, og siden du skriver du liker at folk er ærlige kan jeg si at jeg revnet fra A til Å, og 30 sting senere var jeg ferdig, og jeg ble kommandert på do. Det vil si, dodusj. Det mest geniale de hadde på sykehuset til meg, det var ikke noe særlig å prøve å tisse med alle stingene, men om jeg spylte samtidig kjente jeg ingenting. Rett å slett herlig. Jeg måtte gjøre lignende selv etter vi kom hjem, men det funka iallefall.

 

Etter 3-4 dager tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg brukte speil for å se hvordan jeg så ut der nede. Jeg fryktet det værste. Jeg lo godt når jeg så hvor normalt alt så ut, til tross for at jeg var sydd i alle mulige himmelretninger. Det var slettes ikke ille! Når stingene gikk visstes det ikke i det hele tatt at noe så stort som en baby hadde kommet ut der nede, rimelig letta da ja. Så jeg gruvdes for... absolutt ingenting.

 

Det er faktisk ikke så mye å være redd for, jeg tror jeg spurte samboer hundre ganger i løpet av graviditeten om han trodde jeg kom til å revne mye. Han svarte ja, og jeg ville overhodet ikke ha vaginal fødsel lenger. (Jeg har nåleskrekk, og hadde heller aldri blitt sydd før)

 

Jeg syns du skal bruke tiden på å ta ting som de kommer, det er like greit. Jeg prøvde å planlegge hele greia, badekar, massasje, fødestillinger osv. Når alt kom til alt havnet jeg på halv åtte oppi en saccosekk på gulvet med føttene rett opp til vers (den var overhodet ikke planlagt....) men det var det som hjalp. Det ble hverken badekar, massasje og fødestillingene jeg hadde bestemt meg for.

 

Det eneste som gikk slik jeg hadde tenkt, var null smertestillende. Noe jeg ikke angrer ett sekund på, mens andre aldri ville tenkt på å ta en fødsel uten smertestillende ville jeg gledelig gjort det igjen. Vi er heldigvis alle ulike, kos deg som høygravid, og se fram til fødselen og barseltiden, det får du mye mer igjen for! )

[magica fra tryll]

Det er jo alltid en balansegang det der med hvor mye informasjon det er sundt å ha på forhånd. Det er jo viktig å ikke få helt skrekken, samtidig som det er viktig å ikke bli helt sjokkskada om ting ikke blir som du har forestilt deg heller;) Jeg tenker vel at det viktigste er å være mest mulig til stede i øyeblikket og mest mulig fleksibel i forhold til hvordan akkurat din fødsel og barseltid blir. Hva som er normalt varierer jo noe helt enormt. Men det blir jo hvordan du opplever det og takler det som avgjør din historie tenker jeg. For meg selv har jeg kommet frem til at jeg takler det meste bare jeg føler meg trygg...Men jeg får si som jeg sa når jeg ventet første,-kan jo ikke grue meg til noe jeg ikke vet hva er(dette var før nettsider som dette var oppfunnet-kanskje like greit;) Lykke til ihvertfall! Et mirakel er det å få barn uansett...

[Gulltopp&Lillebjørn]

Jeg hadde, før fødsel, to venninner som ble satt igang.. De fikk begge skikkelig heftige fødsler, og de skremte jo vettet av meg med historiene sine.. Og jeg tenkte " Gud, jeg håper jeg aaaaldri blir satt igang"

 

Men hvem tror du fikk svangerskapsforgiftning og ble satt igang ? Joda! Denne frøkna!

