Føler meg ensom, usikker, redd og tom innvendig.

[Anonym bruker]

Mannen og jeg er i bruddfasen. Etter mitt ønske, da han gjennom mange år har oppført seg som om det kun er han som teller. Dette har tært og tært på kjærligheten jeg hadde for han, og den var veldig sterk.

 

I det siste har jeg fått bekreftet at han ikke kommer til å forandre seg, det er bare sånn han er. Han er umulig å diskutere med om jeg kommer med mine ønsker og mine behov. Han ser kun sin egen side av saken og vrir og vender på alt jeg sier for å "vinne" diskusjonen.

 

F.eks. her om dagen lurte jeg på om jeg kunne ha bilen en dag, fordi jeg skulle storhandle til helgen (vi fikk besøk). Nei, det kunne jeg ikke. Jeg fikk bare bruke bena, han syntes jeg hadde godt av litt trim. Da jeg svarte at det ikke gikk han å si sånn til hverandre fikk jeg beskjed om at jeg provoserte fram denne krangelen og var bare ute etter bråk. Jeg spurte om hvordan jeg provoserte han sånn, hva jeg hadde sagt hvorpå han svarte at når jeg sier ting som at han bare kunne gå fordi han trengte trimmen så gjorde jeg det. HALLO! Minte han fort på at det var han som hadde sagt dette til meg og ikke omvendt, og jeg så at han plutselig husket og skjønte sin egen bommert. Da sier han: "kan du bevise at det var jeg som sa det?"

 

Sånn er det hele tiden og sånn har det vært ofte, altfor mye. Jeg sitter igjen frustrert og målløs, og får hele tiden følelsen av å være skyld i situasjonene - fordi jeg har bedt om noe som ikke passer han.

 

Vi har gått i terapi lenge, og selv om hun konkluderte med at han var blitt "frisk" når vi sluttet der, var det psykologen som også konkluderte med at han var en narsissist uten like og at hun brukte alle mulige hjelpemidler hun kjente til for å takle svarene hans, få han til å forstå hvordan han hele tiden satte seg selv i "sentrum" for hendelser.

 

Jeg tror at når vi sluttet der så hadde han lært en ting, og det var at om han skulle komme levende derfra så måtte han lære seg til å være enig i det hun sa og erkjenne skyld. Selv om han egentlig ikke tenkte det. Slik fikk han jo erklært seg "frisk" til slutt.

 

Jeg tror han har en slags sykdom, som gjør at han oppfører seg slik, og går i forsvar med en gang noen "tar ham fatt". Tror han har lyst til å leve akkurat slik han vil uten å ta hensyn om noen ber han om det. Han ser ikke at om det er viktig for andre, f.eks. meg, så bør det være viktig for han.

 

I dag skal han se på leilighet og flytter vel ut snart. Men mitt problem er at vi ikke bor i Norge og jeg er økonomisk avhengig av han. Han sier han skal gi meg penger, men han har ikke flust han heller. Jeg kan ikke jobbe fordi ungene kommer hjem fra skolen til lunsj og den tiden holder ikke til å jobbe mer enn et par timer. Får ikke jobb på det. Jeg føler at jeg sitter her i et annet land, uten familie, uten venner, uten noe sosialt nettverk. Folk har nok med seg og sitt og jeg skal liksom bare klare dette. Vet det er jeg som ønsket brudd, men jeg er livredd. Og alene.

 

Føler at jeg faller lenger og lenger ned i et hull, og kommer meg ikke opp igjen. Dette er så jævlig, jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å leve dette livet.

 

Har noen noe råd? Hvordan skal jeg klare å takle dette?

[Anonym bruker]

dytter*

[Anonym bruker]

Mener å ha lest noen innlegg fra deg tidligere, og må si jeg er lettet for at du nå har valgt å gå ifra ham Du fortjener så mye bedre!

 

Om jeg ikke tar helt feil, så har du familie her i Norge som har vært støttende hele veien? Hva med at du kommer hjem, om ikke for alltid, så bare for å for orden i tankene og ikke sitte alene med alt?

