noen som har Me sykdommen og har barn ?

[Anonym bruker]

hvordan går det ?

[Anonym bruker]

Kjenner to voksne damer med barn i barneskolealder som har ME, samt har en venninne i begynnelsen av 20-åra med ME og AD HD som nå er gravid. Alle klarer seg helt fint, såvidt jeg vet, men at man kan bli litt ekstra sliten er nok ikke til å komme bort fra - spesielt den ene av de to voksne damene jeg kjenner sliter mye i perioder, og er nok veldig glad for fritida på dagtid når barna er på skolen ...

[Anonym bruker]

ok. for vurderer barn og jeg har trolig Me. jeg var bare litt bekymra om barnevernet ville tolke Me som en sykdom der en ikke "klarer" å ta vare på barna som en skal ? huff....

 

men regner da ikke med bv mener sånt ?

 

hi

[Eleutheria]

Da tror jeg du skal ha ganske sterk ME ...

[Anonym bruker]

ok det var jo godt .

 

hi

[Anonym bruker]

Hvis du orker tanken på barn selv, så tror jeg ikke det er noe problem. Jeg hadde noe ME liknende greier for noen år siden, akkurat rundt den tida vi ville begynne å prøve å få barn. Men jeg orket rett og slett ikke tanken, og så for meg at pappaen nærmest ble alenepappa. Så ble ikke unger på oss. Prøvere først nå, vi.

 

Kun du som kjenner dine begrensinger og hvis du tror du klarer det, så gjør du det:)

[Anonym bruker]

det er sant det

 

hi

[Anonym bruker]

Har jobbet som PA hos personer med ME, som har barn! De klarer jo å være foreldre, men trenger litt avlastning i hverdagen for at det skal gå. Være seg husarbeid eller barnepass! Kommunen og barnevernet ser ut til å være villige til å hjelpe de som har ME til å leve ett fullverdig liv med barn, i allefall i denne delen av landet!

 

Klart jeg har sett det er tøft for foreldre med ME noen ganger, men det er det for alle! Og man lærer å leve med det! Syns virkelig ikke du skal la være å få barn bare pga ME! Ikke hvis du virkelig ønsker deg barn, i allefall! Det er hjelp å få, om du vil ha det.

[Anonym bruker]

Man klarer da ikke å ta seg av barn fullt ut når en har ME. Husk, barn har flere behov enn kun å være varme og mette, de skal lære seg ting og stimuleres også.

 

Så hvis en har ME og ikke greier å jobbe, hvordan skal en greie å ta vare på et barn som krever 24 timers omsorg? Særlig den første tiden, hvor de kanskje ikke sover om natta, er det slitsomt. Og hva når de er ett år og oppover? Da kan en jammen meg ikke ligge på sofaen og ikke orke å røre seg.

 

Så det sammenfaller jo ikke så veldig godt med ME. Særlig ikke hvis en virkelig har det. For jeg ser ikke for meg en med virkelig ME som klarer å ta seg av et barn med alle dets behov.

Det blir rett og slett for mye.

 

Men hvis en bare har "litt" ME, sånn at en egentlig kunne vært i jobb, så går det sikkert greit.

 

 

[Anonym bruker]

Men barna får jo ikke fullverdige liv med foreldre som har ME. De får jo ikke stumulans. Ingen med ME greier å stå på såpass at barna får det de trenger sånn sett. Og hva med når man må ha øyne i nakken og springe etter barna både her og der? Også i hjemmet? Det tror jeg ikke en person med ME greier, rett og slett. Og greier vedkommende det, så har ikke personen ME.

 

 

[Anonym bruker]

joooda ungene får stimuli selvom...hva med dem som strever med isjas, leddgikt og sån?

 

en kan ha ME selv om en kan gå fort og springe. men man blir så utmattet av det man gjør.

[Anonym bruker]

Eh, 04:10 er du hjernedød?

 

Jeg har ME og jeg har barn. Mine barn får nok stimuli. Jeg orker ikke å jobbe, det er riktig - men jeg orker å ta vare på barna mine for det får jeg noe igjen for.

[Anonym bruker]

Hva med folk som har barn? Og så blir syke? Det kan være ME, leddgikt, hjerneslag, you name it... Man klarer mye, om man virkelig ønsker det... Og man kan få støtte og hjelp, uten at man er en dårlig forelder....

[Anonym bruker]

helt sant det du skrev.

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell på graden av sykdommen. For noen går det fint an å ha barn mens for andre gjør det ikke det. Det er temmelig opplagt.

 

Hilsen

 

http://melivetpaaslep.wordpress.com/

[Anonym bruker]

Jeg tror at du hadde visst det om du klarer det eller ikke.

 

Har du en alvorlig grad av ME så VET du om du orker eller ikke.