Jeg fikk helt nerver, og klarte ikke å slappe av.. Men jeg lærte det som mange her sier, at alle fødsler er forskjellige! Og det var ikke noe å frykte Jeg ble klippet og sydd, men kjente ikke noe som helst. Jeg har heller ikke kjent noe til det når jeg tisser.. Litt ømt når jeg sitter selvfølgelig Og ja, man føler seg jo litt mørbanket nedentil en stund, men den uendelige lykken du kjenner når du ser på babyen din, overgår det fullstendig! Du glemmer det

 

Jeg hadde en lang fødsel, men syntes likevel det var flott! Det er en helt utrolig opplevelse Og jeg tror du kommer til å kjenne det samme Det går nok helt bra! Skal sende masse lykkestøv til deg! =D

[Træægtrønder`n :)]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen her. I starten av svangerskapet gledde jeg meg nesten til fødselen, men ettersom den nærmet seg grudde jeg meg mer og mer og på slutten så hadde jeg vondt i magen bare jeg tenkte på det. Nå er den 6 dager siden jeg fødte min første. Jeg var inne til overtidskontroll og ble strippet. Fikk rier som jeg ikke tok alvorlig for de var jo ikke såå vonde og tok derfor heller ikke tiden. Jeg la meg ned på sofaen for å se Senkveld med Thomas og Harald for jeg torde ikke legge meg i sengen. Plutselig gikk vannet ca kl halv 12 midt i en voldom rie, vi kjørte på sykehuset og ut kom en prinsesse kl 0122. De på føden kunne ikke tro at jeg var førstegangs og at jeg hadde 8 cm åpning da jeg kom inn. Jeg skal ikke legge skjul på at det var vondt, men når pressriene kom ble det en lettelse å få trykke. Den eneste fødestuen som var ledig var en naturlig uten smertestillende, men dette fikk jeg ikke vite før etter fødselen.. heldigvis.. Under hver rie tenke jeg å spørre etter smertestillende, men når pausene kom var de så gode at jeg gadd ikke prate. Jeg revnet grad 2 og måtte sjekkes av lege for de trodde jeg hadde revnet mer enn det. Jeg hadde helt panikk for å revne på forhånd og sa ifra til jordmor om dette. Det rare er at jeg ikke har noen problem med stingene. Jeg har kjent på de og det føles ganske greit. Ikke noe problemer å sitte. Slet litt første gangen jeg gikk ordentlig på do, men ikke så ille som jeg har blitt fortalt. Og ikke noe problem å bruke dopapir heller:) Tips hvis dette er et problem: spis linfrø. Da jeg fikk jenta mi opp på magen så var alle smerter borte. Og jeg mener ikke at ettersom jeg hadde en baby så var smertene verdt det. De var faktisk helt borte. Blødningene er heller ikke så ille som jeg hadde trodd. Jeg blør en del, men bleiene på sykehuset er veldig effektive. For min del er heller ikke magen så ille som fryktet. Jeg grudde meg veldig til bolledeigmage. Etter en uke har den gått ned veldig mye. Jeg har fortsatt litt mage, men jeg hadde stoor mage under svanerskapet. Du tror meg kanskje ikke nå, men dette kommer du ikke til å tenke på ett sekund. Jeg gikk ikke til verken yoga eller akupunktur så det går an å gjennomføre uten. Det er vel viktig å tenke på at alle fødsler er forskjellige. Ja, det gjorde vondt men du får jo som oftest pauser i det vonde. Ettersom kommer du i alle fall til å være kjempestolt over å ha født. Jeg følte at fødsel er så stor en greie at det er uvirkelig at det skal skje meg. Under fødselen hadde jeg en ut av kroppen opplevelse og når synes jeg det virkelig veldig fjernt selv om det er en uke siden. Men du kommer til å føle deg kjempestolt over å ha vært gjennom noe slikt. Jeg så en film på forhånd om fødsel, og urkvinnen i oss. Jeg rakk å tenke at det var skikkelig bullshit under fødselen. Jeg følte meg ikke laget for dette. Men etterpå sitter man her stolt og glad over å faktisk å ha født et lite barn. Jeg er rart å si det, men jeg føler meg som en av et stort kvinnefellesskap som har vært gjennom dette. Og mannen min ser i alle fall på meg med nye øyne. På en positiv måte altså Masse lykke til! Jeg er klar over at det er vanskelig å tenke positivt på forhånd, men håper du kan i alle fall bli litt beroliget av å høre at det går an å ha en ok fødsel som førstegangs og at alle jeg opplever plagene etterpå som fullt ut håndterbare. Vi sliter med ammingen så nå skal jeg hente vesle gullet som å trene oss litt mer:) Lykke til!!

