Utro mann, hva nå?

[Ikkenonick]

Mannen min har for kort tid siden vært utro. En engangsgreie, men med følelser involvert, samt at de har "rota" en gang forut for den fatale kvelden.

 

Jeg har valgt å bli hos ham, for nå, men svinger så veldig frem og tilbake.

Er dette virkelig noe man kan klare å komme over og lære seg å "akseptere"? Jeg får jo ikke forandret fortiden, og heller ikke det som tok oss til det punktet som gjorde at vi havnet i en slik situasjon, men jeg er så usikker på hvordan jeg skal gå videre nå.

Jeg kommer nok ikke til å tilgi, og ei heller glemme, men ser jo for meg at det gjør mindre vondt med tiden.

 

Vi får også hjelp på familievernkontoret, men vi har bare vært der en gang og da fokuserte vi på det som fikk oss dit, ikke på utroskapen i seg selv. Det er jo den jeg har problemer med. Neste gang vil jeg anta det er tema, men det er lenge til (relativt, litt over en uke til)

 

Jeg må jo si at til hans fordel så er han en flott flott mann som har gjort noe fryktelig dumt. Jeg har alltid vært veldig bastant på at det faktisk er lov å trå feil her i livet og lære av det. Med det som livspolitikk selv føler jeg det vil være dobbeltmoralsk av meg å ikke gi ham en sjanse, men for min egen del så gjør dette så fryktelig vondt, det er så utrolig sårt at han ikke engang hadde sagt fra at hun fantes, at han likte henne, at han ikke hadde det godt hjemme og brukte henne som samtalepartner. (i så stor utstrekning at det ble følelser)

 

Hvordan vil dere anbefale meg å håndtere det videre? Det finnes selvfølgelig masse detaljer jeg kan gi utover dette så bare spør om det er noe mer som er relevant for å rådgi best mulig...

Jeg har ingen irl jeg kan spørre om dette

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Det finnes vel ingen fasit på dette. Mange opplever utroskap som en sorg som tar tid å leges. Hvis du vil satse videre så må du regne med at det tar tid før "smerten" forsvinner.

Hvis det er et alternativ å flytte fra hverandre bør du tenke på om "ting" blir bedre av den grunn. Vil du og barna for eksempel få det bedre? Føle dere bedre?

 

Lykke til uansett.........

[Ikkenonick]

*Miziz* takk for svar:)

 

Det er nok det, man sier det kan oppfattes som et traume på lik linje med en ulykke eller et dødsfall... Jeg vet ennå ikke helt hvor jeg skal putte det, siden jeg trenger litt perspektiv på det før jeg kommer dit, litt ferskt ennå...

 

Barna vil nok få en mer stabil hverdag og en far de kan forutse når de kan treffe, noe de ikke har hatt tidligere og ikke kommer til å få dersom vi fortsetter å være sammen.

Økonomisk vil jeg nok også ha det bedre uten ham, jeg har lite gjeld, han har en del. (rett og slett sitter han på bar bakk og masse i minus uten meg, jeg går godt i pluss)

Så rent praktisk sett ville nok hverdagen og livet vært bedre uten ham. Men emosjonelt sett så er jeg usikker. Noen dager elsker jeg ham og trenger ham så jeg får en følelse av å ikke få puste engang, andre dager ønsker jeg ham dit pepperen gror. Noe som følger med resten av de emosjonelle svigningene antar jeg...

[lille sprelle]

Du mener du bør gi ham en sjanse, men er ambivalent skjønner jeg?

 

Hva med å gjøre følgende (dere må være enige og må har råd til det):

 

Skaff et lite hybelkrypinn i nærheten. Vær hos ungene i boligen hver annen uke og i hybelen hver annen uke, så dere får litt avstand til hverandre en periode. Det gjør at dere begge får tid til å tenke dere litt om uten å gjøre noe drastisk ifht barnas hverdag.

[Ikkenonick]

lille sprelle

 

Det kan vi dessverre ikke fordi hans arbeid gjør at han ikke kan ha samvær på den måten. Han jobber uregelmessig og gjerne lange perioder i strekk, dermed er barna heller ikke vant til å ha ham her, og han flyttet ut en periode midt oppi dette (ca 3 uker) uten at de en eneste gang lurte på hvor han var. De tre ukene er i grunn de mest hyggelige og stabile jeg har hatt med barna på lenge og de har oppført seg som engler, til og med barnehagen kommenterte på hvor bra ting var den perioden. (pappaen husker ikke ting til barnehagen og sånt så de har i perioder han har håndtert dem gjerne manglet litt skift eller en dress eller sånt)

 

Vi har jo egentlig begge fått litt "luftetid" også siden han flyttet ut den perioden, og fremdeles har tilgang på å bruke den leilgheten. Jeg må innrømme at jeg er motvillig mot å reise herfra da dette er mitt hus og hjem, det er også hans hjem men ikke hans hus...

