Hvordan takle barn som er ekstremt sta?

[Anonym bruker]

Har en god venninne med barn som er sta som esler. Hvis de har bestemt seg for noe, så er det umulig å gjøre noe med det.

 

I mange tilfeller er det bra å være litt sta, men her har det utviklet seg til å bli et kjempeproblem. Ungene er helt umulige og slår seg vrange for den minste lille ting, de er 4 og 6 år gamle.

 

Jeg har nå begynt å reagere på måten foreldrene takler disse utbruddene til barna på.

 

Noen med erfaring? Hvordan får man sta barn mer medgjørlige?

[Anonym bruker]

og hvordan takler de utbruddene??

[Anonym bruker]

Jeg takler min treåring som er så sta at han kan gå birkebeineren i fult sinne hvis han får et nei, ved å være enda staere.

Har kjørt en linje på at nei er NEI, og overser TOTALT hvis han klikker i vinkel på noe.

 

Etter at jeg ble igjen alene med han så har han blitt mye mer medgjørlig. Jeg har også prakket på familie som passer at det å si nei til han er faktisk ikke farlig. Ja, han kan stå å hyle i en halvtime, men da får han jo så mye bedre lungekapastiet istedet for å få viljen sin hele tiden..

[Anonym bruker]

Foreldrene mener at barna ALDRI må få bestemme noe for da blir de helt umulige å ha med å gjøre...

 

Foreldrene møter stahet med

1. være sta tilbake, gir seg aldri, ingen forhandling

2. avvisning

 

Eksempel:

Ungen sier "mamma, jeg er tørst". Mor sier "vær så god, her har du et glass melk". Ungen sier "jeg vil ikke ha melk, jeg er tørst". Mor sier "nei vel, da får du ikke noe". Uansett hva ungen sier nå, så er løpet kjørt, ungen får ikke noe å drikke og rabalderet er i gang. Ungen får ikke lov å bestemme hva den skal drikke selv, men må ta til takke med det den får.

 

Dette er et av mange eksempler jeg reagerer på. Ikke rart ungene blir umulige å ha med å gjøre.

 

HI

 

[Anonym bruker]

er enig i noen av punktene her, det med å ikke gi seg, ER en bra egenskap! Men man kan godt inngå kompromiss, og barnet bør få ett valg. Hos meg er valget f.eks, vil du ha melk eller vann? Og det er det jeg tilbyr. Og har man sagt nei, så mener man nei.

Men helt ærlig...hadde mitt barn fått tilbud om melk, og sagt nei, så kunne han jo bare gått på badet og drukket vann? evt funnet selv? hvis de er 4-.6år så kan de vel finne ett glass vann selv hvis melk ikke er godt nok? Kanksje moren vet at de er ute etter saft/brus, og ikke vil gi seg på dette?

[Anonym bruker]

Litt av problemet er at foreldrene har kjørt seg fast i et spor der barna absolutt uten unntak ALDRI skal få bestemme. Det har blitt en fastlåst maktkamp der ingen vinner.

 

Barna lærer jo å være sta av å se på oppførselen til foreldrene sine.

 

Har sett det ene barne klikke i vinkel fordi bestemor skrudde på en lampe (det var begynt å bli mørkt i stua). Ungen mente lampen skulle være av og gikk og skrudde den av. Mor skrudde den på igjen og rabalderet fortsatte i over en time.

 

HVORFOR har det blitt slik at ungen klikker på slike banale ting. Det er slike kamper hver eneste dag. Og HVORDAN skal man takle dette. Hvilke råd kan man gi foreldrene slik at de får en lettere hverdag uten alle disse kampene?

 

Er det slik at ungene blir mer umulige hvis de får bestemme litt selv? Hvordan skal de kunne lære seg å ta valg senere i livet når de ikke får lov til det i dag?

 

Gi meg argumenter jeg kan gi til foreldrene for å få dem til å forstå at ungene ikke blir mer umulige av å få bestemme litt selv

 

HI

[Anonym bruker]

barn SKAL få være med å bestemme! Det gir dem en følelse av å mestre sitt eget liv! Dette argumentet bør absolutt være godt nok! Det er kjempeviktig at barna føler at de har noe de skal ha sagt! Hvis barna aner at foreldrene bruker makt over dem, så har det motsatt virkning, de blir opprørske for de vet hva som kommer uansett.

Høres ikke helt sunt ut dette nei, enig med deg der. Jeg er veldig "streng" med mine, eller vil heller si konsekvent, men de er oppdratt til at deres mening betyr noe, og at de selv kan ta egne valg, og dette har gjort at eldstemann er blitt en kjernekar(minsta er fortsatt liten). Vi krangler sjelden, for han vet hvor grensen går, og jeg tar ikk opp kampen for filleting. KOMPROMISS er nøkkelordet her

[Anonym bruker]

Hvis ungene får nei til alt blir de enda mer sta.

Hvis barna taper alle kampene, taper ansikt hver gang blir det enten enda mer sta, eller apatiske - i ytterste konsekvens.

 

det er gjelder å gi barna reelle valgmuligheter mellom alternativer når det er mulig. Ikke si nei når man ikke må.

 

 

[Anonym bruker]

Den eldste har resignert overfor foreldrene. Krymper seg og glir ubemerket ned på gulvet under bordet. Men fy f... kan være en drittsekk mot andre barn når foreldrene ikke er der

 

Den yngste er rebell med stor R. Hun tar igjen mot foreldrene, men er til gjengjeld snill og grei når foreldrene ikke er til stede.

 

Jeg snakker mye med venninna mi og vi har også diskutert dette. Tror jeg skal bruke argumentet med å tape ansikt. Hun kommer til å gå i forsvarposisjon med en gang, og da har jeg jo bevist poenget som jeg selvfølgelig skal fortelle henne. Mulig hun blir sur på meg, men jeg syns det er på tide at de jenker seg litt. Syns synd på barna.

 

HI

[Anonym bruker]

Kanskje du kan trekke lit paraleller til foreldrenes eget liv for å få de til å forstå? Hvis de f.eks på jobb får utdelt en oppgave der andre allerede har bestem hvordan den skal løses og på hvor lang tid, så er man jo ikke så lysten på å gjøre den oppgaven. Får man derimot være med i prosessen og selv finne ut hvordan det skal løses og komme med et annslag på hvor lang tid det vil ta så vil man få eierskap til oppgaven og gjøre en langt bedre jobb. Man føler seg verdsatt og får mestringsføelelse.

 

Blir jo på samme måte med ungene, skal de få de til å spille på lag med foreldrene så må foreldrene gi de medbestemmelsesrett. Det viktige er å velge sine kamper. Enkelte ting skal barn ikke bestemme. De får ikke bestemme om de skal ha på stilongs eller ei, men de kan velge om de vil ha den røde eller blå...