Hormonell og horribel...

[Anonym bruker]

Mannen min kom hjem i går, stakkar, etter en lang og slitsom dag, først på jobb og så hjemme for å stelle og hjelpe sin kreftsyke pappa og demente mamma, sliten og kjempetrist. I tillegg følte han seg skyldig og trist fordi jeg ser han så lite, på toppen av det hele, og hadde kjøpt meg ei lita eske konfekt i trøstegave.

Og hva gjør jeg?... -Kjefter han huden full fordi han lukta mat (hadde laga mat hjemme hos dem) og hadde sure føtter! -tåler ikke lukter nå! (Han liker å ta av seg alle klærne når han kommer hjem og slappe av på sofaen i bare boxershorts.) Klart det, etter å ha trava rundt en hel dag på jobb, ut og handle, og hjemme hos svigers, hvor de har av vane å gå inne med sko, svett, stressa og sliten.

Herregud, så slem jeg er.... Føler meg tvers igjennom råtten! Så bare gikk jeg og la meg, og lot han sitte igjen her i stua helt alene.

Grusomt!!!

Huff, jeg griner! Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan i alle dager skal han kunne tilgi meg? Det var SÅ ekkelt og slemt, og det ha trenger er at jeg støtter ham og er der for ham i en sånn utrolig vanskelig tid. Og han er jo verdens, universets beste! Så snill og god, og lever og ånder for meg!

Fortjener han ikke engang...

[Anonym bruker]

Kjære vene da! Bare be om unnskyldning da vel! Du er jo, som du sier, gravid og hormonell!