Jeg må bare få luftet disse tankene....

[Anonym bruker]

Har ei datter på 2, og venter nestemann nå. ( ca halvveis nå).

 

Vi er veeeldig glad for at nr to skal komme.

 

Saken er, jeg har et veldig godt forhold til min mor, og føler vel vi kan prate om alt det som er. hun er vill etter dattra mi, noe som er helt herlig å se når jeg gikk gravid med hun, pratet hun masse om magen, graviditeten generelt, kjøpte klær, var veldig begeistret.

 

Jeg fortalte hu om denne graviditeten i uke 5(!!!) og er nå 21, og hun har bare nevnt graviditeten en gang, etter ord.ul (var alt bra?)

Og når jeg sa det var gutt sa hun, det var jo litt dumt...(????)

 

Dette er hennes siste barnebarn( jeg skal ikke ha flere,og hun har bare meg)

Jeg har selvfølgelig spurt hun om hva grunnen er, men hun er tilbakeholden, og sier ikke noe om det.

 

Hennes venninne ( som jeg også har hatt litt kontakt med,) hadde fått høre av hun, at hun vil ikke FORHOLDE seg til denne graviditeten. what????

Dette ble sagt når jeg var 10 uker på vei ca.... Jeg syns jo dette er veldig trist, og tør dermed heller ikke nevne noe om noe.. jeg blir større og større, men prøver å prate om andre ting osv.

 

Hun fikk se Ul bilder osv, og fikk til svar : de var tydelige......

 

huff, syns dette er litt vondt

 

*puh, måtte bare få det ut. Beklager rot, ha en fin kveld....*

[Anonym bruker]

noen som har noe meninger om dette....? :S

[Anonym bruker]

hm.. kanskje hun syntes det er vanskelig at hun bare har en, men du får to?

 

ikke godt å si. jeg hadde nok spurt rett ut. Når ungen blir født kan hun jo ikke forskjellsbehandle. det ville ha vært uakseptabelt. så du kan jo si at hun burde komme over dette nå for ungen kommer...

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal si annet enn at dette var en veldig merkelig reaksjon og holdning fra moren din. Sett deg ned og forlang at hun forklarer hva problemet er!

[Anonym bruker]

Veldig merkelig. Jeg hadde helt klart spurt hva grunnen var.

Kanskje det faktisk er en grunn. Høres mer ut som moren din er i sorg. Ettersom hun bare har deg, så har hun kanskje savnet to barn - slik du får. Finnes det noe du ikke vet her?!

[Anonym bruker]

Jeg vet at hun hadde en MA i uke 11, når jeg var 3 år gammel. Hun var 34 når hun fikk meg, så de prøvde aldri på en til etter det som skjedde.

 

Jeg hadde en ma akkurat som henne, for et år siden nå, og til og med DA, var hun mer åpen enn nå!!!

 

tør jo ikke engang vise de nye klærna jeg kjøper til gutten,for jeg blir så trist av reaksjonene..

 

Jeg har som sagt spurt, men får ikke noe til svar.

 

Ps, skal sies at hun har bare meg og dattra generelt. altså, ikke noe mann, liten vennekrets osv.

Verdens beste mamma!!!!!! og det er nok derfor jeg reagerer som jeg gjør nå også....er det liksom feil å få en til?? som også er siste...

[Gjest]

Dette må jo være veldig fjernt for deg! Siden du er vant til en mamma som engasjerer seg masse og er gal etter datteren din, som du skrev.

 

Kan fortelle kort om hvordan min mamma reagerte da jeg ble gravid.

( jeg er ikke enebarn, men den eneste datteren hennes. )

Hun var veldig tilbake holden og virket ikke begeistrert for at jeg var gravid. Da jeg fortalte henne om det var svaret: "Ja, det kom for den dag det og. Gratulere, da"

Ble faktisk veldig såret. Hun gledet seg ikke med meg i det hele tatt.

 

Men, når sønnen min var født strigråt hun av lykke og ville nesten ikke gi han fra seg. Sa noe som: "dette er bedre en å bli mamma selv dette."

Og nå er hun på knærne etter sønnen min

 

Kan hende moren din hadde en forestilling om at ting skulle være annerledes for dere. Kanskje ikke en ny graviditet passet inn der ?

 

Uansett, jeg er sikker på at hun vil bli like lykkelig når barnet kommer.

 

Om du er veldig usikker burde du invitere henne hjem til deg og snakke ut om hva som plager henne. Kanskje hun åpner seg ?

 

Uansett, lykke til! Og grattis med ny på vei

[Anonym bruker]

Er hun kanskje bekymret for deg? Ble graviditetene for tette, synes hun? Har du det bra oppi det hele? Mtp karriere, økonomi, forhold osv? Det kan jo være derfor hun ikke er så begeistret på dine vegne?

Det er uansett en svært merkelig ting å si og gjøre, så jeg håper dere får pratet ordentlig ut om dette slik at ting blir normalt mellom dere før babyen kommer.

[Anonym bruker]

takk for svar, storebror og ?

 

jeg har vel alltid vært "en skuffelse" som datter, før(!!!) altså før!!!

 

men etter jeg fikk dattra mi, ble vi kjempe gode venner. jeg står på, gjør alt jeg kan,for at ting skal være bra!

 

jeg og dattra er der flere ganger i uka!!! og jeg merker jeg blir redd, for det å kunne vise magen, prate om at bekkenløsninga er vond, ja alt mulig...

tør ikke se på babyting, med hun.