 

Jeg har hatt ME i 7 år og har 2 barn på 2 og 4 år. Selvsagt er det tøft, det skal jeg i hvert fall ikke nekte for. Drittøft er det, men tror faktisk ikke mine barn lider noen nød. Jeg jobber 20 %, bruker dagen og tiden jeg ikke jobber til å samle sammen krefter til å ha en kjempe fin ettermiddag med mine barn. Når de er i seng så faller jeg sammen igjen.

 

Barn som våkner om natten er også tøft, men man klarer det man må, med mindre man er fullstendig sengeliggende og pleietrengende.

 

Jeg har ikke noe sosialt liv etter at barna er i seng, da er det bare å hvile frem til dagen etter. Jeg har sjeldent et sosialt liv i helgene, de bruker jeg på¨barna mine, og når de er i seng så er det å samle krefter igjen.

 

Heldigvis har jeg en mann som gjør så godt han kan. Han jobber mye i ukedagene, sjeldent hjemme før kl. 20, som regel kl. 22, men han prøver å la være å jobbe i helgene.

 

Jeg vet at så lenge barna er såpass små så må jeg bruke mesteparten av tiden min på dem. De trenger hjelp til så mye enda. Men, når de blir eldre og klarer å ordne seg litt selv så håper jeg at jeg skal få overskudd til litt sosialt liv igjen for jeg er egentlig en veldig sosial person (bare litt fanget i ME-kroppen min i øyeblikket)

[Anonym bruker]

04.10.

Du er jo totalt hjernedød. Du vet ingenting om sykdommen. ME kommer i mange grader. Noen er totalt sengeliggende, andre kan faktisk jobbe litt.

Skaff deg info før du uttaler deg !

[Anonym bruker]

Hvis du klarer å ta vare på, stimulere og aktivisere et barn 24 timer i døgnet, er det merkelig at du ikke klarer å være noe i jobb.......

 

Jeg har fått ME etter at jeg fikk barn. Selvfølgelig klarer jeg å gjøre noe ift barna, men jeg vile absolutt ikke si at jeg er noen fullverdig mor. Uten en mann som står på 150% samt at vi har assistent i hjemmet, ville jeg aldri klart å ha barn. Etter morgenstellet av barna, er jeg totalt utslitt og må som regel hvile. Jeg kunne aldri vært alene med et lite barn i en slik situasjon. Nå er barna i barnehagen hele dagen. jeg prøver å få til litt trening og frisk luft, men bruker mye av dagen på hvile slik at jeg iallefall kan være tilstede sammen med barna mine på ettermiddagen. ingen sjans for at jeg kan følge de på aktiviteter, i svømmehallen osv, men på gode dager klarer jeg å lage middag, være i samme rom som de på ettermiddagen samt kanskje lese litt for de!

 

Det er mer slitsomt å ta vare på barn enn det er å jobbe. I mange jobber kan du lukke kontordøren og være alene, du kan spise lunch uten at noen konstant maser på deg, du kan jobbe i eget tempo osv. Det kan du ALDRI med barn. Har man ansvar for barn er man allid på alerten. Man kan absolutt ikke legge seg ned når man selv føler for det osv. Det å være konstant i fokus ift barnet er ufatteig slitsomt for en med ME. Når man i tillegg tenker på at man skal stimulere de, aktivisere de, være ute på aktiviteter osv er det faktisk ikke gjennomførbart hvis man virkelig har ME. Og da snakker jeg selvfølgelig ikke om "litt ME".

 

" jeg orker å ta vare på barna mine for det får jeg noe igjen for". De aller fleste får noe igjen for å være på jobb også. man får være sosial, man får brukt sine kunnskaper og ferdigheter osv....jeg skulle virkelig gitt alt for å klare å være i jobb. og jeg skulle gitt alt for å kunne være en fullverdig mor for barna mine..... det er utrolig trist å ikke klare å delta på skoleavslutninger, svømmetreninger, foreldrekaffe i barnehager, aketur med naboene etc etc...

[Anonym bruker]

Nåtidas foreldre ser ikke barna sine så mye uansett. De er enten i barnehage eller skole store deler av tida. Til og med høstferien er foreslått avskaffet siden foreldrene ikke takler at barna har fri.

 

Vil tro at alle greier å sitte i en campingstol og se på fotballkamp noen ganger i året (når det gjelder oppfølging av barnas aktiviteter). Og sitte noen timer som publikum på juleavslutning o.l. Om foreldrene da ikke har sterk sosial angst. Men da snakker vi om andre lidelser enn ME.

 

Når det gjelder Barnevernet ser de ofte med skepsis på foreldre som en eller annen gang HAR slitt. De kjenner seg ikke overbevist om at foreldrene er blitt bedre, og vil jevnlig ha møter med foreldrene for å sjekke tilstanden deres (overvåke dem).

Men dersom bekymringen i saken ikke er alvorlig, kan man takke nei til slike møter.