Gå til innhold

Hunden Findus! (den som "går" på facebook om dagen)


Anbefalte innlegg

Skrevet

er det flere enn meg som har lest den?

det var i allefall det DUMMESTE jeg kunne gjort nå!!

så hormonfull som jeg er om dagen så burde jeg jo fatta det :P og nå sitter jeg å griner som en baby!! og klarer ikke slutte :'(

 

hehe

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Har ikke turt å lese den da jeg har fått høre at det er et virus.........

Skrevet

Det må jo være historiens eldste hund da...

Skrevet

her er den :) rett og slett en nydelig historie! men for dyrevenner med mye hormoner kan den nok være litt sterk :)

(noe jeg VIRKELIG fikk ærfare) :P

 

 

 

Hunden Findus! (Til ettertanke)

 

 

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært umulig sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

 

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi samarbeidet om saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen," is ikke er bra for hunder" sa du)

 

Jeg gikk lange turer i solen, mens jeg ventet på at du skulle komme hjem sent på dagen. Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn.

 

Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjelte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet rundt av glede når du kom hjem- også da du ble forelsket. Hun som nå er din hustru er ikke et "hundemenneske" – allikevel bød jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

 

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesnene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en "kjærlighetsslave".

 

Etterhvert som de vokste opp ble jeg deres venn. De klamret seg fast i pelsen min og trakk seg opp på vaklende bein, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn – for dine kjærtegn var så skjeldne – og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen..

 

Det var en tid du, hvis noen spurte deg om du hadde hund – tok frem et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du bryr deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg..

 

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse . Du har truffet den riktige beslutningen for din " familie" , men det var en tid da jeg var den eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen inntil vi ankom til internatet.

 

Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa "Jeg vet du vil finne et godt hjem til henne". De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med "papirer"

 

Du var nødt til å riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek "Nei, pappa! Du må ikke la dem ta hunden min!" Og jeg ble bekymret for ham og for hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå..

 

Da du var gått, sa de to koselige damene at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gjøre det?"

 

De er så oppmerksomme ovenfor oss her på internatet som travle hverdager tillater. De fòrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

 

I begynnelsen, når noen gikk forbi løpegården min, sprang jeg til forsiden i håp om at det var deg – at du hadde skiftet mening – at det hele bare var en vond drøm..

 

Eller jeg håpet at det i det minste ville være noen som brød seg om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene der – uvitende om deres egen skjebne – som boltret seg frem for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake i et hjørne og ventet..

 

Jeg hørte hennes steg da hun kom til meg mot slutten av dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.

 

Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid visste hvordan du hadde det.

 

Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i en blodåre..

 

Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?" Kanskje forstod hun mitt hundespråk , for hun sa "unnskyld".

 

Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted..

 

 

Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke at "Hvordan kunne du gjøre det?" ikke var rettet mot henne..

 

Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på! Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Måtte alle i ditt liv vise deg så stor lojalitet <3 <3 <3

 



 

 

Du har nå to muligheter; 1) Fortell Findus sin historie videre til andre ved å trykke på 'Del' under bildet, eller 2) Glem ham, og oppfør deg som om han ikke rørte ved dine følelser.

Skrevet

Syns den blir for dum jeg...

 

Bare fordi EN person har tatt seg tid til å sette seg ned og skrive en slik historie(det er ikke hundens tidligere eier vil jeg tro, siden han ikke brydde seg filla om bikkja de såkalte siste årene)om en hund, skal ALLE syns synd på denne hunden? Hvor mange slike hunder er det ikke på dusinet da? Og andre dyr, for den saks skyld?

 

Det er så mange dyr som blir behandlet nettopp slik, og opplever lignende eller verre behandling av eierne sine, men bare fordi DE ikke blir skrevet om, så teller de ikke? Hva med alle dyrene som kjøpes i julegaver? De er kjempepopulære i kanskje to uker, så er de gammelt nytt...Og hva med alle hunder og katter som blir satt på gata i ferietiden, fordi eierne ikke gidder hverken å ta de med seg på ferie, eller skaffe et trivelig sted de kan være imens? Alle kaninene som blir kjøpt til bortskjemte barn, får masse kos i en mnd el no, og så blir satt i ett mørkt hjørne i kjelleren resten av livet?