[Anonym bruker]

Jeg ville ærligtalt tatt med barna og flyttet hjem igjen..

 

Jada,barna har en far og alt det der,men det hadde ikke vært verdt det for min del.

[Anonym bruker]

For din del nei eh er jo snakk om barna her, ikke om hva som "passer" for din/hennes del..

[Anonym bruker]

Og hvor bra er detfor barna å ha en mor som føler seg slik??

 

Foreldre tar "egoistiske" valg hele tiden,man må faktisk tenke på seg selv også,selv etter at man har fått barn.

 

Jeg må le av slike som deg,som hele tiden skal trumfe igjennom at det er barna man ALLTID skal tenke på først.Men noen ganger må man faktisk tenke på seg selv først.

 

Etter at jeg ble litt "egoistisk" har mitt barn fått det mye bedre.

[Anonym bruker]

Hi her

 

Jeg er inne på tanken opptil flere ganger om dagen, jeg ønsker av hele mitt hjerte å flytte hjem, MEN jeg er nødt til å tenke på barn og pappaen også. Vil ikke ta noen beslutning før jeg evt. ser hvordan han oppfører seg fremover (pappan).

 

Det er bra, jeg har bestemt meg. Men jeg svinger hele tiden (omtrent hver halve time) innom tanken på om vi kunne ordnet dette forholdet. Det hadde vært fint. Er ennå ikke overbevist om at dette kommer til å bli den endelige slutt, er for svak til det.

 

I kveld skal han se på en leilighet, så skulle han ut med en kompis. Om han kommer hjem fra denne kompisen med andre tanker i hodet ville det være:

1. kompisen sier at jeg er spenna gæærn - dvs. han har lagt fram kun sin verson og sverter meg.

 

2. han har kommet på bedre tanker og innser hvordan han oppfører seg - kompisen har smelt i bordet og bedt han ta seg sammen.

 

3. ingenting spesiellt kommer ut av å fortelle kompisen, han durer på med sitt liv og spiller stakkars jeg fram til jul

 

Skjer nr. 1, vet jeg at det rette er å gå.

 

Skjer nr. 2 får jeg et helvete inni hodet mitt, og tvilen vil forsterke seg momentant.

 

Skjer nr. 3 forblir jeg slik jeg er i dag, under tvil om at jeg gjør det rette, med håp om at det venter et bedre liv for meg, i frykt for at ensomheten vil ta overhånd og jeg ikke vil klare å stå opp om morgenen.

 

Jeg setter for tiden barna først, men vet ikke om dette er det beste for noen av oss. Det hadde kanskje vært bedre om vi hadde bodd i hvert vårt land. Noen ganger tror jeg innerst inne at pappan hadde syntes det ville vært levbart - ikke at han ikke er glad i barna sine, men lurer på om han faktisk ikke trenger å se dem slik hver dag, ukentlig eller månedlig. Men dette har han ikke sagt, det er jo fy-fy å si slikt, og han er nok redd jeg kunne brukt det mot han. Men det hadde gjort livet mitt lettere da.

 

Ja, ja, vi får se, hva som skjer. Kommer innom her av og til for å lette på trykket og få litt innspill. Takk for støtten og alle innspill!

[Anonym bruker]

Hei,

nå ma alle dere naive drittunger slutte å oppfordre henne å komme hjem til Norge!!! Det har hun ikke lov til, med mindre faren samtykker og siden han er en slik narcist tviler jeg på at han gjør det. Norge har underskrevet Haager konvensjon og dermed kan mor ikke flytte til utlandet bare hun ønsker det.

 

HI, jeg føler faktisk ganske lik du, bare at jeg kom til Norge og sitter fastlåst her. Nettverket er lite og gjerne er fra hans side, du er på flere måter avhengig av ham. Jeg vet ikke hvilket land du bor i, men du bør sjekke hvilke rettigheter du har (jeg håper du snakker språket der).