[Isabella12]

 

En fødsel blir som den blir uansett - og du er jo i gode hender.

Mitt råd er i stedet å bruke energi på det som venter etterpå. Prøv å sette deg inn i amming, hvordan løse ammeproblemer, søvnmønstre osv - det er ofte her utfordringene ligger.

 

Mange tror en baby legger seg pent og søtt i pysjen sin kl 19 hver kveld. Og får sjokk når virkeligheten viser seg å være amming i ett fra kl 20 til 24, før de tar en liten nap og så klar for ny runde mat.

[magica fra tryll]

Men dette vil jo også være individuelt;) Mine babyer har aldri ammet fra 20-24(5 stk), og har stort sett sovet fra rundt kl19 og bare våknet om natten for å få litt mat.

Jeg har også opplevd å ikke være i trygge hender under fødsel, så erfaringene er like mange som det er kvinner...Så for meg har det vært nødvendig å bruke mye energi på den forestående fødselen.

For noen er fødselen en utfordring, for noen tiden etterpå og ammingen og for noen går alt helt greit...hehe

Det er derfor jeg tror det er viktig å bare være åpen i forhold til hvordan det er akkurat for deg:)

[*Nøtta*]

Nå har jeg ikke lest alle innleggene over her så kan godt hende jeg bare gjentar alt som har blitt sagt tidligere,men slutt å bekymre deg så mye over dette.

 

Jeg var akkurat som deg,grudde meg ikke noenting til fødselen,men var bekymret for tiden etterpå og alle vondtene da.

 

Og jeg lover deg,selvom jeg ble klippet på kryss og tvers(babyen satt fast),kjente KUN det første av totalt 4 klipp,det var en smerte på 1 sekund liksom-resten ble gjort under en rie så jeg kjente ingenting av selve snittet og dermed sydd i alle himmelretninger,så var det overhodet ikke vondt for meg å tisse. (og da hadde jeg sydd to sting rett ved urinrøret)

 

Var selfølgelig øm som et uvær i underlivet dagene etterpå,men slettes ikke noe jeg ikke kunne takle. (be om smertestillende på sykehuset)

Jeg gikk og holdt meg i to dager fordi jeg var redd for å bæsje,men når jeg endelig turte så var alt HELT NORMALT! haha,hadde gått å grudd meg sååå lenge og følte meg rimelig teit der jeg satt og gliste.

 

Så alle er forskjellige er egentlig min konklusjon da.. noen har lette fødseler og mye plager etterpå,mens andre har det omvendt,og noen har ingen plager.

 

Ikke kast bort tid på å gå å gru deg til noe du ikke aaaner hvordan vil bli,men prøv å ta det som det kommer.

[KmammaK]

Tusen takk for svar alle sammen! jeg ble så glad når jeg kom inn hit og så det var masse svar! kjente det var godt...! Og jeg tror jo på det dere sier liksom.. Hehe.. Var bare en liten mørk gardin som fant ut den skulle falle ned i går.. Puh! Tror det har litt med at jeg er blitt sykemeldt og har litt for mye tid til å tenke og gruble..;p

Er jo utrolig hvor teit en kan bli som ligger å tenker på hvordan en blir seende ut nedentil når en er så heldig å få føde barn og mest sansynlig alt går bra, jeg ser alt for mange som sliter med å bli gravide i utgangspunktet... Men sånn er nå jeg tydeligvis skrudd sammen.. Godt å høre at en kan se normal ut etter på selv med masse sting og revning. For jeg innbiller meg at jeg ikke er så redd for selve smertene.. Og akkurat det å sy og sånn.. Er vel kanskje mer ubehaget.. Nei jeg vet ikke.. Er vel mer den mangelen på kontroll kanskje.. Men ja jeg får lokke denne urkvinnen frem i meg og føler litt at jeg må få en sånn "dette skal fader meg jeg også klare!!" tanke i hodet.. Det med pusteteknikker tror jeg ikke det er noe lignende her.. Men skal se litt rundt, men spørs om jeg rekker noe, så oppi jul osv.. Men det er jo som dere sier ikke alle som lærer det heller..

