Kan noen gi meg råd? Ang barnevernet.

[Anonym bruker]

Vi er en familie på 3, med en sønn på 6 år. Vi er litt kontroversielle og

bryter kanskje litt med "A4"- livet. Blandt annet har vi blitt tråkket endel på oppgjennom årene og har endel livserfaring som gjør at vi ikke liker å ha så mye omgang med naboer rundt oss. Vi er gode foreldre som gir barnet vårt ubetinget kjærlighet samt god, normal oppdragelse. Sønnen vår er et harmonisk og allsidig barn, han er veldig følsom og flink til å sette ord på sine tanker og følelser.

 

 

For 3 år siden ble vi meldt til barnevernet av en nabo hvor vi bodde. Denne naboen var rusmisbruker og hadde barn selv, hun følte seg truet av at jeg forsøkte å hjelpe henne med å få orden på livet sitt, for barnets skyld og ønsket å komme meg i forkjøpet med å ringe barnevernet. Dette mennesket var ustabilt og kom jo ingen vei med dette, men jeg følte meg svært krenket av saksgangen hvor barnevernet da innhentet opplysninger fra barnehage, helsesøster og det som måtte til. Følte at jeg mistet ansikt og at folk dømte meg og i etterkant fikk jeg problemer med selvtilliten. Dette kan man ikke se på meg, men har fulgt meg siden. Litt sosial angst, på en måte.

 

Vi flyttet, for å starte pånytt, til et boligfelt som er veldig tett. Vi tenkte at her finnes det nok "oppegående" mennesker og vi opplevde straks at her hadde folk gode jobber og god kommunikasjon seg imellom. Vi begge hadde litt problemer med å komme i kontakt med de andre, siden vi ble litt ekstra "vare" på å slippe andre folk innpå oss. Vi har det mange anser som en litt for god økonomi for vår alder og mange i nabolaget var nysjerrige på oss, sikkert hvor pengene kom fra også. Mannen min jobber mye og han er endel av en stor familiebedrift, hvor han har arvet mye, men dette er ikke noe vi har ønsket å utbrodere, da det er vårt privatliv.

 

Nå har vi bodd her i 3 år og har enda ikke den kontakten med naboer som de sikkert skulle ønsket vi hadde. De har flere ganger sagt at vi må være mer sosiale med dem, men som et par andre i bofeltet, setter vi pris på å holde vårt for oss selv. Vi føler ikke pga vår unge alder, at vi har noe til felles med dem heller, da de fleste er i slutten av 30åra og er godt etablerte.

 

Vi tenkte likevell at dette var et godt sted å bo for vår sønn, med så mange barn å leke med og det viste seg å stemme, helt til i sommer..

Vi hadde en konflikt med den ene naboen, da han ofte grep inn i sitt barns lek og dermed ofte også satte vår sønn utenfor(vår sønn er noen år eldre). Han sa til meg at det mest optimale var at vår sønn fant seg noen på egen alder å leke med og dette opplevde vi som veldig tungt på vår sønns vegne. Vi er flink til å aktivisere ham, men han trenger jo også lekekamerater i nærmiljøet, så vi har gjort vårt aller beste for å hjelpe ham der. Tonen imellom oss og naboen har i etterkant vært formell, som hei og hadet. De bor på andre siden av gaten for oss, så det er vel egentlig uunngåelig.

 

Idag fikk jeg en telefon fra barnevernet. En "anonym" bekymringsmelding hvor melder sier at vårt barn sjeldent er ute og at når han er det, er han utagerende i lek med andre barn. Vårt barn har aldri vært utagerende og er den på skolen som løser konflikter og aldri tyr til vold. Det har vi lært ham opp til og vi får gode tilbakemeldinger om ham på skolen og også hos helsesøster fikk vi det nå i høst. Nå er jeg veldig lei meg. Jeg vet at vi ikke har gjort noe galt, men det er ikke der problemet ligger.. Jeg lurer på hva som er galt med oss, som gjør at noen tyr til så alvorlige løsninger? Og jeg greier ikke å miste ansikt igjen, ved at barnevernet nok engang skal kontakte skole og helsesøster for å få samme svar som sist, at selvtilliten min blir enda værre, er jo ikke til gangs for familien! Jeg vet ikke om jeg orker enda en runde, jeg har jo fortsatt mareritt etter sist gang.

 

Ja, man kan begynne å lure på om det faktisk er oss det er noe galt med. Men det er jo ikke hold i noe av dette, gutten vår er en flott og oppegående gutt! Lykkelig, skoleflink og kjærlig. Han har det godt hjemme og har et godt nettverk. Jeg forstår ikke dette og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.. Hvordan skal vi orke å bo her etter dette? På en annen side skal vi bare la oss skvise ut og løpe med halen mellom beina?

