Hvor mye kan man "forvente" at besteforeldre sitter barnevakt?

[gulda]

Mine svigerforeldre er sååååå snille og flinke! De stiller virkelig opp. Er jeg sliten, så ringer svigermor og spør om hun kan gjøre noe, ta gutten e.l. Noen ganger ringer hun og spør om hun skal ta ham en kveld så vi kan gjøre noe sammen. Når det nærmer seg bursdag/bryllupsdag ringer hun gjerne og spør om vi vil ut og spise, og om hun skal ta mini. Hun er fantastisk!!! Men hun har flere barnebarn, og vi er nøye med å ikke spørre henne mer enn når det er "nødvendig", altså ved store anledninger, foreldremøte i barnehagen o.l.

 

Mine foreldre derimot.. De blir rare og mutte i stemmen når jeg spør, lurer på om det vi skal er veldig viktig, og svarer: "vi får vel det, da.." Jeg blir så lei meg og skuffet!!! Foreldrene til venninnene mine maser etter å låne sine barnebarn! Mine vil helst at vi skal komme til dem, sånn at de kan se på gutten når han leker hos dem. Alt skal være etter deres prinsipper! Spør dem bare når det er høyst nødvendig, og gruer meg til å spørre. Han har sovet der èn gang, og da var det krise for oss. Spurte dem nå om de kunne ha ham en natt, slik at vi kan ut å gjøre noe før babyen kommer. "Men skal dere noe på natta? Kan vi ikke bare ha ham på kvelden litt da? Øøøø, hvis det er veeeeeeeldig viktig for dere, så kan vi kanksje..." Da vi spurte dem om vi kunne ut og spise på bryllupsdagen vår, så var det så veldig vanskelig, for mamma skulle tørke støv.. What?!?

 

Jeg vet at mine foreldre har deres eget liv, og jeg selv har valgt å få unge. Det er ikke deres ansvar. Må visst bare blåse ut litt skuffelse over dem! Når jeg har vært skikkeig sliten, så sier de bare: "vi vet hvordan det er". Da jeg var i permisjon og var syk, og de hadde ferie og gikk hjemme, så sa de: "huff, da.." Svigermor tenker: "hvordan kan jeg hjelpe?"

 

Og så sier mamma: "ååå, jeg er sååå glad i deg! Tenk på hvor glad du er i gutten din! Da skjønner du kanksje litt hvor glad jeg er i deg." Jeg tenker bare: Hadde gutten min trengt meg, hadde jeg vært der!!!!!

 

Dette ble langt, og jeg kunne skrevet masse mer. Er bare så frustrert over hvor lite velvillige de er til å hjelpe! Håper de kanskje gidder å stille opp når jeg skal føde, hvis ikke svigers kan.. (

 

Kanksje jeg er urimelig, men dette er veldig sårt for meg.

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄ƷXenalita]

Vet ikke hvor mye en kan forvente at besteforeldre skal sitte barnevakt..

 

Men jeg har det på omtrent samme måte som deg.

 

Svigermor stiller opp hele tiden og elsker å være med min sønn, det grenser over til at hun stjeler mammarollen fra meg.. Hehe Bare moro at hun er så glad i gutten vår.

 

Mens moren min ikke hjelper og ikke tar noe kontakt..

 

Har snakket med min mor om dette. og i mitt tilfelle er det bare at mamma ikke helt vet hvordan hun skal ta seg av barnet mitt og hvordan jeg vil at ting skal bli gjort. For hennes egen mor blandet seg alt for mye inn når det gjaldt meg som liten..

Og det at hun endelig har tid til seg selv og nyter dette til det fullseste. Er egoistisk og nyter livet.

Så om jeg virkelig trenger henne, så må det planlegges lenge i forkant og jeg må nærmest tvinge henne til å ta seg av guttungen min..

 

Prat med din mor om dette.. Fortell hvordan dette sårer deg og kanskje du får litt forståelse fra henne..

[gulda]

Har faktisk pratet med henne, en gang ordentlig, og flere ganger kort. Hun blir litt stille og rar, og sier hun jo ikke vil såre meg. Men skjer ikke noe.. Hun har alltid masse planer med alle andre, så ferier og fri blir booket opp. Aldri planlegger hun inn litt tid med oss. Blir så frustrert!