Ja det med amming og søvn er jo også noe, føler veldig mye mer enn en kan forestille seg av tid går med til det.. Jeg trooor ikke det med søvnen skal bli min største utfordring, da jeg er relativt vant til urolige netter osv fra før, og sovner veldig lett overalt, så kommer sikkert til å sove hver gang babyen sover.. Men en vet jo aldri.. Godt å vite at det ikke er langt til helsestasjonen (rett borti gata) så de har sagt en kan komme dit når som helst for hjelp med amming. Håper bare jeg har energi nok til å ikke gi opp med en gang om det blir tungt.

Nei mye å tenke på gitt.. Føler kanskje jeg burde slutte litt med det.. Hehe! Og heller glede meg, og det gjør jeg jo.. Egentlig..!

Takk for svar og fødestøv:) krysser fingre og tær for at det blir en god opplevelse, eller i allefall noe håndterbart..på en eller annen måte!

[Træægtrønder`n :)]

Tenkte bare jeg skulle slenge på at det er lov å være opptatt av hvordan man er ut nedentil selv om man mange ikke kan få barn:) Vi prøvde lenge å bli gravid og sto i kø til ivf, og måtte til slutt ha hjelp via opersjon av meg. Men likevel så er jeg jo opptatt av hvordan jeg ser ut nedentil, og synes det må være lov. Ja, det føles som et privilegium å bli gravid, "få" føde og få en nydelig jente, men det er naturlig og lov å ha tanker og ønsker om et normalt underliv etterpå også

 

Sender masse fødestøv

[AO3]

Altså, en ting er jo skrekkhistorier... Om vanvittig revning, katastrofesnitt og kolikkbarn. Det er ikke alltid så konstruktivt å lese disse...

 

Men for veldig mange er vel de første dagene etter fødsel ganske tøffe, og det kan det være greit å være litt forberedt på. Det er f.eks. dumt hvis man er helt uforberedt på at man faktisk må få ut morkaken etterpå, man er ikke "ferdig" selv om barnet er født... At underlivet ikke vil være smertefritt (sting eller ikke sting), at magen ikke er tilbake til normal størrelse dagen etterpå, at det faktisk kan ende i akutt ks, at man blør mye og faktisk må bruke bleie i begynnelsen etc. Da blir det enklere å takle, tror jeg. Dette handler ikke om skrekkhistorier, men om realisme. Gro Nylander skrev om det i en av bøkene sine - at fødselen står for mange kvinner som det store hinderet, de fokuserer kun på den, og klarer ikke tenke på at barseltiden for mange kan være en større utfordring enn fødselen. Jeg er veldig enig i det. Jeg hadde ikke akkurat en drømmefødsel, men jeg hadde en barseltid som slett ikke var noen dans på roser, og som på mange måter var verre enn fødselen. Det sier jeg ikke for å skremme deg, det trenger ikke være slik for deg - men som noen andre skrev over her, de færreste er i superduperform dagen etter fødsel. Hvis du på forhånd regner med å være supersprek, blir fallhøyden desto større hvis du ikke blir det.

 

Og - det er utrolig hvor fort kroppen går seg til! Kroppen min ble ikke 100% likedan etter første fødsel, og det tror jeg MANGE erfarer, men det betyr ikke at den ble noe dårligere, bare litt annerledes.

[Oktobergutt2010:)]

 

"Urkvinnen" møter du en eller annen gang i fødselen, og det er HELT utrolig hva hun kan gjøre - det skal jeg love deg! :-)