tilgi eller ikke tilgi?

[julebompi]

Det har seg slik at min mann for to år siden var fysisk utro med en kollega. Han bortforklarte den gang sannheten. Jeg valgte fortrenge det hele og "tro" på hans bortforklaringer, men magefølelsen min sa noe helt annet.

Etter knapt et år byttet han jobb på en annen kant av byen, og det fikk meg til å slappe litt mer av, men på bakgrunn av den tidligere hendelsen var jeg veldig sjalu og stolte ikke helt på han.

Etter en stund i den nye jobben fikk han mye kontakt med en han kalte venninne. på tros av at jeg flere ganger sa fra at jeg ikke ønsket at de skulle ha kontakt fortsatte han. Meldinger ble sendt tidt og ofte, hvorpå han slettet dem etterpå.(sjekka loggen). et par ganger ringte hun etter at de hadde vært på fest sammen, da gikk han ut for at jeg ikke skulle høre. Det er et halvt år siden jeg konfronterte han med det, da kom også sannheten om den tidligere afæren fram. Jeg sliter med å tilgi og jeg har blitt mer og mer likegyldig til forholdet vårt.

Nå ønsker jeg ikke lenger å dele livet mitt med han, eller jeg vet ikke..

Magefølelsen sier en ting samvittigheten noe annet,

Vi har to små barn sammen og det gjør alt mer komplisert.

Jeg "flytta" ut for to uker siden til søstera mi. Da først skjønte han alvor, og nå bønnfaller han meg om en siste sjangse....sier det aldri skal skje igjen.

Jeg har nå "flytta inn igjen" da vi har blitt enig å prøve til over jul for barnas skyld, i alle fall gjøre julen koslig for barna.

Vi skal i familieterapi neste uke og jeg vet ikke hva jeg skal si.

Når han sier han skal skjerpe seg, føler jeg inni meg at jeg ikke er klar for det over hodet. Men samtidig er jeg redd for å miste han (eller kanskje redd for å bli alene ) jeg vet ikke....

Vi har vært sammen i 16 år, så vi har jo delt et halvt liv sammen. Vi har i bunn og grunn hatt det veldig fint sammen, selv om vi på en måte ha sklidd fra hverandre etter at vi ble foreldre.

Det føles så sykt urettferdig å miste alt rundt på grunn av noe han har gjort.

 

Vet ikke om det noen gang kan bli det samme.

Høer gjerne erfaringer fa andre som har vært i samme situasjon.

 

 

 

 

 

Anonym

 

[Gjest Sekretøsa]

Dette har jeg opplevd, og det var ingen god følelse. Det som har hjulpet meg veldig er at jeg har valgt å tilgi, og å GLEMME! Det er viktig! Lett å si, det tok meg lang tid altså, men jeg må bare glemme det. Det er viktig å ikke rippe opp i det hele tiden, å hele tiden bruke det mot han. Etter at jeg sluttet med det selv, har vi fått det mye bedre. Han vet godt at dersom noe som helst skulle skje igjen må han flytte ut og betale huset for meg og ungene. Dessuten har jeg vel sagt at jeg kommer til å klippe av han pungen med en slu saks også....

 

Men helt alvorlig, dere må snakke sammen om dette, bli enig om hva dere vil. (Eller hva han vil) Dersom han helt og holdent vil ha deg, og deres familie, så må han gå inn for det. Si at du kommer til å kreve mye av han en stund, og si at du aldri kommer til å finne deg i det noensinne igjen.

[julebompi]

Skedde det en gang da eller flere?. Synes liksom det hadde vært enklere å tilgi om det var en engangs hendelse. Han har liksom missbrukt min tillit mer en en gang.

Han har sagt det før at det er bare med......

Vet ikke om jeg orker å bli såret flere ganger.