[Ikkenonick]

Men ja, jeg er ambivalent egentlig... Usikker, tvilende, såret...

[Fru.Antonsen]

Jeg må innrømme at hadde det vært mannen min så hadde jeg gått... Jeg hadde ikke fikset det, noe så respektløst, så sårende. Hvordan kan man klare å stole på han igjen? Være sikker på at han forteller sannheter og ikke løgner? At han aldri under noen omstendigheter gjør slikt igjen?

Jeg hadde aldri klart å stole på han igjen jeg...

Når mitt synspunkt er ytret vil jeg bare si at sålenge du har bestemt deg for å bli hos han må du bare fokusere på blanke ark, ikke tenke på det inntruffne for da klarer du aldri å gå videre. Er ikke en enkel oppgave, men det er det som må til for å få livet videre...

 

 

[TrustNoOne (but Me)]

Kjære ikkenoenick.

 

Det er helt normalt med svingende følelser, fra den dypeste kjærlighet til raseri. Alle reagerer forskjellig, men enkelte ting er likt. Følelsen av svik er stort sett alltid tilstede. Raseri fordi tilliten er brutt, sorg fordi en del av forholdet unektelig er blitt ødelagt, og skuffelsen over at partneren har vært respektløs. I mitt tilfelle tok det helt drepen på selvfølelsen. Den dag i dag klarer jeg ikke å se meg i speilet og føle meg tilfreds. Og frykter at det ikke vil endre seg. I mitt tilfelle fikk samboeren en ny sjanse. Mest sannsynlig gjorde jeg en feil, for jeg stoler ennå ikke 100% på ham. Jeg får ikke sove når han er ute og fester eller når han er reiser med jobben. Hater å se navnet til dette kvinnemennesket på vennelisten hans på facebook.

 

Dere er gjerne på rett spor med tanke på at dere har kontaktet familievernkontoret, og er i gang med samtaler der. Det kan hjelpe dere med å sette ord på hva dere føler, og hvillke tiltak som kan hjelpe dere tilbake til hverandre - eller om dere burde ende forholdet. En objektiv samtalepartner kan hjelpe dere begge med å få et klart syn på tingenes tilstand. Det viktigste av alt fremover er at du tar hensyn til din egen magefølelse, og gjør det som vil bli best for DEG. Man kan lytte til andres råd og ideer, men til syvende og sist er det din mening som teller. Ønsker deg lykke til, og husk at når det føles som om du er på en følelsesmessig berg-og-dalbane du ikke kommer av: Stopp opp, og pust dypt flere ganger. Kanskje et latterlig enkelt tips, men det hjalp meg mang en gang.

[Ikkenonick]

Takk for svar Jenny.

 

Jeg er tilbøyelig til å være enig med deg, men til hans forsvar var forholdet vårt i unntakstilstand i utgangspunktet. Tilliten er faktisk ikke brutt, ikke i tradisjonell forstand. Han har ikke løyet og løpt rundt bak ryggen min egentlig. Men likevel sviktet og såret meg selvfølgelig, og det er like vondt det han har gjort.

Jeg må være klar på at jeg slett ikke forsvarer hva han har gjort, jeg bare prøver mitt beste å forstå hvordan vi har endt opp i denne situasjonen, og hvordan forholdet var når det skjedde har selvfølgelig en del å si for hans handlinger. Dette var forøvrig ikke gjentatt utroskap, det var en engangsgreie, med litt intimitet i forkant, uten at det var utroskap.

 

 

[Ikkenonick]

Zoulfire; først; hva gjør hun på vennelisten hans? Det var mitt første krav, hun skulle vekk fra hans kontakter i alle sosiale medier. MSN, Skype, Facebook...

 

Og jeg har egentlig ikke noe problem med verken selvfølelsen i ettertid, ei heller med å stole på ham. Faktisk...

 

Leit å høre hvordan det har utviklet seg for deg, jeg håper inderlig at jeg har mer hell i den sammenheng enn hva du har hatt. Og at jeg ikke kommer til å angre på mine valg i etterrtid.