Ut av angsten

[Anonym bruker]

I morgen er dagen.

 

Jeg har levd med sosialangst i 13 år. Når jeg ble mor for to år siden nektet jeg å godta det mer. Jeg tvang meg selv til å møte min frykt.

 

Jeg oppsøkte de farlige situasjonene, og søkte til slutt en utfordrende jobb som involverte nyskapende arbeid og fronting av dette.

 

I morgen er dagen da jeg skal holde foredrag på en landsdekkende konferanse. Jeg er kvalm, men har kontroll på manus. Det kan gå helt galt, men dersom det går bra - ja da eier jeg verden.

 

Jeg kunne ikke godta angsten min, og ga den et skikkelig ballespark.

 

Kryss fingrene for meg i morgen

[Anonym bruker]

Wow!! Fikk frysninger når jeg leste innlegget ditt! Stå på

 

Dette klarer du kjempebra!!! Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Takk for det! Jeg håper virkelig at jeg klarer det. Dersom jeg klarer å tro på meg selv når jeg står på scenen så tror jeg at det kan bli veldig bra

 

Jeg gruer meg til den følelsen som jeg VET kommer. Følelsen av å ha gele i bena, av at underlaget forsvinner under meg, at tiden står stille - og at jeg MÅ på do. Den siste følelsen er den verste, fordi jeg ikke vet om jeg inbiller meg det, eller om jeg faktisk holder på å tisse meg ut.

 

Det er bare å stå i det. Det er et sjansespill. Gjør man det bra, vil man knne komme flere steg forover i arbeidet mot angsten. Neste gang man møter sin frykt, kan man ta frem denne prestasjonen og tenke at "jeg klarer alt". Dersom det går dårlig, kan man derimot settes flere steg tilbake

 

HI

[Anonym bruker]

Det gikk helt supert!

 

Jeg var på nippet til å løpe bort derfra, angsten tok helt taket i meg, men jeg nektet.

 

Når jeg først sto der og snakket, følte jeg meg trygg og komfortabel. Jeg fikk forsamlingen til å le, og det var god stemning.

 

Nå kan jeg klare alt

 

HI

[Anonym bruker]

HURRA FOR DEG!!!!!

Får nesten lyst til å reise meg opp i sofaen og klappe, fordi jeg synes du har vært så flink.

Har selv slitt med angst i noen år, og gjorde akkurat som deg. Tok meg selv i nakken (først med piller og psykolog), så utfordret jeg meg selv kraftig. Fra å ikke kunne gå i butikken nesten uten å få noia til å nå leve et helt normalt familieliv uten piller. Og hvor fantastisk er ikke den følelsen???

 

Jeg heier på deg videre:)

[Tante Blås Squaw]

Flinke tøffe damen! ) Heier masse på deg, dette fikser du!

[Anonym bruker]

SÅ flink du er!! Jeg har sliti med sosial angst lenge, men gikk i terapi å er nå mye bedre etter å hele tiden utfordre meg selv! Du ga meg håp nå om at jeg kan bli helt kvitt det fæle monsteret en dag!

[Tante Blås Squaw]

...og sånn går det når man leser hovedinnlegget og svarer uten å lese resten - jarra!

 

Så godt å høre at du klarte det, du kan være stolt! :oD

[Eleutheria]

Kjenner meg så innmari igjen! Hadde selv en presentasjon (går på universitet i England) for ikke så lenge siden, for en gruppe helt ukjente mennesker og en streng lærer jeg bare har kjent et par måneder. Bare tanken på å stå alene og snakke (på engelsk!) for den gruppa - selv om de ikke var mange engang - var nok til at jeg var helt ute av meg. Heldigvis fikk jeg overraskelsespakke i posten fra farmor den morgenen, og det reddet hele dagen! Skalv som en dust da jeg hadde presentasjon, men var på ingen måte "redd" slik jeg var dagen før mens jeg bare gikk og gruet meg ...

 

Det er så ekkelt - det føles totalt irrasjonellt å være redd for slike filleting! Hva er det verste som kan skje, at de ikke liker ideen jeg presenterer? At de ikke følger med? At jeg får beskjed av læreren om hva jeg må gjøre annerledes? Ingen av de rasjonelle verst tenkelige scenarioene er grunnlag for STERK frykt, så det er ikke utfallet jeg er redd for - det er å stå der oppe og snakke. Sukk ... Godt vi er flere om dette.

 

Ønsker deg masse lykke til! Og for all del, fortell hvordan det gikk

[Anonym bruker]

Flinke duuu!!! :-)))) All ære til deg.

Jeg har desverre god erfaring av å leve med angst, og vet hvor mye det krever. Uansett hvordan det går eller ikke, tenk etterpå at DU GJORDE DET! Tross alt. :-)

 

Tips; ikke ha høye hæler på skoene. :-) Med lavere hæler "kjenner" du bakken mer, står stødig og det har MYE å si for pusten din. :-) Pust med maven så går det kjempefint. Lykke til, du er kjempetøff!!!

 

Mange beundrende klemmer fra en medsøster. :-)

[Anonym bruker]

Takk for mange gode ord

 

Jeg hadde rett og slett bare fått nok. Ingenting er verre enn å se tilbake på livet sitt og se de begrensningene som man satte for seg selv pga frykten for noe irrasjonelt. Som min hovedfrykt: Å ikke komme meg til en do i tide. Jeg kom til slutt frem til at jeg heller ville tisse på meg daglig i 45 år enn å innse i en alder av 80 at jeg ikke hadde opplevd noe.

 

Jeg er helt sikker på at de aller fleste kan lære seg å leve med angsten sin. Jeg skulle gjerne si "bli kvitt den", men jeg tror egentlig at jeg alltid vil ha den med meg. Men det er beintøft arbeid. Fy fader så mye angst man skal gjennom før man føler de første tegnene til mestring. Men det er såååå verd det!

 

Og til deg som hadde presentasjon i England. Fantastisk, det å i tillegg snakke på engelsk er beundringsverdig.

 

HI