 

Råd mottas med takk, men kun seriøse. Dette er svært tungt for meg.

[Anonym bruker]

Barnevernet plikter å undersøke alle meldinger de får. Gå i en positiv dialog med dem og så skal du se det ordner seg.

Det kan jo være at det er noe å hente hos dem i form av råd og hjelp hvis det skulle være noe. Er det gode skussmål fra skolens side, tviler jeg på at det blir et problem for deg dette her (bortsett fra den vonde følelsen du har og bryderiet dette blir.

 

 

Enkelte synes det er fessstlig å misbruke off. instanser på den måten du beskriver.

[ConsuelaBananaHammock]

Jeg leser din side av saken, og kan jo ikke helt se at dere gjør noe "galt" her. Men at dere får 2 bekymringsmld'er på 2 forskjellige steder burde man kanskje se litt på dette med sine egne, bekymrede øyne?

Altså, jeg skjønner at du blir knust og jeg kan aldri i verden tenke meg hvor vondt dette må være.

Men har dere snakket med BV etter den siste bekymringsmld'en? Husk at BV er der for å hjelpe barna og dere, så jeg ville virkelig tenkt meg godt om når bekymringsmld nr 2 hadde kommet. En ting er noen som alltid må bry seg med alt mulig og si at alt alle andre gjør er galt, derfor melder de til BV. Men at det skal skje 2 ganger, uten at disse menneskene har noe med hverandre å gjøre er jo lite sannsynlig.

 

Men som du selv sier, den første gangen så fant de jo ingenting galt i det hele tatt. Det er jo ikke du som har tapt ansikt på noen måte, for det viste jo seg at du og dere har ikke gjort noe bekymringsverdig.

 

Og kanskje har mennesker blitt flinkere å melde til BV, fordi man blir lært opp til nå at man skal melde sine bekymringer istedet for å lukke øynene.

 

Dette ble rot, det vet jeg. Men jeg ønsker deg masse lykke til, og husk at du er ikke den eneste som kan få slike bekymringsmld'er på seg uten hold. Dette tenker nok HS, skole osv om de vet at ditt barn har det bra på alle måter.

[Anonym bruker]

Folk melder faktisk andre til bv uten "grunn". Mine foreldre og naboene hadde ikke noe god dialog. De rett og slett misslikte enannen og så en dag sendte di anonymt brev til bv der de meldte foreldrene mine ved grunnlag av at minsten hadde råtne tenner og jentungen tisset på seg selvom hun var 6-7 år, da hun var ute og lekte. Bv måtte jo selvfølgelig sjekek opp og fant da ut at jentungen tiste på seg fordi hun hadde det så kjekt med å leke ute at hun holdt seg så lenge hun kunne og noen ganger endte det dårlig. Minsten hadde ikke råtne tenner men hadde tidligere falt og dunkt den ene fremtanna slik at den var blitt brun elelr blå eller hva det var..

 

Folk dømmer andre før man virkelig vet hva som er greia..

 

Kan ikke tenke meg selv hvordan det må være å bli meldt til barneværnet men alt jeg kan si er at du har ingen grunn å skamme deg og få dårlig selvtillitt sålenge det ikke er hold i noe. Og med gode tilbakemeldinger fra skole og helsesøster så går jo alt bra:)

[ConsuelaBananaHammock]

Jada, jeg vet at folk anmelder andre uten grunn. Men det er virkelig max uflaks at det skjer 2 ganger?

Men som jeg sa, første gangen var det jo ingen grunn til bekymring. Så da går det nok helt fint denne gangen også, og at skole, helsesøster og den mølla bv skal gå igjennom skjønner også. Så HI taper ikke ansikt, men de som melder uten grunn.

 

Som jeg sa over, det ble rot fra ende til annen i det innlegget.

Jeg skylder på spysyken :/

[Anonym bruker]

Må bare si det at jeg vet veldig godt hvordan du opplever dette,vi har gått igjennom det samme og sliter med ettervirkninger i ettertid,ikke over at barnevernet gjorde noe galt men påkjenningen man får på kroppen av å bli anklaget for noe man ikke har gjort sine barn,enkelte mennesker bør la være å uttale seg i slike saker for de hvet lite om hvordan dette føles på kroppen når man ikke har kjent det selv,og det er værre å få bekmld nr 2 for da tror folk virkelig det er noe hold i bekymringene og slike mennesker med denne holdningen bør heller se seg selv i speilet og ikke være så skråsikre,naive og trygge på at ikke dette kan ramme dem selv.

Di vil aldri forstå skammen og den enorme krenkelsen etter å vært gjennom noe slikt,det kan ikke beskrives den må føles.

Jeg vil råde deg til å søke støtte hos familie el venner som du har tillit til,helsesøster kan også være en støtte.