 

Vi var faktisk på en klesbutikk, hvor jeg viste hun en søt sparkebukse, da ristet hun på hodet og snudde seg...NULL interresse!!!!

Gud så utrolig vondt det er!

 

hun har alltid sagt at hun ønsker jeg skal ha flere barn, slik at min datter heller ikke blir enebarn... jeg har generelt PROBLEMER med å bli gravid, så burde jo vært veldig overlykkelig, men kjenner dette dreper litt av gleden.

Og hvorfor ikke være glad over at det er en gutt??

 

Skal selvfølgelig spørre hun igjen, men hun låser seg inn i seg selv, og vil ikke diskutere det....

[Anonym bruker]

jeg er jo hennes *ene*, så ja, klart hun er bekymret. det blir 2,5 år mellom disse.

Hun og søsteren er 20 mnd mellom.

 

MEN noe jeg har tenkt litt på, er om hun kanskje er VELDIG redd denne ungen blir like urolig som dattra var. sov ALDRI og bare skrek hele døgnet..

men dog da....

 

[Gjest]

Kan det være noe mer i at kanskje det at du venter gutt vekker dårlige minner for henne?

 

Oppførselen er merkelig, uten tvil. Om hun lukker seg inn og ikke vil diskutere må du nesten bare snakke uten at hun deltar.

Selv om hun ikke svarer får hun med seg hva du sier i det minste.

 

Tenkte også litt på dette med omstendighetene rundt dere. Altså deg og datteren din.. Er det "plass" til en ny?

 

Får da virkelig håpe dere kan fortsette å ha et fint forhold og ikke skli tilbake i den onde sirkelen der du gjør alt feil.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver faktisk! Jeg var også en sånn datter, som gjorde alt feil i mammas øyne.. Etter jeg fikk barn så ble alt forandra til det bedre.

 

 

[Anonym bruker]

aner ikke hvorfor en gutt skulle gi dårlige minner.....

Kusina mi fikk nettopp tvillinger, gutter, og det er bare lykke over alt, til og med for hu ( alt kusine osv gjør, er flott...meg derimot....)

 

det er bare så veldig vanskelig å snakke om graviditeten, og gutten osv, og få den kalde følelsen tilbake.... Da får jeg ekle tanker,og gjemmer meg vekk, noe jeg IKKE vil..

 

Ang meg og dattra mi, vi er UTROLIG godt knyttet, hu er jo ikke såå gammel, men vi to er skikkeli "mor datter".hehe vanskelig å forklare. Mammaen min skryter alltid av meg, med tanke på dattra, hvordan jeg har taklet ting, hvordan jeg takler ting nå. at min datter er en mini meg.(men på en positiv måte)

Så jeg vet ikke om det er plass til en ny....? jeg håper da det.for min del også. Jeg er jo selv livredd!!! det har jeg alltid sagt, at jeg er livredd for at det jeg og min datter har,blir ødelagt,pga en ny.. For vil aldri hun skal føle seg utafor/byttet!!

Hun holdt på å bli enebarn, BARE pga den tanken!!

[Gjest]

Nei for all del, ikke gjem deg bort! Uansett må jo bare moren din forholde seg til den lille gutten i magen din! Magen din vokser og vips så er han her. Hva skal hun gjøre da? Riste på hue og si nei ?

 

Tipper litt mot at hun er kritisk til dette fordi hun er redd du ikke skal klare det. Og kanskje roser hun kusina di fordi hun vil du skal lære noe av henne ?

Du må uansett bare forklare hva du føler for henne! Det kan jo bli en kinkig situasjon fremover om hun skal overse magen.

 

[Anonym bruker]

du skjønner at tante sine 3 barn, er perfekte på alle måter, med skolegang,oppførsel, og de er jo såå vakre..

 

jeg fikk aldrei høre slik!!

Kusina mi fikk barn sent, noe jeg ikke gjorde, FLOTT for hun!

Kusina er jo såå pen,og suksessfull, FLOTT for hun!

 

men ærlig talt, jeg er dattra. javel, jeg har ikke alltid tatt riktig valg i livet, jeg er også interessert i ting som verken hun, eller andre i familien,kan, eller bryr seg om. Det betyr ikke at siden jeg ikke gikk 6 år ekstra på skole, og fikk master, at jeg ikke er en god mor, for to osv!

 

Det var EN FRYKTELIG tid, når dattra var liten. Jeg har skrekk opplevelser fra den tiden enda, men det stoppet meg altså da ikke,fra å få en til. Selv om skrekken absolutt er der!!

Mamma har skrytt masse av meg, etter jeg fikk dattra (noe hun aldri gjorde før). jeg kan ikke lære noe av min kusine, som jeg ser 2 ganger i året. når vi er to HELT forskjellige mennesker.

 

Jeg vil selvfølgelig ikke gjemme meg bort, jeg vil kunne gå og være stolt av magen, MED hun... vi skal på handletur til uka,hun og jeg, tør jo ikke engang SE mot barneavdelinga... Det er fryktelig å ha det slik!!

 

Jeg hadde aldri fått et barn til, hvis jeg ikke trodde jeg klarte det.

 

Når jeg mistet i fjor, så var hun OPPTATT AV å prate om magen, alt mulig slik.

Nå har hun ikke engang sagt gratulerer, eller NEVNT det til samboeren min... til og med han fikk sjokk.... Klart han ikke tør å nevne noe selv.

 

Min far, som er mer åpen for ting, han er jo overlykkelig (selv om han ville ha jente nr to her da) hehe.. og forstår ikke oppførselen hennes heller.

 

Beklager, nå klager jeg fælt her, følger meg bare veldig lost...