Gå til innhold

Noen som har opplevd å miste venninna når hun fikk type??


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vi var med hverandre flere dager i uka, vi har begge barn og kosa oss veldi med dem sammen og i hverandres selskap. Nå har hun fått type, og hun svarer ikke på mld, vert sammen i 3 mnd, og hun har vert med meg og en venninne 1 kveld! Ellers har hun ikke vert borte fra duden, nå er de flytta sammen og greier..

 

Noen som har opplevd dette?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg savner tid med venninna mi :(

 

HI

Skrevet

Hun er nyforelska.. Cut her some slack;)

Skrevet

Gi henne litt tid. Kanskje er hun så oppslukt av han at hun ikke klarer rive seg løs en eneste kveld enda. Kanskje kommer hun tilbake og er en bedre venninne etter hvert. Kanskje ikke. Har selv en venninne som er verdens herligste når hun er singel, men når hun er i et forhold kan hun forsvinne helt. Hun tar kontakt i det hun blir singel igjen. Nå har hun giftet seg, så det blir spennende å se hva som skjer. Uansett er jeg jo her om hun etter hvert får lyst til å ta opp kontakten. Noen mennesker er bare sånn. Jeg er jo ikke ensom heller, jeg har jo også familie og mine egne å ta meg av. Klart litt kjedelig når man ikke engang får mld tilbake, men da får man bare vente og se. Ikke mase, liksom. Kanskje blir det bedre etter hvert.

Skrevet

Jupp.

Vi delte til og med leilighet.

Etter kort tid ville hun heller at typen skulle bo der og jeg kunne velge om de skulle flytte eller jeg.

Siden har jeg ikke sett henne. Dette er mange år siden, så nyforelskelesen har nok lagt seg for lenge siden.

Skrevet

Enkelte mennesker er slik at de enten har venner eller kjæreste. De klarer ikke å kombinere de to.

Skrevet

Har ei venninne som er kronisk der. Med en gang hun får seg ny type så kastes alt det andre på båten og det er bare han som gjelder. Hun bryter avtaler og driter i alle.

Har forsøkt å være tålmodig, men nå gidder jeg ikke mer. Gidder ikke å være en "mellom-kjærester-venninne" og om det skulle bli slutt så får hun finne seg noen andre å henge med for jeg har fått nok.

 

Har selv kjæreste, men jeg dumper ikke venninnene mine av den grunn

Skrevet

Får håpe det går over.

-Det gjorde ikke det for min, hun blir bare mer og mer sær og vanskelig å få med på noe. -Vi må gjerne komme hjem til henne, men hun blir så si aldri med ut på noe.

Skrevet

Det er veldi synd når slikt sjer, hvis det en dag etter noen år skulle bli slutt kan det være hun sitte igjen uten noen venner.

Skrevet

har ei slik venninne desverre, når ho er singel er ho verdens beste venninne. Når ho har type kan ho ikke være borte fra han et øyeblikk. Er bare sånn ho er og etter mange år har jeg insett det. Selv omd et såret når ho ikke kom i brylluppet mitt fordi typen hennes skulle jobbe og ikke kunne være med.

De har nå vært sammen i 3,5 år og først nå begynner hun å ta kontakt igjen. Men klart vi blir aldri like gode venninner som vi var, jeg tilga henne de første 2 gangene hun forsvant fordi hun gikk inn i forhold. men denne gangen orker jeg ikke å være annet en bekjente lengre.

 

Problemet for henne er at når hun bestemmer seg for kontakt med verden igjen så er de fleste venner og venninner borte fordi vi lever jo våre liv videre og så står ho der da.

 

Jeg savner henne også inimellom og gjorde det mye til å begynne med men man kan ikke tvinge folk til å holde kontakten.

Skrevet

Jeg ble ditcha av en av mine beste venninner da jeg fikk meg kjæreste. Hun var fornærmet fordi jeg "bare" hadde vært sammen med henne to ganger per uke de siste par ukene .... i motsetning til 4-5 ganger. Det er lenge siden nå og jeg tar meg selv fremdeles i å ønske at hun kunne ta til fornuft :P Men nå har vel for mye vann rent under brua, snufs.

 

Men i ditt tilfelle vil nok venninna di komme tilbake til deg når stormforelskelsen har gått litt over :)

Skrevet

Ja, det har jeg opplevd.

 

Typen hennes var dominerende og slem, har mistanke om at han slo henne også. Hun trakk seg mer og mer vekk, ville ikke ha noe med oss gamle venner å gjøre, kanskje hun ikke fikk lov? Jeg prøvde å prøvde, men jeg fikk ikke komme på besøk, hun kom ikke på besøk, sluttet å møte meg ute, tok ikke telefonen, svarte bare kort og avvisende når hun tok den, svarte ikke på meldiger eller mail, prøvde til og med å skrive brev til henne uten resultat.

