Dere som hadde hjemmeværende mødre som små.

[Anonym bruker]

Hvilket forhold har dere til deres far og deres mor?

 

Er det mor som gjelder, siden hun var hjemme med dere som små?

 

Eller har dere minst like godt forhold til deres arbeidende far, som bare var hjemme om kvelde og i helgen?

 

Kan i hvert fall si for min del at jeg har liek godt forhold til min far og at de var like mye med på mine aktiviteter da jeg var liten.

[Anonym bruker]

Mamma var hjemme da vi var små.

Pappa tjente (og tjener fortsatt) meget bra, så mamma ønsket å være hjemme med oss.

Pappa reiste ganske mye utenlands i jobben sin ogsa, så han var en del borte.

Men jeg har et like godt forhold til begge to og det har jeg alltid hatt:-)

For når pappa var hjemme var han pappa av hele sitt hjerte! Fulgte opp på fritidsaktiviteter, lærte oss å sykle, stå på ski, skøyter, var trener for fotballagene og rette og slett bare en suveren far.

Og de er begge like suverene (i mine øyne) den dag i dag :-)

[Anonym bruker]

Har et mye bedre forhold til min far, selv om han var mye borte(noen ganger var han borte i 6 mnd om gangen). Men det er fordi når han først var hjemme så brukte han fritiden sin på å være sammen med oss barna. Mamma som var hjemmeværende(noe hun er ennå, og hun er over 50, og vi barna er voksne) hadde aldri "tid" til å leke med oss eller være sammen med oss. Hun var bare opptatt med å rydde og vaske og slappe av i sofaen. Ble det noe krangling sa hun bare: "Bare vent til faren deres kommer hjem"! og når han kom hjem var det hans som kjeftet på oss.

 

Hun deltok svært lite i noe som helst. Til og med min far har sagt til meg at syntes det er veldig trist at vi har en mor som er så kald og bryr seg så lite(han sa det nå som jeg er voksen) han forstod aldri hvordan en mor kunne bry seg så lite om sin egne barn.

 

Men kan jo legge til at hun har slitt psykisk store deler av oppveksten min pga sine egne foreldre. Men hun ble kun lagt inn en gang, husker jeg, og etter det ville hun ikke ha mer hjelp. Så hun fikk aldri bukt med sine problemer, og det gikk da utover oss barna. Vi trodde alltid at det var oss det var noe galt med, til jeg ble ungdom og fikk vite at mamma hadde mange psykiske problemer. Ikke så lett å skjønne alt når man er barn.

[Anonym bruker]

Hadde hjemmeværende mor og jeg har et mye bedre forhold til min far. Snakker med mamma ett par ganger i året og vi er ikke spesielt nær.

 

Husker forøvrig at jeg var så misunnelig på de andre ungene i gata som var i barnehage mens jeg bare gikk hjemme og trasket

[Anonym bruker]

Jeg har ett like godt forhold til begge.

 

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk ha en mor som var hjemme mens vi var små.

Jeg syns det var veldig trygt og godt.

[Anonym bruker]

Hadde like godt forhold til begge (min far døde for 5 år siden).

 

 

[Anonym bruker]

Like dårlig forhold til begge to. Pappa bodde borte store deler av året og var lite tilstede i oppveksten, men likevel synes jeg at jeg kjenner ham best. Mamma var alltid uinteressert i hva vi drev på med og var helst opptatt av at vi plaget henne ved å eksistere.

 

Jeg var dessuten veldig misunnelig på alle de som fikk lov til å gå i barnehagen.

 

Likevel har jeg valgt å ha ungene hjemme tre dager i uken til de er tre år.