 

Trist at du også opplever det slik! Kan ikke se for meg at jeg ikke ville stilt opp for ungen min når jeg så han trengte det! Det er bare så rart for meg! Men hvem vet, plutselig er jeg kanksje lik *grøss*. Eller så håper jeg på for mye..

 

Godt vi har svigermødre! ) Og så får vi krysse fingrene for at våre mødre kommer etter etterhvert. Det er ikke bare sårende på egne vegne, men på mini sine også, synes jeg. Overreagerer kanskje, men sånn er det nå..

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄ƷXenalita]

Jammen godt vi har svigermødre ja!

 

Du overreagerer ikke. Jeg har bare hatt lang tid til å tanke på, og fått pratet med noen om dette. Så jeg har slått meg til ro med situasjonen..

Det har gjort at jeg er avslappet i forhold til dette, og vet på forhånd hva som vil skje og jeg blir kun positivt overrasket..

 

min mor vil nok ikke komme etter. Hun kommer til å vise den omsorgen for min bror sine barn (når han får barn) som min svigermor viser for mine..

 

Har noe med ting som har skjedd i løpet av oppveksten min å gjøre, og en stor forskjellsbehandling..

Jeg kan velge å være trassig, sint, såret, etc. Og miste den lille kontakten min mor har med oss. Eller innfinne meg med det, og være en pådriver for at de skal bli kjent med hverandre..

 

 

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Jeg vet godt hvordan det er å føle at man maser når man en sjelden gang, og gjerne i en ganske desperat situasjon, spør om hjelp til barnepass. Reaksjonen er alltid: "Ja, ja, vi får vel gjøre det da". Og om de ikke sier det rett ut, så skriker kroppsspråket det ut. Og det er mine egne foreldre!

Det som gjør det ekstra sårt for meg, er at de med glede passer min brors barn HELE tiden. De bor på samme gård, og barna hans er på en måte like mye hjemme hos mine foreldre som de er i sitt eget hus. De kommer og går som de vil(eller som det passer min bror og hans sambo), og er alltid like velkomne. Jeg, derimot, må spørre i god tid, ting må planlegges, og det viktigste for dem er å vite når jeg kommer og henter dem. For "Det blir vel ikke så lenge?..."

Jeg har til og med opp til flere ganger opplevd at mamma har sagt at hun kan passe mine barn den og den dag, og siden gitt meg beskjed om at "nei, nå hadde visst broren min spurt om jeg kunne passe hans barn, så da kan jeg ikke passe dine likevel". At jeg har spurt i lang tid i forveien, og stolt på at jeg hadde hjelp den ene lille timen eller to, betyr ingen ting.

Jeg har nesten helt sluttet å be om hjelp. Det er likevel ikke til å stole på, for alt avhenger tydeligvis om broren min eller fru legger planer.

 

Så jeg forstår meget godt at du føler deg såret, for jeg har kjent en del på den følelsen selv.Vær glad du har en sånn svigermor, du. Det veier vel opp for ganske mye? Jeg har ingen svigermor, kun en gammel svigerfar som ikke tør eller vil ta i unger, så jeg har i praksis INGEN familie til å hjelpe meg. Det er dritt, det. Jeg tror ikke jeg har det noe bedre enn deg med tanke på dette. Er ikke det litt trøst, da ? :-) Vi er flere med uengasjerte, egoistiske foreldre. Og noen av oss har heller ikke svigerforeldre som bryr seg.

 

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Og den der "Ja, vi vet hvordan det er", ja, den kjente jeg godt igjen :-)

Ja, de hadde også mange barn, og ja, de hadde det også slik at det var vanskelig å finne hjelp når de trengte det, og ja, det var vanskelig, og ja, det var travelt.

Så rørende å tenke på at de unner meg akkurat det samme....

 

EN god ting skal komme ut av dette, har jeg bestemt meg for, og det er at jeg kommer til å bli en FORMIDABEL bestemor/svigermor! Jeg skal neimen ikke være tung å be. Ikke snakk om at jeg skal sitte der og forskjellsbehandle mine barn/barnebarn, og ikke snakk om at jeg skal være tung å be. Jeg skal ta lærdom av det hele, og snu det til noe godt. Basta bom. Egoist skal jeg aldri bli.

