Hvor går grensen mellom begavet å flink?

[Anonym bruker]

Leste litt innom "begavede barn" debatten å syns en del ting der er litt på bærtur. Jeg vet å har fått tilbakemeldinger på at min gutt ligger en stykke fremfor andre barn på samme alder, men om jeg vil kalle han begavet vet jeg ikke. Såklart i mine øyne er jeg superstolt av den flinke gutten min, men tror nok han er "bare" flink. Krever en del ekstra oppfølging og utfordringer i hverdagen vil jeg påstå.

 

Så mitt spørsmål. Hva er forskjellen på en barn som er "bare" flink å et barn som er begavet? Av ren nyskjerrighet bare

[Anonym bruker]

Virkelig begavede barn blir knallgode på sitt/sine område selv uten noen slags spesiell oppfølging. De som bare er flinke trenger oppbakking, ellers blir de bare middels som de fleste andre.

[najs]

Nja, her er det vel snarere omvendt. Å ha et begavet barn byr ofteste på mere utfordringer enn å bare ha et barn som er flink eller tidlig.

 

Et såkallt begavet barn kan ofte slite med å finne venner som er på samme alder, men alikevel kan gi dem det intellektuelle samspillet. Det er derfor ikke uvanlig å se at begavede barn ofte sliter sosialt.

 

Et begavet barn krever ofte oppfølging og god støtte. Og det er viktig for å gi dem passe stimuli mentalt

[Anonym bruker]

Støtte for den sosiale biten er noe annet som ikke påvirker hvor begavet de er, men mentalt vil et virkelig begavet barn være en ener uansett oppvekstforhold. Virkelig begavelse er noe som er medfødt. Selvfølgelig vil de utvikle seg mer med oppbacking, men de trenger ikke det for å ligge langt over andre.

 

Et barn som er avhengig av massiv oppbacking for å prestere på et høyt nivå er ikke virkelig begavet.

[Anonym bruker]

Et begavet barn må jo som alle andre arbeide seg gjennom bøkene fra 1.klasse til universitetet, forskjellen er at et begavet barn raser gjennom bøkene og kan bli matematikkprofessor som 16-åring. Ingen kan bli professor uten tilgang på lærebøker mener jeg.

 

Et flinkt barn tilpasser seg mer sitt alderstrinn. Utmerker seg blant de jevnaldrende og er tilfreds med det.

[Anonym bruker]

Vi har en 17-åring som går et klassetrinn over alderen sin på en internasjonal skole med langt høyere nivå enn de vanlige norske og han er alltid best i klassen. Får bare 6'ere og7'ere. Han har også f.eks begynt på egen hånd å lære seg et asiatisk språk bare fordi han fikk lyst og driver med mange spesielle intellektuelle aktiviteter sammen med voksne og deltar i div vitenskapelige konkurranser osv hvor han får gode plasseringer. Han skriver også bøker bare for gøy.

 

Likevel vil jeg ikke karakterisere han som begavet. I mine øyne må det noe ganske spesielt til for at den betegnelsen kan brukes.

[Anonym bruker]

Ser flere er enige med meg. Det skal være noe helt enestående for å bli kalt begavet. Men ser jo rundt omkring at det blir "misbrukt" litt. En venninne (for eksempel) påstår at barnet hennes er begavet fordi h*n gikk selv da h*n var 7 mnd. I mine øyne et dette er barn som er flink. På lik linje med mitt gutt. Kansje han en dag utpeker seg spesiellt i noe, men frem til da må jeg bare støtte å gi den oppfølgingen han trenger og krever.

 

Dette er ikke for å rakke ned på de som virkelig er begavet men tror mange foreldre gir sine barn denne betegnelsen uten at det henger sammen med noe enestående. Vi er nok alle stolte av barna våre uansett og ønsker de skal oppnå store ting.

[Anonym bruker]

Han er begavet når det gjelder å gå/løpe/hoppe tidlig, men tror det har null å si for ham senere i livet.

I tilfelle må det ha noe med idrett å gjøre?