Noen som kan hjelpe??

[Anonym bruker]

Føler jeg er kommet til et veiskille nå... Sitter her å lurer på hva som er fordelene i et forhold,hva som er bra/skal være bra. Jeg kommer ikke på noen. Har jeg virkelig mistrives så lenge at jeg ikke vet hvordan det skal være? Jeg er jo VELDIG glad i ham, men er det nok?? Virker som vi er to mot poler.

Blir ikke enige om barneoppdragelse selv om det er bevist at min måte fungerer best.

Når det økonomiske prioriteringer er vi langt i fra enige, men han "vinner" (orker ikke suttring og kjefting) og det ender med minus på regnskapet gang på gang

Vi gjør ingenting sammen lengre... kan hende vi spiser sammen,og sitter i samme stue avhvertil når ungene har lagt seg (han spiller og jeg sitter på lapen).

Det er meg som gjør det meste... Mens han klager på at jeg verken gjør nok eller gjør ting godt nok. Han kjører de eldste i barnehagen og bader ungene (mens jeg tørker dem, kler dem og alt annet med dem). I ny og ne gir han minsten mat. Skal han finne på noemed ungene ender der somregel med en ekstremt lang biltur eller en kjapp tur på McDonalds der han klager over at ungene ikke oppfører seg mens han spiser maten sin og leser avisa... Ellers tilbringer han mye tid på PC, xbox360, ps3 osv. Han jobber ikke... og klart han bidrar innimellom (ca 14dager hver gang jeg vurderer å bryte ut som jeg føler er 2 ganger i året, på våren og før jul) da hjelper han til i huset og prøver å leke med ungene... Forresten en ting han ALDRI slipper unna er do-vasken

 

Men hva gjør jeg?? Det er vel ikke dette som er et bra forhold?

 

Husker godt da vi først flyttet sammen, jeg var så glad for at jeg hadde funnet en som var villig til å ta i et tak. Dele alt 50/50, kan ikke huske når jeg "tok over" og nå får jeg sleng bemerkninger om "en kvinnes plass i hjemmet" eller "slik er det å være mamma"... Er en smule forvirret jeg...

 

Og dette innlegget ble rotete... vi har forresten vært sammen i 7 år har 3 barn og jeg er kronisk syk med ME (noe han ikke tar hensyn til) og han har sosial angst derfor ikke i arbeid for tiden...

 

Uff, hva gjør jeg...?? HJELP noen...!!

[varuna]

jeg synes du skal ta kontakt med en familierådgiver og få en time til dere der.hørest som dehar gåt litt langt og dere klarer kanskje ikke løse det selv.en familerådgiver stiller seg jo helt nøytral til problemene og kanskje din mann ser tingene lettere om det kommer fra utenforstående.

dessuten bør det jo være sånn at han også tar sin del av hus og barn hvis han ikke har jobb iallefall.

[Anonym bruker]

Jeg tror at når en voksen mann ikke jobber så faller han inn i en spiral av lite selvtillit, mye pc/spill, lite sosial, sur og gretten, hjelpeløshet, deprimert osv.

 

Om din mann hadde kommet seg mer ut og hadde noe å glede seg til/se frem til så hadde hans hverdag vært lettere - og dermed hadde hans lykke gjort familielivet mer lykkelig. Det er naivt å tro at du og barna skal være hans ALT. En mann trenger å føle seg viktig for sin familie.

 

Snakk med han om hva som kan gjøres for at han skal ha det bedre?

Du skriver sosial angst. Får han hjelp for dette? Hva med at han begynner å trene? Jogge alene eller gå turer. Får en hobby utenfor hjemmet. Oppmuntr til å være sosial med venner. Gjør noe gøy sammen.

 

Det høres ut som om du drukner i problemer som han gir dere. Vet han det? Eller blir det bare klaging og kjefting fra din side. Legg en plan sammen. Kom med forslag til hva han kan ta ungene med på. Ikke bare vær kritisk, vær også positiv - da føler han at han bidrar med noe.

 

Om han er negativ og viser liten interesse så si at da velger han et liv alene, men gi han en sjans til å rette opp. I et ekteskap skal alle være lykkelig. Kanskje du også kan forandre noe?

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Ser det ble veldig rotete det jeg skrev og at jeg egentlig fikk med meg en brøkdel av hele situasjonen... Du har rett 1029 jeg drukner i hans problemer, fordi jeg ikke bare er nødt til å ta vare på ungene,hus og meg selv og mitt handicap (ME-kroniskutmattelsesyndrom), men også ALT for ham. Han skal jo egentlig være en støtte,en hjelpendehånd i hverdagen... Men jeg ender opp med å gjøre avtaler med HANS leger/psykologer, passe på at timene blir fulgt opp, skaffe penger når han gitt etter for impulser, passe på at ungene oppfører seg slik han ønsker til enhver tid (glemte å si han er litt lunefull), vasker klær, lager ALL mat i huset (har nektet en tid,men da ender det med at han reiser å kjøper fast food-selv om vi ikke har hatt økonomi til det, eller at han ikke spiser i det hele tatt og blir ekstra sur og grinete)...

Vi prøvde familie terapi her for noen år siden, men ord ble nå bare til handling et par mnd...

Klaging og kjefting har det vært MYE av fra min side i det siste, jeg har helt ærlig gått lei av å gå på tå hev og være snill og støttende, og ikke få noe tilbake annet enn mer å gjøre. Jeg har svært begrenset med energi, og da jeg så at jeg ikke klarte å følge opp barna som vi brude satte jeg benet ned og krevde endringer her i hjemmet!! Ikke det at de har opplevd noe for overlast, men jeg liker aldeles ikke høre meg selv si; "ikke nå skatt, mamma er så sliten. Vi kan kanskje gjøre det etterpå." når det går opp for meg at jeg sa det for 4dager siden, og vi har ikke fått gjort "det" enda.

Jeg godtar heller ikke lengre at jeg MÅ være med ham overalt for å ordne "hans" ting, og siden får kjeft når vi kommer hjem fordi det er så rotete, eller at han mangler en ren genser. Han har brukt opp min energi, og må ta konsekvensene av det! Klart jeg gjør alt jeg kan for at det ikke skal gå ut over ungene, men jeg kan da ikke være hans mor, støttekontakt og hushjelp. Forventer faktisk at når jeg bruker så og si all min energi på å støtte han, så kan han være litt ydmyk og hjelpe til på hjemmebane i det minste. Er dette galt av meg?? Men rutinen er nå blitt slik at han MÅ ut av huset på formiddagen og jeg MÅ være med, når vi kommer hjem sitter han å spiller til barna skal hentes i barnehage, så spiller han mens jeg lager middag og tar meg av ungene, han kommer å spiser middag når vi nesten er ferdige, så bader han ungene, jeg tar dem opp av badekaret, han spiller mens de ser barneTV, jeg lager kveldsmat (som jeg og ungene spiser alene) jeg pusser tenner (innimellom kommer han inn på badet) vi legger de 2 eldste i segene sier godnatt, og han spiller til han legger seg... og jeg tar kveldsstellet på minsten. Da forventer han faktisk at jeg skal rydde/vaske osv.

Vi har pratet endel i det siste og han er enig i at ting må forandres, men ord blir fremdeles ikke til handling...

 

tror kanskje løpet er kjørt jeg.... nå som jeg leser innleggene mine....

 

HI