Det psykiske ved å gå ned i vekt

[Anonym bruker]

Føler dette er et tema som man aldri hører om, men jeg håper at andre her kan dele sine erfaringer på hvordan dere opplevde vektnedgang.

 

Jeg har selv gått ned 15 kg. Det er sikkert ikke allverden, men så var jeg bare lett overvektig også. Gjennom denne vektreduksjonen føler jeg at jeg har vært innom så mange ulike faser rent psykisk. Først stor glede, gøy å se at vekten gikk nedover. Så misnøye med at jeg ikke så tynn nok ut når jeg hadde gått ned en del og viktende motivasjon. Så ny motivasjon fordi poenget først og fremst skulle være sunnere livsstil. Så plutselig kjempefornøyd, sånn at en stryker hendene langs sidene og over hoftene, ser seg i speilet og knapt tror det er sant. Så at man føler seg tynnere enn man egentlig er. Deretter faktisk det motsatte. At en fortsatt føler seg slik man var før inni seg, og ikke helt kjenner igjen personen i speilet og ikke finner samsvar mellom buksestørrelser som er mye mindre enn man trodde.

 

Er det andre som kjenner seg igjen i dette? Hvordan hadde dere det inni dere etter å ha gått ned en del i vekt?

[Anonym bruker]

Det er helt som du sier for meg også. Går på en måte fra supertynn til fremdeles feit på et øyeblikk. Jeg har gått ned 22 kg og er selvsagt glad for at jeg har gått ned i vekt. Jeg merker at det er lettere å bevege seg osv, men jeg føler fremdeles ikke at jeg er blitt tynn nok. Har flere ganger tenkt på at jeg har gått fra str 42 til 36 i bukser, men jeg er nesten mer misfornøyd med kroppen nå for magen er for stor og rumpa for stor og lårene feite... Vet jo at det ikke kan stemme, men.

[Anonym bruker]

Akkurat sånn her også. Faktisk samme reduksjon i buksestørrelse. Brukte str 42 før, og str 36 nå. Føler ofte at jeg ser småfeit ut, men det vet jeg jo at jeg ikke gjør når jeg er over 170 cm og bruker str 36, så det kræsjer liksom litt mellom å vite noe og likevel ikke se det om du skjønner? Phu, litt godt å se at andre også har det slik, begynte å føle meg litt unormal, og dette er jo ikke noe man snakker med folk om liksom.

 

HI

[Anonym bruker]

Trener dere da? Styrketrening vil jo få dere til å få en strammere og mer velproposjonert kropp. Desutten hjelper det veldig på psyken å trene gjevnlig/ofte.

[Anonym bruker]

Nå pirker du borti noe jeg har etterlyst i årevis...

 

Hjelp til alt som skjer oppi hodet ved vektnedgang.

Jeg er selv kraftig overvektig og har gått ned i vekt både med og uten hjelp.

Men har aldri funnet et tilbud om hjelp til det psykiske i prosessen.

Som du skjønner så har ikke mine vektnedganger holdt.

Jeg har klart å manipulere alt og går opp igjen det jeg har tatt av.

 

Jeg har brukt mye energi på å finne ut hva det er som gjør at jeg ikke klarer å holde vekta, men har ikke funnet svar.

 

Jeg har også sømfart helsevesenet for å finne noen som kan hjelpe, med det resultat at jeg er henvist til gastric bypass 4 ganger, enda jeg understreker at jeg ikke vil opereres.

Nå er jeg henvist til friskvernklinikken i Asker, der det ser ut til at de tar vare på det psykiske også.

Jeg kan ikke si at jeg er super motivert lengre og stiller meg heller skeptisk til også dette opplegget....det kommer vel til å sprette ut en kirurg og kutte i meg når jeg melder meg i luken der ute...:-P

Siden jeg er så "vanskelig" og ikke vil ha operasjon.

 

Nå har jeg jobbet med dette, nesten natt og dag, i 7-8 år. Klart man blir sliten og motløs.

Håper bare dette ute i Asker fungerer.

Noe som også er en nervepåkjenning er tiden.

Jeg ble henvist i mai og har enda ikke hørt noe...purret forrige uke, fikk beskjed om at søknaden var i prosess.....

Huff, her ble det bare meg og mitt....har dessverre ingen råd....er bare enig med deg om at det er noe viktig i slankeprossesen som ikke blir ivaretatt.

Jeg mener at hvis overvektige kunne fått psykologisk hjelp, også de som har tatt gastic bypass, så hadde mange vært "reddet".

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg trener styrke (30-40 min) 3-4 dager i uken, samt litt sykling, dans og jogging/turer i rask gange 3-4 dager i uken. Ikke noen hardtrening altså, men sånn at jeg er i noenlunde form. Har shapet kroppen min ganske bra og får masse komplimenter nå, men likevel får jeg skylapper på enkelte dager. Er det jeg mener med at psykisk så er det noe som skurrer etter en relativt rask vektnedgang. Jeg vet at jeg er slank, jeg vet jeg har en flott og ganske stram timeglassfigur nå som kler alt mulig av klær, men samtidig klarer jeg ikke alltid å se det likevel. Det er helt rart. Det var jo slik jeg ville se ut når jeg startet, men så er det ofte jeg ikke ser det likevel, føler jeg ikke er tynn nok og må ned mer. Andre dager er det stikk motsatt, da ser jeg reduksjonen og forandringen, og er nærmest forundret over at sikkelsen i speilet faktisk er meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Helt enig 21.03!