 

Nei, ærlig talt, det er mange dyr med verre skjebner enn denne Findus der ute, og at ethvert fehue skal sette seg og grine og dele historien bare fordi noen har klart å formulere seg flott og skrevet en trist historie, det syns jeg er usmakelig og ufint!

 

Skal man først bry seg, er det mange bedre måter å gjøre det på enn å dele en stusselig historie på nett! Men, de er kanskje ikke like enkle, og med de måtene får ikke gud og hvermannsen vite at man "bryr seg så mye om dyr at dette er forferdelig!"

 

Mai gad...

Skrevet

22.45 du har jo missforstått HELE greia!!!

det er jo nettopp derfor denne historien finnes! for å sette søkelyset på ALLE dyr som blir behandlet sånn!!

kanskje det er nettopp derfor denne hunden har fått nettopp det navnet? fordi det er vanlig!

 

men måten historien er skrevet på vekker jo følelser i folk.. og folk begynner å tenke på hvor mye et dyr faktisk betyr! og hvor viktig det er å behandle dem like bra som andre mennesker. (om ikke bedre)

 

historien er jo ikke skrevet for å opplyse om den ENE hunden der! men om alle som har det sånn!

 

du forstår hva jeg mener nå sant?

 

HI

Skrevet

Om folk virkelig trenger en slik historie for å få igang hjernecellene angående dyrs skjebner, sier det mer enn nok om de folkene for meg...

 

Det er så lett å "bry" seg ved å dele en link, men, hvor mange ville faktisk gjort mer for å redde et dyr i den situasjonen? Hvor mange går heller til de altfor få som driver hjemmene disse dyrene blir plassert og skaffer seg en "brukt" hund i stedet for å kjøpe en fersk valp? De små valpene er jo sååå mye søtere enn en voksen hund, ikke sant?

 

Vi er flinke til å gå på Finn.no og kjøpe brukte klær, møbler ol, men det er søren ikke mange som skaffer seg en brukt hund eller katt...For så fort et dyr har hatt en annen eier, er det tydeligvis ikke bra nok lenger...

 

Ser slikt hver mnd jeg, naboen over her har bare siste mnd tatt til seg tre uønskede katter for omplassering, en annen nabo har stappet kaninene til datteren sin i kjelleren for vinteren, siden ingen er interressert i de(unntatt datteren min da, men hun får ikke brydd seg på samme måten nå som de er inne som hun fikk gjort i sommer når de sto ute i bur alene), kattehjemmet i nærheten her er alltid fullt av eierløse katter, og jeg leser til stadighet om kattunger og valper på facebook som selvfølgelig blir avlivet om ingen er så godhjertede og tar de til seg....Hvor er alle de som bryr seg så mye, og gråter når de leser akkurat denne historien hen da? Jo, i sofaen, der de trygt kan skrive på nett at de bryr seg, men ikke trenger gjøre mer....

 

Skulle så gjerne gjort mer jeg, men pga kraftig pelsdyrallergi kan jeg dessverre ikke, da jeg ville blitt sengeliggende med hovne øyne, tettere nese enn ved en forkjølelse og influensafølelse i hele kroppen om jeg bare tok til meg EN eneste overgitt hund :( Men jeg støtter dyrehjemmet her i nærheten økonomisk da, og føler hvertfall at jeg gjør NOE for å hjelpe, selv om det ikke er mye...

 

Hvor mange andre kan med hånden på hjertet si det samme?

 

Vet jeg får mye pepper ved å skrive det som det er, men det får heller være, for jeg taler en sak jeg tror på, og uansett hvordan folk vil forsvare seg, vet jeg at det er bare kjeften på de, og at de ikke ville tatt til seg en brukt hund til fordel for en ny og fin en...

