Smisk med biomor

[Anonym bruker]

Jeg føler mange ganger at mannen min "smisker" med bio. Han er livredd for å si i mot og jeg kjenner at det koker. Jeg blir jo alltid stående på sidelinjen uten noen ting jeg skulle ha sagt. Jeg vet ikke om jeg orker å leve livet mitt på denne måten lenger. Det som holder meg tilbake er fellesbarn. Synd at det er sånn det skal være. Vi har vært sammen i fire år og i starten gikk det bedre syns jeg. Nå syns jeg det er kjempevanskelig. Mannen sier at det er ingenting og at jeg må stole på han. Det er bare det at han før har sagt en ting til meg og gjort noe annet overfor bio. Jeg blir usikker på i hvilke grad han tar meg på alvor. Det er jo meg han skal høre på. Ikke syns jeg at jeg er noe rigid heller. Jeg jobber for familien dag (og natt). Jeg hater livet mitt. Noen ganger føler jeg meg så låst i denne situasjonen at jeg har mest lyst til å dø. Det er ingen utvei pga de valgene jeg har gjort. Det er ille å bli, og det er ille å gå. For fellesbarn.

 

Hvordan har dere andre det mtp mannens måter å samarbeide på?

[Anonym bruker]

Oi, ille å høre at du har lyst til å dø. Har mange av de samme følelsene som deg rundt det at det at det er ekstremt vanskelig å føle at man ikke er nr. 1 fordi han kanskje tar litt vel mye hensyn til biomor, men jeg har aldri hatt lyst til å dø pga. det. Men det var vel kanskje satt litt på spissen? Hvis ikke det blir bedre så får du heller forbrede deg på et liv uten han, så får du det sikkert mye bedre uten all irritasjon og frustrasjon du føler pga. dette. Jeg vet det er vondt og tungt mange ganger å være i en slik situasjon som vi er som er sammen med menn med bagasje!

 

Det vi må prøve å tenke så mye som mulig (for vår egen del..) er at de gjør det pga. barna slik at samarbeidet skal bli lettere, men det er jo synd at eksdamene har så mye makt at gutta skal føle at de må gjøre litt ekstra for at de ikke skal bli "straffet" for å ikke danse etter eksenes pipe. Og med det mener jeg at hvis ikke de er medgjørlige så kan damene være lite medgjørlige med å kanskje hjelpe til litt ekstra med barna hvis mannen skulle trenge det. I så fall er det slik at hos oss har mannen en jobb som krever mens eksen jobber mye mindre, og har dermed mulighet til å hjelpe til litt mer, og han føler nok dermed at han må være ekstra hyggelig og behjelpelig overfor hun hvis hun ønsker noe for å ikke å bli straffet med innskrenket hjelp den dagen han trenger det. Men av grunner jeg ikke vil gå inn på så er det endelig slik at min mann ikke lenger gidder å finne seg i dette, noe av grunnen er at ungene har blitt såpass store, og at han derfor ikke lenger trenger så mye hjelp. Utrolig deilig!!! Så gled deg til ungene til mannen din blir større, da blir dette helt sikkert bedre!

[Anonym bruker]

Huff dette hørtes ikke noe kos ut nei.. Jeg vil bare si at jeg syns ikke du skal gi opp! Skjønner at livet sikkert er skikkelig dritt og at du har mest lyst til å gå... Hva med å gi parterapi en sjanse først? Ved å få en tredjepart som kan sette perspektiv på ting så kan ting kanskje føles bedre for både deg og mannen din. Der vil jo helst sikkert dine meninger blir satt i høysetet og. Jeg er stemor selv og syns det er helt forferdelig å høre mannen min snakke med biomor.. Gjør vondt hver gang... Jeg har også tenkt å foreslå parterapi til meg og mannen min da jeg syns alt dette med biomor er så vanskelig.

[Anonym bruker]

Hadde en sånn mann, ja, som sto sinnssykt på pinne for manipulerende egoistisk eks-fitte. Og nå er han også min eks - særlig på grunn av de enorme konflikter vi hadde i alt samvær med barn, mitt særkulls, hans særkulls, fellesbarn, ekser osv.

 

Men samarbeidet jeg hadde omkring mitt særkullsbarn med den pappaen gikk knirkefritt og gjør det ennå, og jeg er venn med den nye dama der i gården - så jeg tror faktik ikke dt var meg som var vrang. Jeg har holdninger som de deler: at ungene skal være like mye verd, at avtaler skal holdes så sant mulig, at ekstraordinære hendelser kan sette til side en avtale, men at det ikke skal misbrukes, at dialog foregår mellom foreldrene og at man deretter rådfører seg med steforeldrene så alle parter blir fornøyd osv.

 

Alt dette manglet i hans såkalte samerbeid med manipulerende ekskjerring. Hun lyver også mye, og brukte liksom-sykdom som argument for det ene og det andre. Diktet opp sykdommer, så hun "måtte ligge hjemme fra jobb/barn", men fint kunne dra på hytteturer osv.

 

I den forbindelse er det deilig å ikke være del av hennes sfære lenger. Og innimellom gjenbruker jeg noen av hennes tøyseargumenter - hun kunne f eks nekte meg å hente barnet hennes i bhg, fordi ditt og datt, "kunne bli utrygg" osv. Selv da jeg hadde kjent barnet i 3 år var det samme argument. Så når eksen min bruker sin nye samboer i hente- og bringetjenesten, minner jeg han på det, og sier at den tilliten fikk jeg aldri, og at han får hente ungene sjøl når de venter på han.

 

Han danset etter hennes pipe til forholdet vært røk - nå kan han danse etter min, og innse for en dust han har vært.