 

Jeg gav ikke opp før det var gått flere år, jeg visste jo at hun ikke hadde det bra, men hun slapp meg overhodet ikke inn.

 

Nå er det heldigvis slutt med denne mannen, men hun var nok langt nede. Selv da hun ble alene ville hun ikke ha noe særlig med oss gamle venninner å gjøre. Jeg var bestevenninnen hennes hele oppveksten, ungdomstiden og første årene som voksen, men det er ikke bare meg hun har avvist, det gjelder egentlig alt av barndomsvenner.

 

Hun har det bedre nå vet jeg, men den mannen hun har nå er skikkelig usosial, eneste de er sammen med er hans familie. De har ingen omgangskrets lenger, og de har valgt det selv. Jeg savner henne enda, nå har det gått 10 år siden vi sluttet være sammen HELE tiden, men ikke noe særlig jeg får gjort med det. Sender henne fremdeles julekort, og en hilsen på facebook av og til så hun vet jeg er her om hun noengang skulle ombestemme seg. Første mannen hennes ødela henne totalt!

 

 

Skrevet

Jeg er den type jente!

Hver gang jeg fikk meg kjæreste, ble jeg litt slakk med det å sende meldinger og henge med jentene på kvelden.

Men i samme slengen så begynte jeg å bli litt mer voksen. Orket ikke ut på byen for å feste, og dermed ikke på vors heller.

byttet jobb i samme slengen og fikk dagtidjobb. Var demed ikke tilgjengelig på dagtid heller ikke via tlf og sms.. Pga strenge regler på jobben.

 

Og flyttet kjapt sammen med typen.. ja.. var igrunn mye som skjedde på kort tid. i løpet av 3 mnd nytt sted å bo, ny jobb, ny type og orket ikke feste..

Da ble jeg anklaget av alle mine venninner for at jeg var ei dårlig venn som ikke var med de noe mer.

Prøvde å forklare dette med ny jobb, sliten og ville ikke ut på byen, mye i forbindelse med flytting og innkjøp av møbler og familien var veldig innvolvert..

 

Nå 3 år etter, 1 unge poppet ut, et bryllup og en ny unge på vei. Så har jeg tid til venner.

men har ikke hele dager. har jo ansvar i hjemmet.

Blir til at jeg har venninnekveld en gang i mnd med mange venninnner. Treffer noen i helgene, og en kveld i uka er jeg med 2 av mine beste venninner.

Det passer ikke alltid for meg, heller ikke alltid for dem. Jeg er dårlig på sms, men tar det igjen når jeg først treffer dem.

familien er faktisk det viktigste.

 

Når jeg var 18 år og fikk type, så droppet venninnene mine meg føltes det ut som.. I helgene ville jeg være med de og typen på samme tid, men de ville kun ha jentis og ikke gutter. Siden de var single ville de ikke se på oss "kline" (selv om vi ikke klinte offentlig).. Og de ville at jeg skulle drikke og flørte som før..

Så alt kommer jo an på hva slags situasjon venninna di har havna i.. Du kan jo prøve å ta kontakt selv.. Invitere de begge på middag.. Kanskje bli kjent med typen hennes også?

Skrevet

Jeg er ei sånn ei... Men i det siste har jeg rett og slett vært sånn med vilje også.

 

Var singel i flere år, tidlig i 20-årene, av eget valg. Var veldig sosial og besøkte venner og venninner flere ganger i uka. Elsket å være med vennene mine!!

 

....men så røyk jeg på en smell.. Og orket ikke gå ut dørene så mye lengre. Ble sykemeldt fra jobb og sleit rett og slett..

 

Spør hvor mange av vennene mine som har vært på besøk de siste tre årene, etter at jeg møtte gubben?? Tror jeg har hatt besøk kanskje 6-7 ganger av MINE venner, og det er bare de som fortsatt ER venner. Så jeg angrer som en HELT for at jeg dro så mye ut til det jeg trodde var vennene mine. Nå kategoriserer jeg dem som bekjente...de er langt ifra nære venner ihvertfall.

 

For dem som ikke gidder å bry seg, så er jeg jo en av de du skriver om her. Men for mine EKTE venninner, som jeg har to-tre av igjen bare, de vet hva som er problemet, og har vært her noen ganger. De har jo sine liv, så forventer ikke de skal renne ned dørene her, altså. Det som skjedde, skjedde jo rundt tiden jeg møtte mannen min, ca 6 mndr etter. Så klart tror de som ikke kjenner meg, at jeg har "ditcha" dem for typen!

 

..også sitter de der og klager over at de ikke ser meg mer? Hvorfor kan ikke de komme på besøk til meg da, for en gangs skyld?

 

Er nå blitt nærmere 30-årene og har lagt det meste bak meg av det jeg opplevde som svik fra de jeg trodde var mine venner.

 

Det er ikke alltid som du/dere tror, vet dere....

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...