Skrevet

For å svare på det første avsnittet til anonym 23:16 her: JA, mange tenker ikke over denne problemstillingen før de får den servert som en personlig historie. Mennesker er konstruert slik. Det er en grunn til at historien om stakkars Lise som ikke får hjelp fra kommunen til å tilrettelegge hverdagen for sin funksjonshemmede sønn som sitter i rullestol engasjerer størsteparten av Norges befolkning laaangt mer enn "så og så mange barn i Norge er multihandikappede, foreldrene til 70% av barna er ikke fornøyd med kommunens tilbud for å tilrettelegge hverddagen for disse familiene" - selv om den ene gir et langt mer nyansert bilde av virkeligheten enn den andre. Grunnen til at mediene (aviser, sosiale nettverksider a la facebook, blogger osv.) flommer over av disse historiene er at det er den slags skriving som vekker menneskers medfølelse (og dermed skaper en følelsesmessig reaksjon som forhåpentligvis fører til handling, eller i hvert fall mer bevissthet) i størst grad! "Findus" i denne historien er kanskje en fiktiv hund, men han gir et ansikt til alle hunder, katter og andre dyr som blir neglisjert - på samme måte som "Lise" gir et ansikt til foreldre som krangler med kommunen for å få hjelpen de har krav på.

 

Hvorvidt denne facebook-historien kommer til å utgjøre noen forskjell, eller om den blir fjortisenes nye snakkis ("Har du lest den historien om hunden Findus? Staaaakars! Noen mennesker er såå slemme as!") skal jeg ikke prøve å spå. Jeg syns det var en søt og småtrist historie, men man må ikke glemme at det er ikke alltid det passer å ha et dyr lenger. En hund lever i ca ti år - hvor mange vet hvor de er om ti år? Og hvor mange av dere ville beholdt bikkja og dumpa mannfolket hvis ditt livs kjærlighet plutselig skulle bli superallergisk mot hunder? Ville dere sagt nei til drømmejobben hvis den innebar en livsstil som ikke var forenelig med å ha hund?

 

Selv er jeg temmelig sikker på at neste gang jeg skal ha hund, skal jeg ta meg en tur til nærmeste omplasseringsplass for hunder. Ikke bare fordi jeg vet med meg selv at det er en god gjerning å gi en hund en ny sjanse til å ha et hjem livet ut, men også fordi jeg rett og slett ikke orker tanken på å ha valp igjen. Ja, de er selvfølgelig kjempesøte og alt det der - men søren så mye styr det er med dem den første tiden! (Faren min fleipet med at han vurderte å søke om pappaperm fra jobben for å ta vare på valpen, hehe.) Min bestefar har hatt to katter de siste ti årene, og begge de to kom til ham som godt voksne katter - den første var en løskatt som bestemte seg for at "her vil jeg bo!", den andre hentet han på "kattehuset" noen måneder etter at han ble enkemann.

 

Akkurat når det gjelder eierbytte for dyr syns jeg hest er et greit eksempel å sammenligne med. Selvfølgelig trives også hester best hvis de kan forholde seg til samme person/-er hele livet, men skulle livssituasjonen endre seg er det sjelden noe problem å få solgt, evt. gitt bort, en hest. En hest har alltid en verdi for noen, uansett hva slags hest det er og hvilke problemer den har. Er den frisk og har et godt lynne er den alltids brukandes til noe, er den gammel eller ikke kan ris er det alltid noen som er villige til å betale en symbolsk kjøpesum for å la den kose seg, nyte pensjonisttilværelsen og holde en annen hest med selskap (det er ikke lov til å ha hester alene, ergo må du ha minst to hvis du skal ha gampen i hagen hjemme e.l.). Dessuten er det er svært få som kjøper seg en hest uten å ha erfaring med hest, ridning og hestehold, ergo vet man hva man går til og hva man vil ha før man velger å bruke flerfoldige tusenlapper på dyret.

