Overspising

[Anonym bruker]

Jeg har endelig innrømmet for meg selv at jeg hsr et problem med mat. Når jeg har dårlige perioder som nå, er det helt ekstremt. Spiser fra morgen til kveld, og omtrent ingenting av det er sunt. Føler meg helt jævlig etterpå, og har utrolig dårlig samvittighet..Er hjemme i svangerskapspermisjon nå,så er det som gjør at jeg "har muligheten til" å holde på som jeg gjør. Har alltid hatt et anstrengt forhold til mat,men i perioder med usikkerhet så ender det altså i overspising. Har gått opp 20 kg siden februar, og jeg er veldig overvektig fra før..

 

Jeg vet at jeg er nødt til å ta tak i det,ellers kan det ende opp med at jeg ikke får sett dattera mi vokse opp.. Har hjertesykdommer og diabetes i familien,og det er vel bare et tidsspørsmål før jeg får noe jeg og..

 

Har nettopp spist sånn at det verker i magen..Tårene triller,jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke er sterk nok til å bare stoppe??

[Anonym bruker]

Har du prøvd å tenke over hvorfor du spiser?

 

Er det fordi du kjeder deg, fordi det er godt, for å straffe deg selv, fordi du prøver å fylle et tomrom i livet ditt?

 

Jeg slet med tvangsspising fra jeg var rundt 10 til jeg var rundt 25.

Det var mange grunner til at jeg overspiste og det var ikke før jeg ble klar over grunnene til det at jeg begynte å få kontroll over maten (og ikke den over meg). Jeg fikk god hjelp av å snakke med andre med samme problem samt noen timer hos en psykolog som hadde spesialisert seg på spiseforstyrrelser.

 

Endel som aldri har hatt problemer med mat tror det er bare å ta seg sammen og skjerpe seg. Så enkelt er det dessverre ikke, da hadde det vel knapt vært et overvektig menneske på denne kloden.

 

Det er vanskelig å gi gode råd når jeg ikke kjenner deg, men kanskje du kunne prøve å ta en alvorsprat med legen din og be eventuelt om en henvisning til psykolog. Ta kontakt med Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser. Selv om du det ikke er en spiseforstyrrelse du har så kan det godt være at du har god hjelp av å snakke med de.

 

Lykke til :-) Håper det ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!!

Jeg overspiser i perioder da jeg føler meg usikker. På meg selv, på forholdet til meg og samboeren, jobb.. Og så spiser jeg fordi jeg føler meg som en dårlig person som gjør dette mot meg selv..!

Har klart å slutte tidligere,men da blir jeg omtrent motsatt, spiser lite og alt er sunt. Klarer liksom ikke å spise normalt..?

 

Sitter å lurer på om jeg bør fortelle det til samboeren min..men er så redd for hva han kommer til å tenke om meg. Men er også redd for at han kommer til å si at jeg må si noe til legen min. Synes alt blir så virkelig hvis jeg gjør det. Har holdt på med dette i mange år,egentlig så lenge jeg kan huske,men er først i det siste jeg har innsett at jeg har et problem. For denne perioden har vart mye lenger enn tidligere perioder..

 

[Anonym bruker]

Oj, HI.....dette var som å lese om meg selv!!

 

Jeg er helt lik deg, også hjemme i sv.perm og har de samme problemene som deg.

[Anonym bruker]

Har du tenkt på å få noe hjelp for det,eller trir du at du greier å stoppe selv?

Jeg kjenner bare at nå må jeg bare stoppe snart,for jeg føler meg verre og verre for hver dag som går. Men er så veldig lett å finne unnskyldninger når man er alene om det..

[Anonym bruker]

Det over her var fra HI !

[Anonym bruker]

Oh my god.....Dette innlegget handler om MEG, tror jeg!

Jeg spiser og spiser, bare drittmat.

Jo mer jeg spiser, jo mer deppa blir jeg, Jo mer deppa jeg blir, jo mer spiser jeg. HATER meg selv, og kroppen min.....enda jeg er GRAVID! Og har SÅÅ dårlig samvittighet pga den stakkars tulla i magen som bare får fett og sukker.....

Når jeg slanker meg, så gjør jeg det ordentlig jeg også, klarer ikke spise normalt.

Må kanskje rett og slett få meg en psykolog ja?

[Anonym bruker]

Uff, jeg gjør akkurat det samme

 

Har innsett at jeg trenger hjelp for å slutte, fordi hver gang jeg prøver selv, går jeg på en diiiiger smell og alt blir bare verre enn før. Samvittigheten min ødelegger meg helt når jeg er langt nede, jeg spiser og spiser og føler meg bare ennå mer jævlig. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg overspiser, jeg vet bare at jeg gjør det.

Etter at jeg ble gravid og fikk bekkenløsning i uke 15, har jeg gitt blaffen i alt (er nå i uke 37 og har lagt på meg 30 kilo:() Jeg får ikke bevegt meg mer enn nødvendig, har fått sykt dårlig samvittighet ovenfor baby som jeg føler forgifter med drittmat og hunden som ikke lenger får lange turer, bare korte løpeturer på stranden med meg hinkende etter. Men jeg gruer meg så for å ta dette opp med legen! Føler meg så sykt mislykket og vil ikke virke mer patetisk enn jeg føler meg nå

[Anonym bruker]

Synes så absolutt du skal snakke med samboeren din om dette. Det er ikke noe du burde være alene om når du spiser av de grunnene som du gjør.

 

Jeg begynte så smått å innse at jeg hadde et problem da jeg var rundt 18, men fortrengte det i flere år før jeg virkelig gikk inn for å gjøre noe med det. Og da snakker jeg ikke om slanking eller skjerpe meg, men faktisk innse at jeg hadde et problem og at dette ikke bare var kosespising og dårlige vaner.

 

Jeg brukte maten som kompensasjon, som straff, faktisk mest som straff på slutten, og veldig sjelden som belønning eller kos.

 

Du koser deg ikke med maten når du klarer å stappe i deg to potetgullposer, masse is, sjokolade mm. Nå kan jeg faktisk lukke potetgullposen og legge den bort uten problemer. Før måtte alt spises opp.

 

Skal ikke stikke det under en stol at det har vært litt av en jobb, men nå virkelig koser jeg meg med maten. Jeg har fått et sunt og variert kosthold og fått vekten under kontroll.

 

Jeg overspiste i perioder for så og slanke meg, så gikk slankekuren i vasken, ble mer sinna på meg selv og spiste mer. Første jeg gjorde for å bryte sirkelen var faktisk å slutte med slankekuren mens jeg jobbet med grunnene til at jeg overspiste. Jeg gikk opp noen kilo i den perioden, men de kom av etterhvert.

 

Da jeg begynte å få kontroll over grunnene til at jeg overspiste begynte også kiloene å forsvinne. Jeg gikk ned over 60 kg ved å la meg selv få lov til å spise litt av alt jeg hadde lyst på. Cluet for meg var LITT, men jeg hadde aldri klart det hvis ikke de bakenforliggende grunnene hadde vært "ryddet" opp i.

 

Jeg vet det er vanskelig å innrømme at man har et problem og søke hjelp. Men hvis du føler at maten kontrollerer deg og ikke du den, så er det kanskje på tide?

 

Jeg ville startet med å snakke med samboer også ta et skritt av gangen derfra.