Samarbeid med bv,møt dem med respekt,og vær saklig,og ikke bli sint eller begynn å gråt imøte med dem,og vær rolig.De vil deg ikke til livs.

Uff jeg får helt vondt av deg.

[Anonym bruker]

ConsuelaBananaHammock, ganske alvorlige beskyldninger du kommer med, når du sier at de mest sannsynlig ikke er uskyldige når de blir meldt 2 steder(jada du brukte ikke de ordene, men var det du ville frem til).

 

pakk det gjerne inn og forsvar deg om du føler deg bedre men vi ser hva du ville frem til.

 

la det bli opp til barnevernet og ikke deg å dømme familien.

 

ser du ikke at HI har det vondt? Trenger ikke sånt dritt da. Og hvis de gjør noe galt så får de vite det av barnevernet, så slutt å lat som at det ikke er tilfeldig.

[ConsuelaBananaHammock]

Nei det er ikke det jeg sier.

Jeg prøver å se det litt fra begge sider, da man bare får servert den ene siden av saken her må du huske. Om du sjekker litt rundt bv saker så ærklerer alle seg uskyldige, alle andre er dumme og bv er et stort monster.

 

Så jeg sier absolutt ikke at det er noe grunn for å melde hi 2 ganger, for det vet jeg jo ikke! Jeg ser på hva hun skriver og tenker selv at man har utrolig uflaks om man blir meldt 2 ganger, begge fordi andre part ikke tenker lengre enn nesetippen og syns det er ren underholdning å melde andre i hytt & gevær.

Når det er sagt så er jeg så åpne for at dette faktisk er fullt mulig, å ha så forbanna uflaks. Og jeg sier det IGJEN at det gikk jo helt fint første gang, at HI burde ikke føle at det var hun som tapte ansikt da både skole, hs og bv skjønte at det er ikke hos HI problemet sitter men hos den som ga bekymringsmld.

Og som HI selv sier så har barnet det bra på alle måter, og de har bare fått positive tilbakemld'er på dette så hun har da ingen grunn til bekymring da? Og ei heller denne gang, bør hun føle at det er hun som mister ansikt. Det er naboen over gata. Om det er slik saken er

 

Jeg håper du, HI ikke føler at jeg trampet over deg på noen som helst måte for det er IKKE det som er meningen. Jeg vet ikke alt rundt saken og kjenner deg ikke, så jeg tenker heller litt rundt saken da begge sider. For det kunne jo faktisk være slik at du ikke så problemene selv. Nå sier jeg heller IKKE at det er noe galt, jeg tenkte generelt så vet man jo ikke.

Men igjen, jeg ønsker deg lykke til og tenk at det er ikke du som taper ansikt med naboen som farer med falske beskyldninger isåfall.

Greier du å snakke med naboen om dette?

[ConsuelaBananaHammock]

Og jeg ser selv at jeg virke kvass når jeg skriver når jeg leser igjennom det jeg selv har skrevet. Kanskje ikke så god på formuleringer eller for lite smileys

[Anonym bruker]

Sender trøsteklem:( Har også blitt meldt til barnevernet fordi noen syntes vi var litt rare, og ingen hadde noen gang vært inne i huset vårt, så hvem vet hva som foregår der... Vi var visst noen snodige mennesker som ikke var til å stole på. Vel, grunnen til at ingen hadde vært inne i huset vårt, var fordi vi er veldig sjenerte og har vanskelig for å ta kontakt med folk, og folk tar ikke kontakt med oss når de synes vi er rare...

 

Uansett, dette gikk veldig fint altså. Vi var på et møte hos barnevernet og skrev under på fullmakter, pluss et hjemmebesøk, som i følge dem var ren rutine. Saken ble henlagt med en gang.

 

Men dette førte til at barnehagen fikk vite at barnevernet snuste på oss, og noen hadde sett oss utenfor kontoret, så da begynte det å gå rykter om oss i tillegg. En helt forferdelig situasjon. Selv om bv støttet oss veldig og sa dette var en ikke-sak, så følte jeg likevel at andre syntes at vi var laverestående mennesker og den følelsen er ikke lett å bli kvitt. Jeg vet ikke hva forskjellige folk sier om oss nå heller, men vi valgte å fortsette å bli boende og bevise enda litt mer for folk at vi er så normale som vi kan bli. Har dessverre ikke fått noe nettverk enda, og jeg vet ikke om det er pga ryktene som går eller om folk bare ikke liker oss. Har ofte lyst å flytte pga at barna får aldri besøk (men de får besøke andre liksom...)

 

Det er mye som knytter oss til dette stedet (blant annet vennene til barna, jobb og min manns søster), ellers hadde vi nok flyttet ganske fort.

