mine svigers er bare til og gi opp!!!

[lykkeligmams<3]

Nå har jg og min forlovede vært i forlhold i over tre år, de har hele tiden oversett meg. grei nok. Og de har heller aldri vært noe særlig begeistret over meg. snakker ikke med meg idet hele tatt når vi har vært på besøk, ikke engang tilbudt meg ett glass vann..

Når jeg ble gravid med et barn vi hadde prøvd å få i over ett år var vi veldig glade og møtte hans mamma på cafe når jeg var tre mnd på vei.. Og da slenger hun ut til min forlovede at han burde begynne i hennes jobb, for der var det mange søte damer han kunne jobbet med og ser bort på meg! hvor frekt er ikke det? å si noe sånt når vi sitter kjempe glad over å være gravid..

 

De kom ikke engang på syehuset i barseltiden og heller ikke på besøk i ettertid. Drar ikk ut ditt, de har mellom 15-20 hunder i hus og det ekke bra for gutten min som er ett par uker gammel... noen andre som også er i en liten strid på den andre siden??????

[Gjest cunning stunts]

Du har min største symp - og det er ingenting som er verre enn når svigers som i utgangspunktet allerede er ubrukelige i tillegg velger å være ubrukelige i forhold til sine barnebarn. Jeg håper du har mannen med på laget og kan gjennomføre komplett boikott, det fungerer selv om det i utgangspunktet er de som ikke søker kontakt med dere, etter min erfaring, og så kan jo svigers kjenne på følelsen en god lang stund. Du kan jo i det minste håpe på at de på sikt ønsker å være besteforeldre, og så kan du realistisk sett også regne med at de får føle på det sosiale stigmaet det innebærer å ikke ha kontakt med barnebarnet sitt. Man skal ikke undervurdere indrejustisen blant den eldre garde, nemlig. Boikott er særs effektivt og komplett kostnadsfritt, bare vær klar over at den muligens må foregå over svært lang tid. Trøst deg med at barnet ditt er for lite til å merke det ennå. Lykke til.

[♡ A & E ♡]

Har du noen gang snakket med dem om hvordan du føler deg behandlet? Slik jeg ser det (mht hvordan de behandler deg) så har du liksom ingenting å miste på å gjøre det.

Og om det ikke fungerer så kanskje det bare er det du burde gjøre, å gi opp. La de holde på og prøve å ikke ta deg nær av dem. Kos deg med din familie

[lykkeligmams<3]

Jeg er forsovit veldig enig med dere om å sette opp noen grenser på hvordan vi vil ha det. Men er veldig vanskelig ettersom min samboer kommer med at han er vant til å ha sån av og på kontakt med dem, og at de er veldig sære.. for de er i slutten av femti årene. men for meg er ikke alder en betydning av mennesker og hvordan de er. han vil egentlig ikke gjøre så mye med det heller.Sa til han nå at noe må gjøres for jeg nekter at mitt barn skal merke hvordan besteforeldrene er mot mammaen hans! Er bare så trist for jeg er en person som vil det beste,og lever litt å håpet om at det skal snu men...

 

takk for at det er noen som forstår meg, er vanskelig når man står litt alene om det,og blir lett å tenke at det kanskje er noe med meg;/

[marihøne_1986]

15-20 hunder?? Oii...

 

Men huff, stakkars deg. Full sympati herfra!!

[lykkeligmams<3]

hehe det tenkte jeg første gang jeg skulle være med han en helg som hunde-passer... de driver med utstilling og greier er visst livet dems det der