Jeg hater kreft.

[Anonym bruker]

Altså, jeg vet mange kan bli frisk av kreft og det er ikke alltid det er selve kreften som tar livet av en, ofte blir man så syk av andre ting og pga cellegiften så eier man ikke immunforsvar.

 

Men det værse av alt er at jeg føler jeg ikke klarer og sørge, jeg savner henne, alt er uvant, jeg stille opp for min morfar som mistet sin kone alt for tidligt i noe som jeg føler hun kunne sluppet, kreften kunne hun blitt frisk av, det var blodforgiftning, hennes egen bakterier som gjorde henne så syk at kroppen ikke klarte mer, jeg føler meg mest sint, sint fordi jeg føler ting kunne vært annerledes,men ingen ventet det, ikke en gang legene ventet det skulle skje.

 

Jeg har nesten ikke grått, jeg føler jeg burde, jeg er trist, men jeg orker og gå på skolen, jeg orker og glemme det helt til jeg legger med, da kommer alle tankene og jeg bekymrer meg for mye, jeg synes det er trist og tenke på alle mine søskenbarn som fikk så kort tid med sin mormor også mine søsken, jeg har hatt henne i livet i mine 20 år, men jeg var nok mest knyttet til henne, var hennes første barnebarn og på den tiden var vi der ofte, jeg var med de på ferie og så mye mer. Jeg vet alle sørger forskjelligt, men føler min måte blir feil, kansje jeg får en annen sorg etter begravelsen når kansje det går mer opp for meg.

Var hos min morfar på tirsdag sammen med min mor og hennes søstre pluss barn, innbilte meg faktisk at jeg hørte min mormor på kjøkkenet.

 

Det er ikke lett, men samtidig vil jeg alt med begravelse skal være over og jeg savner noen svar, men føler ikke for og mase på min mor..

 

Ble litt langt, men litt greit og lufte sine tanker til noen som kansje vil "høre"... stygt og si men føler bare sambo vil snakke om noe annet så fort jeg prøver og prate litt om det. har jo snakket en del med min mor, men enkelte ting jeg føler for og ikke dele.

 

[Anonym bruker]

Føler med deg Mistet min mormor for 1,5 år siden og jeg kjenner meg igjen i følelsene dine. Det er vondt å miste noen som alltid har stått deg nær. Jeg sørget hvertfall i ett år, men nå begynner jeg å komme meg litt ovenpå igjen. Jeg begynner å få det litt på avstand. Men alikevel det var fryktlig vondt den første tiden. Jeg klarer fortsatt ikke å se på bilder av henne uten å knekke sammen.

Hun hadde også kreft, men det var ikke det som tok livet hennes. Hun døde med kreften(lungekreft). Bare 78 år gammel.

 

Jeg kjenner meg igjen det at du ønsker svar fra din mor. Min mor var veldig knust og orket ikke å snakke om mormor. Det var veldig vondt, fordi mammaen min var jo den som kjente henne best. Men jeg snakket mye med morfar om dette, han tok det også veldig tungt. Men han var litt mer åpen. Men nå er han desverre alvorlig syk selv

 

Jeg har grått mye over mormor. Men kun i det stille. Min samboer er ikke helt på den bana, så jeg pleide å gråte i puta mi på nettene, eller i dusjen. Det var alltid godt å gråte litt, følte meg alltid litt lettere da. Det første året gråt jeg hver dag. Mens nå er det ikke like ofte. Livet går videre, selv om det føles urettferdig.

 

For meg hjalp det å skrive et brev til mormor, eller jeg skrev mange brev. Har de i en mappe og innimellom tar jeg den frem og leser. Der har jeg skrevet alt jeg føler i forhold til mormor og alle minnene vi hadde sammen.

 

Det vil gå opp og ned i en slik sorgprosess. Jeg kan ha 10 gode dager og en dårlig. Og slik går det opp og ned. Men etterhvert som tiden går er det flere goder dager, og mindre dårlige. I begynnelsen var det mange dårlige dager og færre gode.

[Tante Blås Squaw]

Alle har sin måte å sørge på, det er ikke noe som heter riktig eller galt.

 

Sender en stor klem til deg.

[Anonym bruker]

det er veldig trist å miste noen:( men er det bare jeg som mener at 78 år ikke er så tidlig?

 

mine tre besteforeldre(har en igjen) døde av kreft da de var 62, 68, 70.

 

jeg tenker alltid at jeg skal bli rundt 80, da er jeg fornøyd.. jeg som er rar?

 

Igjen jeg skjønner at det er utrolig trist å miste noen! bare lurte på om du virkelig mener at 78 er en ung alder å dø i?

[Anonym bruker]

I vår familie har de fleste blitt oppi 90 år, så jeg synes iallefall 78 år er "for ungt" til å dø.

 

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg ser litt frem til at jeg kan få det litt mer på avstand, føler det følger så mye plitker med. Min mormor ble 63 år gammel, i tillegg har de et barn med downs syndrom som er 3 år eldre enn meg som bor hjemme, men det klarer min morfar, min morfar blir 70 år snart. Han ser jeg det er veldig tungt for, og jeg ser han har mange bekymringer, dårlig samvittighet fordi han ikke handler julegaver til oss, eller han ga oss penger slik vi ordner det selv, jeg ser han sliter da han tenker på alt mulig.

 

Men dette er også min første gang jeg har fått et dødsfall så nært, tidligere var jeg mindre og ble skånet for noe, nå her jeg vært med og snakket om hvordan vi skal ordne begravelse, og en del andre ting som må ordnes.