 

Også til mennesker som går til fastlegen med ønske om hjelp til å gå ned i vekt, burde det være obligatorisk å henvise til psykolog. Så kunne man velge selv. Det plager meg litt når de sier til oss at "vi må bare spise sunt og trene"... Det er et hardkjør for mentaliteten også dette, og det er det mange som ikke greier å forstå.

 

Og til du som lurer på om vi trener: Ja, jeg trener hver eneste dag. Huden min er ikke slapp og jeg ser at jeg har fått mye muskler. Men i neste øyeblikk ser jeg meg selv som 172 kg eller noe. Så egentlig aner jeg ikke hvordan jeg ser ut.

[Anonym bruker]

Uff, fikk helt vondt av deg jeg nå. Håper virkelig du får den hjelpen du trenger denne gangen slik at du klarer å holde en ny redusert vekt. For man blir faktisk litt småtullete i hode av å vite fakta og likevel ikke alltid se dem klart. Akkurat som man er litt to personer i en kropp, både den gamle litt overvektige som vil fortsette sitt liv og gå ned mer og mer i vekt, evt sprekke og holde seg "feit", og den nye sunne, slanke som vil beholde resultatet. Jeg tror du har rett i at mange kunne klart å holde vekten bedre om de fikk hjelp, for jeg har tenkt nå at når jeg med min ganske beskjedne vektnedgang merker det såpass, hva må ikke andre med stor vektnedgang føle?

 

Masse lykke til Annie 21:03, god klem til deg

 

HI

[Anonym bruker]

Helt enig. Jeg var alltid stor. Veide 130 kilo da jeg var 18 år. Bestemte meg for å gå ned i vekt, det gjorde jeg, men ikke på den beste måten. Ved 90 kilo følte jeg meg ganske stolt og ganske bra, men fortsatt å gå nedover. Etter 2 år veide jeg 55 kilo, men hodet mitt klarte ikke helt å skjønne dette.

 

Jeg brukte størrelse 34 i klær, gutter løp etter meg, men jeg følte meg som verdens største tjukkas. Jeg ble flau over kroppen, ble utrolig sjenert og klumsete.

 

Da en mann prøvde å flørte med meg, trodde jeg han bare ertet meg. Så dårlig psykisk hadde jeg aldri hatt det.

 

Det er bare nå at jeg ble ekstremt overvektig igjen kan jeg se på bildene av meg selv fra den tiden og faktisk innrømme hvor vakkert jeg faktisk var. Trist at jeg ikke ser slik ut nå lenger og utrolig trist at jeg ikke nytet det.

[Anonym bruker]

Utrolig interessant å lese dette.

 

Gikk ned over 25 kilo for noen år siden og først nå er jeg vant til den nye størrelsen min.

 

Men så har jeg klart i løpet av en del måneder, å gå ned litt over 5 kilo. Så "slank" som jeg er nå, har jeg aldri vært i voksen alder. (er 36 år)

 

Men jeg synes jeg er såååå tjukk (greit jeg er eplefigur og derfor str 42 fremdeles men..)

Bukser jeg aldri har kunne bruke før, passer, men alt jeg ser er dobbelthaken og hvor tjukk jeg er.

Har helst kun på meg joggebukser for tiden, er hellig overbevist om at buksene mine er for trange, tom de som var romslig i livet før jeg gikk ned de siste 5 kiloene.

Prøver å kun kle meg i større gensre ol, for i hodet mitt har jeg ikke gått ned 5 kilo men lagt på meg 10...

[Anonym bruker]

Har du vurdert Gastric Sleeve? Jeg ville heller ikke ha operasjon fordi jeg synes Gastric Bypass er alt for risikabelt, men sleeve er en mye mindre operasjon uten risiko for malabsorbasjon.

 

Venter på operasjon i mars :-)

[Tante Blås Squaw]

Jeg begynte å legge på meg da jeg var 10-11 år, fordi faren min sa at "ingen gutter liker feite jenter". Han forgrep seg på meg, så jeg tenkte "greit, da skal jeg faen meg opp i vekt, så kanskje du lar meg være ifred!"

 

Faren min døde da jeg var 12 - men det unaturlige forholdet mitt til mat fortsatte.

 

Samtidig som jeg ville skjule meg i en kropp ingen ville plukke på, var jeg veldig glad i å løpe, danse, klatre i fjell - i det hele tatt bevege meg. Det gikk fint inntil vekten min ble et hinder, noe den fort kan bli når man er 16 år og elsker å danse klassisk ballett.

 

Hver gang jeg har gått ned, har jeg fått panikk, det er først det siste året at jeg har forstått hvorfor. Derfor er dette den alle første gangen jeg er på vei ned uten å være fristet til å gå opp igjen.

 

Å miste noen kilo har for meg vært som å skulle kle av seg, bli jævlig sårbar. Så lenge jeg er overvektig, kan jeg ikke klandres om noen tvinger seg på meg - men om jeg blir slank igjen er jeg fritt vilt. Sånn har jeg følt det siden jeg var 10-11.

 

Det tar tid å snu en sånn inngrodd tankegang, men jeg skal klare det )