Min sosiale intelligens er totalt fraværende

[Anonym bruker]

...og når jeg ser debatter her ang. barn som går i barnehage og ikke og hvordan deres sosiale intelligens er så begynner jeg å lure på om det er noe i det. Jeg har aldri gått i barnehage.

 

Allerede da jeg begynte på skolen begynte det - jeg har og har alltid hatt problemer med å holde på venner. Jeg er egoistisk uten å egentlig ønske det, jeg sjefer og har liten empati for andre.

Når vi ble litt eldre begynte jeg å stikke av med gutta som venninnene mine var forelska i. Hva slags venninne gjør sånt liksom???

 

Jeg har blitt mer bevisst på min oppførsel de siste årene men hva hjelper det når vennene er borte og jeg sliter med å ta kontakt med mennesker fordi jeg tenker at de ikke vil komme til å like meg (selv om jeg nå er en helt annen).

 

Jeg tror faktisk det kan ha sammenheng med at jeg ikke gikk i barnehage men at jeg var hjemme med en mor som lot meg bli en navlebeskuende liten prinsesse.

 

Hva tror dere?

[Anonym bruker]

Synes du høres ganske så reflektert ut over "ditt tidligere jeg", og kan ikke skjønne at du skulle mangle sosial intelligens av den grunn. Har du litt dårlig selvtillit på det å skulle ta kontakt?

Så lenge du vet hvordan du ikke ønsker å fremstå, så må du bare hoppe i det, og forsøke og ta kontakt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vel, jeg har tre gutter som ikke begynte i barnehage før ett år før skolestart. Alle tre har blitt beskrevet som de mest hensynsfulle, omgjengelige og best tilpassede barna som har gått i barnehagen. Og det var tilbakemeldinger fra 3 ulike avdelinger og sikkert 15 ulike personal. Så tror ikke det var typisk smisk som enkelte har påstått når jeg har nevnt det her tidligere.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om å føle det sånn. Jeg også mangler en del sosial intelligens, det største problemet er å holde samtaler i gang og være morsom (jeg vet ikke hvordan jeg får folk til å le). Det er slitsomt og demotiverende, og jeg har tenkt en god del over hvorfor jeg er sånn.

Det r mulig at oppveksten har en del med det å gjøre, men det er i såfall i kombinasjon med hva slags person vi er av natur.

 

Jeg er veldig lat av natur, og dette gjenspeiler seg i mine relasjoner med andre. Jeg orker ikke være frampå og ta initiaiv i sosiale sammenhenger. Jeg er akademisk flink, men presterer aldri veldig bra fordi jeg gjør bare det jeg MÅ og ikke noe mer.

 

Oppveksten min bestod av skilte foreldre som ga oss veldig mye kjærlighet men ingen stabilitet. Vi var kasteballer mellom dem og byttet barnehage og skole hele tiden. Dette har gjort meg til en veldig rastløs person.Heldigvis har familielivet roet meg godt ned.

 

Det birker som om du er veldig klar over problemene dine, HI. Det er en god start. Begynn å fokuser på de gode egebskapene dine nå, jobb med deg selv i stedet for å skylde på oppveksten, og smil til verden

Vi er et produkt av miljørt, men også et produkt av vår egen vilje:)