 

Kanskje problemet med hunder, katter osv. rett og slett er at ansvaret og "dyrets verdi" er for lav? Satt på spissen er kjærlighet og selskap den eneste verdien en katt eller et annet kjæledyr har. Kjæledyr har sjelden noen pengeverdi eller bruksverdi: Det gis bort katter, hunder, rotter, marsvin og gudene-vet-hva hver eneste dag, og så godt som ingen av de som tar til seg disse dyrene er ute etter noe mer enn noe med pels og personlighet som kan holde dem med selskap. Det er naivt å tro at alle som skaffer seg dyr syns det er like stas å plukke opp hundebæsj eller sjekke katten for flått hver dag om livssituasjonen har endret seg og man føler at kjæledyret er blitt en byrde istedenfor koselig selskap, og, som nevnt tidligere i tråden, dessverre er det vanskelig å finne nye hjem til godt voksne dyr når de konkurrerer på markedet med søte små kattunger og valper.

 

Selv tror jeg det må flere holdningsendringer til. Det er overflod av kattunger på finn.no, i lokalaviser og overalt hvor det kan klistres opp annonser, og jeg tviler sterkt på at mer enn 5 % av de kattungene er resultat av planlagt avl. Hva med å kastrere/sterilisere kattene sine, folkens? Det er ikke akkurat kattungemangel der ute. De fleste hunder som blir adoptert bort er hannhunder rundt 1,5-2 år, altså midt i "pubertetsperioden" hvor trass, aggressivitet, generell ulydighet og annen uønsket adferd ofte blomstrer opp. Har selv erfart på nært hold hvor totalt forandret enkelte hunder blir i denne perioden (hunden min gikk fra å være verdens roligste, snilleste hannhund til å glefse, løpe rundt som en ojoj istedenfor å gå pent når vi gikk på tur, stikke av/vri seg ut av båndet på tur for så å nekte å komme på innkalling, gneldre hvis noen forstyrret ham når han slappet av istedenfor å bli overlykkelig for å få selskap osv.), så at mange "gir opp" hunden i denne perioden kan jeg fint skjønne. Men burde ikke disse da isteden skaffet seg en hund som var ferdig med trassperioden istedenfor en valp? Voksne hunder (3-4 år eller eldre) som har hatt et ålreit liv er ofte de som er desidert enklest å ha med å gjøre, og man har langt større mulighet til å bli kjent med hunden man skal ha resten av livet og gjøre et bevisst valg basert på gemytt etc. enn hvis man kjøper seg en valp, som man til syvende og sist ikke aner hvordan kommer til å bli som voksen!

 

Ble visst langt dette her ... Mye på hjertet ;)

Skrevet

00.38 du har i allefall noe av det samme synet på historien som meg selv.

den er der for å gi alle disse dyrene et ansikt utad som kan vekke følelser og muligens forhindre at folk gjør sånne ting. :)

og at situasjoner forandrer seg så man ikke lenger kan ha dyr forstår jeg godt!

men da må man gjøre det beste utav det. og jobbe for å finne det beste resultatet for dyret.

 

se på alle kattene liksom? de blir putta levende i plastsekker og lagt ut i solen om sommeren for å dø.

det er jo ikke humant! det er nesten umulig å få gitt bort katter. men de som gjør sånne ting kunne jo iallefall brukt litt vett og avlivet de istedet.. det er jo mye bedre for de.. og JA det er dyr å gå til dyrlegen å gjøre sånn.. men kapp av dem hue eller ett eller anna istedet da! tilogmed DET er mer humant en det mange gjør! da dør de i allefall raskt.

 

 

men hele dette innlegget sporet jo helt av egentlig..

for det jeg ville si var egentlig hvor proppfull av hormoner jeg er!!!!

og du oppi her som var så negativ også: du sa at når folk griner av sånn så sier det mer om personen..

JE NETOPP!! at jeg er syyykt hormonell om dagen :P

 

jeg begynner jo å grine av den reklama om alkohol i svangerskapet også jeg..

 

HI

Skrevet

Jeg synes egentlig hele historien er litt irriterende. Folk som er så glade i hunden sin som familien tilsynelatende er i starten av historien etterlater ikke hunden sånn uten videre. Historier som virkelig får meg til å grine handler om dyr som blir vanskjøtt hele sitt liv og som til slutt blir så dårlige av sitt dårlige liv at de må avlives fordi de ikke reddes kan :-(

 

Men hvis den teite historien får flere til å passe godt på kjæledyra sine så skal jeg tåle å se historien mange ganger til for det da :-)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...