[gulda]

Huff, så utrolig frustrerende å aldri vite om du faktisk har barnevakt når det gjelder! Blir frustrert på dine vegne her.. ( Og enig, veeeeeldig rørende at de ønsker oss samme slitet de selv hadde.

 

Ja, veldig glad for svigermor! Setter uendelig pris på henne, og hun er like velvillig med alle sine barnebarn. Ikke rart de elsker henne!

 

Så må være tungt å være helt alene! Høres ut som du virkelig har blitt urettferdig behandlet! Godt du lærer av det -dine barn kommer til å bli heldige. Enten blir en som sine foreldre, eller så tar man avstand fra oppførselen og blir motsatt -er det ikke slik de sier?

 

Jeg vet ikke akkurat om en kan kreve noe av sine foreldre, men kan ikke for å også tenke at mamma er veldig egoistisk mange ganger. Stort sett klarer jeg å heve meg over det,men får sånne perioder, som nå, hvor det virkelig siger inn, og jeg blir så såret, sint og frustrert!

 

Jaja, skal ikke klage, syntes du var i em kjipere situasjon som er helt alene. Utrolig kjipt, håper det kan dukke noen fantastiske mennesker opp i livet deres som elsker unger og gjerne låner dem innimellom.

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Ja, jeg synes de er egoistiske. Og jeg synes min bror er egoist, som alltid "legger beslag" på det lille som fins av barnevakt. Han har tross alt en svigerfamilie som din. De har all den hjelp de kunne drømme om. Men det blir visst for brysomt å måtte kjøre bil i ti minutter(for svigersene hans er ikke lenger unna, nei). Da er det enklere å skysse barna over tunet. Men der sitter jo mammaen min med åpne armer òg, da, så så veldig rart er det kanskje ikke.

 

Nei, jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn. Etter at jeg flyttet hjemmefra, begynte jeg å se familien min på en annen måte. Jeg oppdaget fort at min storebror er "stakkar liten" i enhver situasjon. Jeg kan ikke begripe at jeg ikke så det før. Ikke bare står mine foreldre på pletten for han, klare for å hjelpe han i alle små vanskeligheter, men han utnytter det til fulle. Sitter der i stua deres og forteller hvor vondt han har der og hvor sliten han er nå og hvor lite penger han har. Jeg blir litt kvalm av sånt.

Selv er jeg kanskje litt for stolt av meg, og ber ikke om noe før jeg må.

 

Noen konfrontasjon med mine foreldre eller søsken kommer ikke på tale. Jeg har forlengst innsett at slaget er tapt. Om jeg starter noe "bråk" nå fordi jeg føler meg urettferdig behandlet, ender det bare med at ting blir enda verre. Nå har jeg jo et "helt greit" forhold til dem, og det synes jeg er greit å ha. Dessuten KAN jeg jo få hjelp av dem innimellom, tross alt, selv om det ikke er noe gøy å be om det. Og selv om jeg ikke alltid får det.

 

Jeg føler i utgangspunktet at man ikke kan kreve at de stiller opp. Det er vel det at jeg ser de gjør det for andre, som er det såreste for min del.

Jeg har fått litt sånn "jeg skal pokkern ikke tvinge barna mine innpå noen"-holdning av hele greia. Resultatet blir jo at man ofrer seg selv litt ekstra, men så har jeg i alle fall god samvittighet til sist. Man må forsake både det ene og det andre av det man gjerne skulle ha gjort selv, når man har fire små(nr fem i magen) og så godt som ingen hjelp. Men jeg er jo glad i barna mine, og har valgt å få mange til tross for at jeg med en gang forstod hvor mye(lite) hjelp jeg kom til å få, så det føles ikke som noe stort offer likevel. Jeg er der jo for dem med glede :-) Bare synd mine egne foreldre tydeligvis ikke tenker slik om meg.

 

Sånn. Det var dagens selvmedlidenhet :-)

[Snart 3 vakre prinsesser]

Jeg har 4 fantastiske besteforeldre til prinsessene. De vil helst ha de hele tiden. De får de også når de vil ikke bare når vi skal noe noe annet ville være egoistisk. Men forventer ingenting.