[Anonym bruker]

Du skriver godt og virker som du har innsikt i hvordan en familie "bør" være. Det er vanskelig å se situasjonen fra en objektiv side når vi kun hører din versjon, men det å bli meldt til barnevernet av 2 helt forskjellige personer på to forskjellige steder bør gi deg en liten antydning til at folk rundt reagerer på deres omsorgsevne.

 

Jeg skal ikke dømme deg på noen måte for misforståelser skjer og folk er forskjellige av ulike årsaker, men her må du se barnets beste. Det er ikke sikkert at det DU mener er en bra oppdragelse nødvendigvis ER bra.

 

Barnevernet skal undersøke saken og hvis de ikke finner noe bekymringsverdig så vil hele saken bli henlagt så du trenger ikke bekymre deg.

 

Hvis dere ikke liker å menge dere med naboene så anbefaler jeg dere å flytte til en litt avsides plass hvor ingen reagerer på at det.

[Anonym bruker]

Takk for støtten, anonym Det er akkurat slik jeg opplever det, som du sier: Å bli beskyldt for noe man ikke har gjort, bare fordi man er annerledes. Vi er annerledes på den måten at folk ikke kommer innefor til oss. De vet ikke nok om oss, derfor er det mange som ikke liker oss. Atpåtil har vi barnet vårt på privatskole.

 

Jeg er ikke bekymret for utfallet, jeg er lei meg og opprørt fordi jeg fortsatt sliter med å stole på andre mennesker etter sist. De som har gjort det denne gang, er faktisk oppegående mennesker i forhold, men de er vel gjerne også ganske A4 ser nok ting litt svart hvitt. De har lenge forsøkt å få oss med på samholdet de har noen familier imellom og vi er ikke interessert. Ja, vi er yngre enn dem og jeg skal med hånda på hjertet si at vi er spesielle. Men på en god måte. Vi ser litt lengre enn bare papiret.

 

Problemet er at jeg vet ikke hvordan jeg skal greie at de skal kontakte skolen hans som vi har en så god dialog med, osv fordi det sier seg selv, om man setter seg i situasjonen som en mottaker av en hendvendelse fra bv, så tenker man med seg selv at det må jo være noe galt.

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaringer med bv selv, men skjønner at det må være belastende. At du mister tillit til andre skjønner jeg også.

 

Når det nå er kommet til det stykket at dere er meldt må dere bare gjøre det beste ut av det. Samarbeide med dem og ta imot råd om de skulle ha noe å komme med. Du sier dere er annerledes på en god måte, og ser lengre enn papiret.. Kan være noe jeg har gått glipp av her men hva legger du i det?

Om dere er annerledes i så måte at dere ikke vil ha kontakt med noen andre ville jeg heller bosatt med litt i landlige omgivelser. Når man er forelder må en gjøre en innsats for å bli kjent med andre foreldre/barn, og jeg hadde nok reagert selv om naboene mine bare satt inne.

 

 

[Anonym bruker]

Hadde en bekymret nabo skrevet inn her og fortalt at naboparet bare satt inne, ikke var interresert i å snakke med andre, og at barnet var utagerende når han/hun først var ute, garanterer jeg at MANGE hadde ment bv burde kontaktes!

 

Og her er den andre siden av historien!

[Anonym bruker]

Men det er jo ikke sjelden ting blir overdrevet for å ta hevn på naboen. Tror det heller har noe med HIs måte å si fra i konflikter på. Hun sier sikkert fra på en måte som får andre til å ville ta igjen.

 

Og hvis de da går litt merkelig kledd i tillegg...? Det der med at et barn går lite ut er jo ren spionasje. For å kunne si det sikkert må naboen holde øye med utgangsdøra deres dag ut og dag inn.

 

Og trøst deg HI, det er en del som har det verre. Folk har opplevd å gå igjennom over tjue undersøkelser! På mange år da. Men da er det vanskelig å fungere psykisk.

Jeg har opplevd å bli meldt til Barnevernet av helsestasjonen, og da er det vanskelig å gå tilbake til helsestasjonen! Det føles som om man skal dø der inne, samtidig som det forventes glede og latter.

[Anonym bruker]

Hvis du leser det jeg skriver så handler det ikke om at jeg bekymrer meg. Jeg vet at saken blir henlagt, det er ikke det det handler om. Det handler om den unødvendige saksgangen,der vi blir sett ned på og mister selvbildet. Føler oss krenket ifht skole, helsestasjon osv.

 

For å si det sånn, vi hadde aldri blitt meldt til bv 1 gang, dersom det ikke var for at jeg forsøkte å få en rusmisbruker til å ringe barnevernet selv og få hjelp... Hun hadde en fortid med dem og ble såklart fly forbanna på meg.

[Anonym bruker]

Ja og så det jo det at barnet sitter ikke inne! VI sitter ikke inne, vi har besøk av vår familie og venner, besøker andre vennepar og andre naboer litt lengre ned i gata. Ærlig talt da.