Ser ut til at jeg blir alenemor da!?!

[Anonym bruker]

Samboeren og jeg har hatt det fantastisk sammen, 3 år med lykke og har vi kranglet, så har vi alltid pratet ut om det og blitt enige/venner igjen.

Så nyttårs forsettet vårt ble å få barn, etter at han dro det på bane, innen få månder klaffet det, og vi begge var lykkerlige og allerede forelsket i barnet.

Men, det var bare de 3 første måndene det var fint, vi hadde det kjempe fint sammen, og alt lå til rette for at vi skulle bli en lykkerlig familie. Men etter de 3 måndene, så endret han seg drastisk, og det alt for fort! Han startet å behandle meg som mindre verdig, som om jeg ikke fikk ha egene meninger, eller følelser. Har vært tider hvor han drar ut om morgenen, og ikke gir lyd fra seg eller sier hvor han er, før det har gått 10 timer. Han forventer at jeg skal gjøre alt husarbeidet, enda jeg har bekkenlåsning OG bekkenløsning på en gang, humper rundt med krykker, og klarer fint lite. Jeg tar det jeg klarer av husarbeidet, men det er slitsomt, men han mener at dette er min jobb, da jeg "bare går hjemme og later meg".

Han forteller meg ganske så ofte at han misliker den gravide utgaven av meg, ikke pga kroppen min, men fordi jeg mener han må tenke på fremtiden til den kommende ungen sin.

 

Siden det startet, har jeg prøvd å få orden i forholdet vårt, prøvd å prate med han, men han stenger meg ute av tankene og følelsene sine. Jeg føler jeg virkerlig har prøvd alt, men i dag tidelig gikk det helt på tverke! Vi hadde en stor krangel, jeg fikk rett og slett nok, nå har jeg latt han bruke meg som dørmatte siden jeg var 3 månder på vei, liker ikke dette! Jeg som alltid har stått for egene meninger, aldri latt meg tråke på. Og bare fordi jeg elsker den mannen han var, så har jeg tviholdt på an, i håp om å få tilbake den mannen jeg elsker.

Men i dag nådde jg bristepungtet, ba han komme seg ut av huset, han måtte på jobb, men jeg ga klar beskjed om at sakene hans er ferdig pakket når han kommer tilbake, så han får finne seg en plass å være.

 

Så her sitter jeg da, høygravid, pakket sammen halvparten av sakene hans, og har en flom av tårer. Vil ikke dette, men det ser ut til å være eneste løsningen. Jeg håper han med dette vil endre seg, bli den mannen jeg en gang falt for, og ville bære barnet til.

Finnes det noe håp om å få tilbake den mannen jeg en gang kjente? Er alt tapt nå?

Føler meg så splittet i dette, vil ikke miste han, men samtidig kan jeg ikke leve med denne utgaven av han.

[Anonym bruker]

Uff, klem til deg.

 

Anbefaler å prøve å få han med i terapi. Kanskje dere kan ordne opp fortsatt hvis dere får hjelp til å snakke sammen.

[Anonym bruker]

Har prøvd dette, men han mener terapi er for mennesker som ikke eier egene tanker. Men lurer jo da på hva han mener om forholdet vårt, slik det har vært til nå, og slik det muligens ender.

 

hi

[Anonym bruker]

Vet ikke om det er noen trøst.

Men min mann er en elendig kjæreste når jeg er gravid. Ser ikke problemene og plagene mine og forstår også fint lite hva dvs å nylig ha født.

Men ellers er han grei. Men han blir et "monster" når jeg er gravid.

I skjønn forening med at jeg blir temmelig hormonell.

Så når jeg har vært gravid har jeg følt meg sviktet og sett for meg at det var slutt veldig mange ganger.

Jeg mener ikke du skal utslette deg selv.

Nen graviditet er en unntakstilstand.

En gravidbok jeg har fra 80-tallet skriver at man må regne med å enten pakke sine eller sin mann sine saker minst èn gang i løpet av svangerskapet pga hormoner.

Så det kan jo hende du har forandret deg litt du og?

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

Alle krangler vi har hatt, har startet med spydig kommentar eller en urettferdig handling fra han. Og joda, jeg vet jeg kan være en overfyllt hormon bytte til tider, men da angrer jeg etterpå, og ber om unskyldning. Har ikke fått en eneste unskyldning fra samboeren min, han har bare fortsatt dagen sin, som om ingenting har hendt.

Alle rundt oss sier jeg er veldig lite hormonell, i forhold til det de er vandt til å se hos gravide, og jeg er en rolig persjon til vanelig, ser ingen grunn til å gire meg opp, om man kan prate sammen som voksene mennesker.

 

Mener ikke at jeg er et prakteksemplar, eller at alt er hans feil. Men føler det blir feil, når han har gjort noe som sårer, og det ender med at jeg ber om unskyldning, bare for å få fred.

 

hi