 

Min morfar sa til meg i forgår, at han ville takke meg for og vertfall ha gitt henne opplevelsen av og ble oldemor før hun døde, da knakk jeg sammen med både glede og tristhet. Jeg var hennes første barnebarn og ga henne hennes første oldebarn.

 

Takk for at dere leste og takk for klem:)

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg ser litt frem til at jeg kan få det litt mer på avstand, føler det følger så mye plitker med. Min mormor ble 63 år gammel, i tillegg har de et barn med downs syndrom som er 3 år eldre enn meg som bor hjemme, men det klarer min morfar, min morfar blir 70 år snart. Han ser jeg det er veldig tungt for, og jeg ser han har mange bekymringer, dårlig samvittighet fordi han ikke handler julegaver til oss, eller han ga oss penger slik vi ordner det selv, jeg ser han sliter da han tenker på alt mulig.

 

Men dette er også min første gang jeg har fått et dødsfall så nært, tidligere var jeg mindre og ble skånet for noe, nå her jeg vært med og snakket om hvordan vi skal ordne begravelse, og en del andre ting som må ordnes.

 

Min morfar sa til meg i forgår, at han ville takke meg for og vertfall ha gitt henne opplevelsen av og ble oldemor før hun døde, da knakk jeg sammen med både glede og tristhet. Jeg var hennes første barnebarn og ga henne hennes første oldebarn.

 

Takk for at dere leste og takk for klem:)

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg ser litt frem til at jeg kan få det litt mer på avstand, føler det følger så mye plitker med. Min mormor ble 63 år gammel, i tillegg har de et barn med downs syndrom som er 3 år eldre enn meg som bor hjemme, men det klarer min morfar, min morfar blir 70 år snart. Han ser jeg det er veldig tungt for, og jeg ser han har mange bekymringer, dårlig samvittighet fordi han ikke handler julegaver til oss, eller han ga oss penger slik vi ordner det selv, jeg ser han sliter da han tenker på alt mulig.

 

Men dette er også min første gang jeg har fått et dødsfall så nært, tidligere var jeg mindre og ble skånet for noe, nå her jeg vært med og snakket om hvordan vi skal ordne begravelse, og en del andre ting som må ordnes.

 

Min morfar sa til meg i forgår, at han ville takke meg for og vertfall ha gitt henne opplevelsen av og ble oldemor før hun døde, da knakk jeg sammen med både glede og tristhet. Jeg var hennes første barnebarn og ga henne hennes første oldebarn.

 

Takk for at dere leste og takk for klem:)

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg ser litt frem til at jeg kan få det litt mer på avstand, føler det følger så mye plitker med. Min mormor ble 63 år gammel, i tillegg har de et barn med downs syndrom som er 3 år eldre enn meg som bor hjemme, men det klarer min morfar, min morfar blir 70 år snart. Han ser jeg det er veldig tungt for, og jeg ser han har mange bekymringer, dårlig samvittighet fordi han ikke handler julegaver til oss, eller han ga oss penger slik vi ordner det selv, jeg ser han sliter da han tenker på alt mulig.

 

Men dette er også min første gang jeg har fått et dødsfall så nært, tidligere var jeg mindre og ble skånet for noe, nå her jeg vært med og snakket om hvordan vi skal ordne begravelse, og en del andre ting som må ordnes.

 

Min morfar sa til meg i forgår, at han ville takke meg for og vertfall ha gitt henne opplevelsen av og ble oldemor før hun døde, da knakk jeg sammen med både glede og tristhet. Jeg var hennes første barnebarn og ga henne hennes første oldebarn.

 

Takk for at dere leste og takk for klem:)

[Anonym bruker]

får ikke postet innlegg :s

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg ser litt frem til at jeg kan få det litt mer på avstand, føler det følger så mye plitker med. Min mormor ble 63 år gammel, i tillegg har de et barn med downs syndrom som er 3 år eldre enn meg som bor hjemme, men det klarer min morfar, min morfar blir 70 år snart. Han ser jeg det er veldig tungt for, og jeg ser han har mange bekymringer, dårlig samvittighet fordi han ikke handler julegaver til oss, eller han ga oss penger slik vi ordner det selv, jeg ser han sliter da han tenker på alt mulig.

 

Men dette er også min første gang jeg har fått et dødsfall så nært, tidligere var jeg mindre og ble skånet for noe, nå her jeg vært med og snakket om hvordan vi skal ordne begravelse, og en del andre ting som må ordnes.

 

Min morfar sa til meg i forgår, at han ville takke meg for og vertfall ha gitt henne opplevelsen av og ble oldemor før hun døde, da knakk jeg sammen med både glede og tristhet. Jeg var hennes første barnebarn og ga henne hennes første oldebarn.

 

Takk for at dere leste og takk for klem:)

[Anonym bruker]

hmm, trykket en gang men plutselig litt mange, beklager det.

[Anonym bruker]

Jeg synes 78 år er tidlig(jeg som skrev om min mormor som døde tidlig). Hun døde ikke av alderdom men pga diverse sykdommer.

Min morfar er nå 86 år gammel, og synes han begynner å dra på åra. Men ja jeg synes 78 år er tidlig å dø.

 

Men nå jobber jeg i helsevesenet og etter en periode på sykehjem hvor gjennomsnittsalderen er langt over 90 år så er 78 år ungt for meg.