[Trollmor til 2]

Her har vi det stikk motsatt. Min mamma stiller opp hvia hun kan. Og jeg har aldri opplevd "makan til mas" om når hun skulle få passe datteren vår første gang. Datteren vår har vært med min mamma (og stefar) på ferietur/hytttur, hun har vært der på mange overnattinger og jeg vet at datteren vår føler seg veldig hjemme hos min mamma.

Svigermor har passet henne max 5 ganger tror jeg og aldri hatt henne på overnatting. Hun har sagt ja til overnattingspassing flere ganger, men når dagen hvor passet skal skje kommer så trekker hun seg...

Jeg tror at min svigermor er redd for å gjøre noe feil. At hun ikke skal våkne dersom datteren vår våkner om natta (hun bruker sovepiller da..), men hun forteller aldri om grunnen til hvorfor hun er så reservert ift barnepass.

Jeg synes det er trist, for jeg vil jo veldig gjerne at datteren min skal ha et godt forhold til alle sine besteforeldre. Men det er jo ingen tvil om at hun stoler mest på, er mest glad i og helst vil til min mamma og stefar. Svigerfar og min pappa kan ikke passe snuppa på egenhånd, men svigermor og mamma har nye menn i livet sitt som er helt utrolige som bestefedre. Men vi får gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg er glad for at mamma "maser" om å få passe barnebarnet sitt og vi har tanter som gjerne stiller opp. Så får vi se om svigermor endrer seg etter hvert =)

[kokosyklus]

jeg trodde det bare var vi med skilte foreldre som hadde dette problemet, gulda, men det ser ikke slik ut.

Jeg tror det viktigste for oss som opplever dette er å tenke at det faktisk er deres tap. Jeg spør aldri noen i min familie om barnevakt. Hverken mamma eller pappa. Heller aldri svigerfar, men der har hun vært på overnatting et par ganger og ikke trivdes.

Hos svigermor derimot har hun eget rom, egen seng og de fungerer så utrolig godt sammen. Svgermor insisterer på at hun skal ha snuppa minst en gang i mnd og da en hel helg:) JEJ! Vi er syyykt heldige som har henne og nå i svangerskapet skal vi virkelig nyte det! Jeg vet hun ikke rker å passe begge ungene, det krever jeg heller ikke, så da er det slutt på "friheten" for vår del. Pappa bor to hus unna altså, det burde ikke være særlig vanskelig...

 

Men jeg tror ikke vi kan kreve noe som helst av våre foreldre når det gjelder barnevakt. Jeg orker ikke blir sur eller skuffet over det lenger, det er deres liv og i så fall deres tap. Det er nå ungene vilvære sammen med de, når de blri større har de anadre ting å drive med og da er toget gått. Barnebarn prioriterer tid med de besteforeldrene som virkelig har brukt tiden sin sammen med de i barndommen. Det gjelder iallefall meg, mormoren in er 88 nå og jeg stortrives ennå sammen med henne. Hun var her nesten ennenhver dag da jeg var liten og har vært som min andre mamma..

 

På en mpte er det nesten litt "godt" å se at vi er flere i samme båt. Og da vet vi iallefall hva vi IKKE skal gjøre når vi selv får barnebarn.

[gulda]

Prøver å tenke slik, at det er deres tap, og at jeg håper de merker at guttungen helst vil være hos sine andre besteforeldre. Men de merker ingenting.. Og det er så vondt når to oppegående mennesker med masse tid si er at de vet hvor slitsomt det er, og ikke løfter en finger for å hjelpe -ikke et par timer i løpet av en lærerferie på 7-8 uker! Det er vanskelig å ikke ta det personlig, at det at hun er såååååå utrolig glad i meg preller litt av..

 

Syte, syte.. ;o) Har det jo egentlig bra, og har et ok forhold til mine foreldre. Men er så mange ting som frustrerer meg, og jeg klarer ikke å ikke la det berøre meg.

 

Jaja, vi er visst mange i samme båt, ja, så vi får blåse ut litt innimellom når vi trenger det ;o)