Så vanskelig å forholde seg til stebarn i blandt...

[Anonym bruker]

Alt gikk som på skinner de første månedene. Ungene virket glade, vi var glade og ting så bra ut.

Nå har plutselig stedatteren blitt så misunnelig på mitt barn, hun blir furten og reagerer med å si det er min pappa! om min datter skulle ta på han/kose med han. Av og til leker de fint, men med en gang min datter gjør noe som helst (uhell eller ikke) er det fram med pekefingeren og stirrer sååå stygt på henne. Enda hun ofte ber så jævelig om det selv... De to er veldig forskjellige typer, stedatter er en skikkelig ledertype som kommanderer og tror hun kan bestemme alt, mens min er noe mer forsiktig og ikke alltid like frampå.

Synes også hun til tider er ganske bortskjemt (kanskje mest av mora, men samme det). Hun har alt, har sett alle filmer og får masse fine klær og kjoler hos mora. Hun blir sur om ikke hun får bestemme film vi skal se, eller om min datter får bestemme.

Føler at det eneste hun snakker om er hva hun gjør/har hos mamma eller hva hun og pappa gjorde før vi kom inn i bildet.

Hun er bare et barn, men klarer nesten ikke føle sympati med henne.

Jeg er sikkert en fæl stemor, men jeg syns det er kjempevanskelig.

Føler hun enten bare er sur og syns synd på seg selv, sjefer med folk rundt seg eller ser stygt på meg når jeg retter på henne eller ber henne om ting. Føler ingen glede over familien og hjemmet vårt. Har litt med andre saker å gjøre og. Men skjønner ikke lengre hva folk prater om når de snakker om sin elskede familie som de eeeeelsker...

Hvordan få ting bedre?

[Anonym bruker]

Hvor gammel er hun?

 

Kan forstå at hun er sånn, jeg. Det er ikke noe morro å komme inn en ny familie når man enda husker hvordan de hadde det før dere kom.

 

Tror nok at dette er noe du bare må bite i deg, og bare vær blid og hyggelig mot henne hele tiden. En gang, om mange år fra nå (eller enda kortere) så vil hun takke deg for at du holdt ut med henne, og hun vil være glad for at pappaen er sammen med en han elsker og holder av.

[Anonym bruker]

Klart hun syns det er kjipent å måtte dele pappa med et annet barn som attpåtil ikke er hans datter.

Hun er et barn! Dere er voksne og burde forstå at det ikke er så enkelt å være skillsmissebarn og måtte dele foreldrene med "ukjente" mennesker

[Anonym bruker]

Hvordan få ting bedre?

Jo barnets far setter seg ned med jenta og forteller hvor glad han er i henne. At det ikke er behov å "kjempe seg frem", han ser henne uansett.

Han forteller hvordan reglene er i deres hjem og han gjør en innsats i å la jentene bli bedre kjent/venner.

[Anonym bruker]

Jg vet at hun bare er et barn og jeg vet at det ikke er enkelt med nye familier. Synes det er vanskelig likevel.

Særlig når hun er så sur på min datter som har en mye kjipere situasjon enn henne. Ser pappa mye mindre og har hatt større forandringer. Enda er hun stort sett blid mot stesøstra si.

Pappaen forteller at han er gla i henne, er også stort sett han som legger henne, så der får de kost litt uten oss.

Jeg forsøker å være blid og overhører mye av pisset hun lirer ut av seg. Men iblandt er det vanskelig å smile og være hyggelig. Så av og til når hun kommer inn døra hjemme, ser oss og bare står der og glor og er sur, sier jeg bare hei, og går min vei. Får altså igjen med samme mynt.

I går skulle vi ha felles sengelesing i vår dobbeltseng, noe de liker. Min datter var først i senga og tok da plassen til samboeren min, jeg satt i midten. Når stedatter fikk se dette ble hun så sur og gnelte og klaga over at hun ville ligge i pappans seng. Ble så irritert at jeg nesten sendte henne i seng uten lesing. Sa at nå var xxx først, så da får du sette deg her hos meg.

Ja vi er de voksne og takler det stort sett greit, men synes det er vanskelig og sårt fordet.