Jeg føler tiden går for fort..konstant! Er jeg alene?

[Anonym bruker]

Det er en ekkel følelse. Jeg føler døgnet ikke er mer enn 8-9 timer, lengre.. Får ikke nok søvn, får ikke nok ned-stressing, får ikke nok tid til noen ting.

 

Prioritering sier folk. Ja, men jeg har ikke mye å gjøre. Vi er fremdeles uten barn, så vi har bare hverandre og en leilighet vi koser oss i. Men...jeg henger ikke med. Livet bare suser forbi meg og jeg rekker ikke å bestemme meg for noe, før det er for sent. Muligheter flyr så fort forbi at jeg ikke rekker å se dem.

 

Kroppen min takler ikke døgnet lengre. Jeg har ikke nok tid! Jeg har prøvd å kjede meg med vilje. Sitter å gjør ingenting, og alikevel går tiden fort. Har akkurat kommet fra jobb, så er det middag, også er det leggetid. Så står jeg opp, jobber, spiser middag, legger meg... Wæææ!!

 

Er jeg alene om å føle det sånn? Er det jobben min som krever for lite tro? Jeg har fått totalt avsmak fra alt som heter planer og å finne på ting på ettermiddager, for da går bare alt enda fortere. Vil bare sitte hjemme og se på tiden gå, så jeg føler jeg rekker å trekke pusten.

 

Har erfaringer med depresjon fra tidligere, men føler meg overhode ikke deprimert om dagene. Føler meg faktisk ganske ovenpå. Ser bedre ut enn på lenge! Har bedre selvtillitt enn jeg har hatt noen gang, tror jeg. Men alikevel, så vil jeg bare sitte der..og ikke gjøre noe..så tiden kan gå litt treigere.

 

Holder jeg på å flippe eller? :-| Er det jeg som mister virkelighetssansen?

 

...får håpe jeg ikke begynner å tro jeg kan reise i tid snart, eller noe sånn.. Haha!

[Anonym bruker]

Jah....det kunne se sånn ut ja :-|

[Anonym bruker]

Tja.. til tider så føles det sånn her også.. men jeg har to barn, og ikke noe jobb..

 

Mannen min kommer ikke hjem fra jobb før 5-halv 6 på ettermiddagen, og som regel henter jeg eldstemann i bhg rundt 3..

 

Får jo nesten ikke sett de før det er leggetid.. og når det endelig er helg og alle er hjemme, så er jo den over før på ett blunk

 

Gleder meg til å jobbe, fordi når jeg er hjemme, så kan dagene av og til bli litt lange, fram til de andre kommer (er hjemme med minstemann), men gruer meg også, for da vil jo dagene hvertfall fly avgårde!