Vær hensynsfull og prøv å forstå

[Anonym bruker]

http://www.babyverden.no/Nyheter/Jeg-ville-heller-hatt-en-jente/?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_campaign=BVN10W48&T=7281109449

 

Så det så!

[Tante Blås Squaw]

Hvorfor det skal være mer stas med det ene kjønnet enn det andre, det evner jeg ikke å forstå. Beklager.

[Anonym bruker]

Signerer 18 .21

[Gjest]

Jeg klarer heller ikke helt å forstå dette. Eller, jeg kan forstå at man kan ønske seg gutt eller jente, men den enorme skuffelsen skjønner jeg ikke helt....

[Anonym bruker]

Jeg kan lese hva som helst her inne, og le av det meste. Men når det gjelder sånt blir jeg rett og slett kvalm. Vanligvis unngår jeg slike innlegg men var ikke så lett å forstå innholdet med den overskriften.

 

Om folk er så syke i hodet at de er misfornøyd med kjønn fortjener de ikke barn. Grusomt sagt..kanskje..? Eller er det slik at det faktisk er mer akseptert å syns at barnet har feil kjønn enn å tenke at de som har slike meninger må feile noe?!

 

[Tante Blås Squaw]

Å påstå at de ikke fortjener barn (hvem pokker gjør egentlig det, ingen er feilfrie...) er å dra det for langt.

 

Men dersom jeg hadde følt skuffelse pga kjønn ville jeg prøvd å finne ut hva det egentlige problemet mitt var. Jeg mistenker at det ligger noe mer sammensatt under overflaten hos de som føler det slik.

 

Mennesker har lett for å lage seg mindre farlige problemer når de har store problemer de ikke vet hvordan de skal orke å deale med. Jeg tror neppe det er så enkelt som at noen kvinner syns det dumt med guttebabyer/jentebabyer.

[Anonym bruker]

Jeg kommer av helsemessige årsaker kun til å få dette ene barnet som jeg er gravid med nå. På ultralyd fikk vi klar beskjed om at det er 100% sikkert at det er en gutt, Vi har kjøpt alt inn til gutt, og jeg fryder meg over å få lov til å bruke bestefars flotte navn. Det har vi informert hele slakta om også. Før ultralyden var det ikke så nøye for meg, selv om jeg allerede da hadde tenkt tanken på at favorittnavnet var det guttenavnet vi har valgt. Om det nå dukker opp en jente i stedet for gutten vi har blitt garantert, tror jeg nok jeg blir skuffet på en måte. Rett og slett fodi jeg føler jeg har knyttet band med gutten min i et halvt svangerskap. Jeg kjenner han jo ved navn og snakker til han som en gutt hver dag. Jeg vil så klart bli veldig glad i en jente også om det skulle skje, men kan ikke se bort fra at sjokket også vil medføre litt skuffelse og et slags savn etter gutten min. Men nå er jeg heeeelt sikker på at det er en gutt da. Ingen tvil i mitt hjerte, og meget tydelige ul bilder.

[Lille-Pernille]

Hva skal jeg prøve å forstå?

 

At noen ønsker seg et bestemt kjønn fremfor en frisk og sunn baby kan jeg ikke og vil jeg ikke forstå!

 

Selvsagt kan man ha preferanser, men dersom det å få "feil kjønn" kan bli "invalidiserende" og man trenger psykologhjelp for å takle det så bør man kanskje avstå fra å få barn?!

[Anonym bruker]

Jeg klarer heller ikke helt forstå, jeg kan se de at de som har et kjønn fra før mulig har et lite ønske om det andre kjønn. Men når alt kommer til alt så ville hvertfall jeg vert glad uansett så lenge barnet har det bra!

 

Jeg håpet litt på en jente, selv om jeg var sikker på at det var gutt i magen min. Men når han kom kunne jeg ikke ønsket meg noe annerledes.

[Anonym bruker]

Venter gutt nr 2, og er så lei av at alle skal beklage/kommentere at det er gutt. Sist het det "vi får håpe det blir jente neste gang da!", nå sier folk at "det var jo leit at det ikke ble en jente denne gangen heller".

 

Vi har en FANTASTISK gutt! Og hvorfor skal det blir leit at vi har mulighet til å få en til :-D

 

Har vært alvorlig syk under dette svangerskapet, noe som gjorde at babyen også kunne bli sterkt skadet. Nå ser alt bra ut, og vi gleder oss til å få en ny gutt!

[Anonym bruker]

Jeg må ærlig talt si at jeg ikke skjønner hvorfor folk hisser seg sånn opp over at noen ønsker seg ett kjønn mer enn det andre.

Dette viser seg spesielt når man ønsker seg en jente. Ikke like mange som protesterer når noen sier at de ønsker seg en gutt. Det er liksom mer akseptert.

Det forventes jo nærmest også av menn at de skal ønske seg en sønn, så hvorfor er det så horribelt om en kvinne ønsker seg en datter?

 

 

Selv skal jeg innrømme at jeg ønsker meg svært en jente. Det er det jeg har sett for meg helt siden barndommen at jeg skulle få, og hvis det viser seg med årene at jeg ikke skal få den datteren, ja da vil det gjøre litt vondt i hjertet.

Har ingen barn fra før, og er enda kun en prøver.

Mannen har kun gutter fra før, så jeg føler jeg er garantert en gutt når det forhåpentligvis klaffer. Det stopper meg alikevel ikke å få barn med denne mannen, for jeg vet jeg vil elske en sønn like mye som en datter. Men håpet mitt er jo der alikevel, det er ikke noe jeg kan skru av.

Det er kanskje mer uviktig hvilket kjønn mitt første barn blir for jeg har jo flere muligheter, men føler jeg kan slappe mer av om jeg får en jente først, for da er det absolutt ubetydelig hvilke kjønn mine neste barn blir.

 

Jeg synes ikke jeg er urimelig i mitt ønske, men nå vil jeg gjerne ha begge kjønn, men ønsket om jente står absolutt sterkest.

Men uansett om jeg ender opp som ren guttemamma, jentemamma, eller begge kjønn, vil jeg elske mine barn like mye. Og det er jo helt klart at det er viktigere at barna er friske, enn hvilke kjønn de er.

Jeg ville ikke valgt en syk datter over en frisk gutt, og det tror jeg ikke noen med et jente ønske ville gjort - bare for å legge de kommentarene døde.

[Anonym bruker]

Jeg ønsket meg en jente, og jeg har fått 2 barn nå og begge er jenter:=)

Jeg er veldig glad for det. Selv om jeg hadde blitt like glad i en gutt, men ønsket meg alltid en jente:)

[Anonym bruker]

Hvorfor det ene eller det andre er å foretrekke/mer stas, det er en veldig personlig sak. Hvis du leser artikken kanskje du skjønner det bedre.

JEG skjønner derimot ikke hvorfor det skal være så inni hampen vanskelig for alle å sette seg litt inn i andres situasjon, selv om den ikke er lik din egen, og ha litt medfølelse!