Hva skal til?

[Anonym bruker]

Føler jeg er kommet til et veiskille nå... Sitter her å lurer på hva som er fordelene i et forhold,hva som er bra/skal være bra. Jeg kommer ikke på noen. Har jeg virkelig mistrives så lenge at jeg ikke vet hvordan det skal være? Jeg er jo VELDIG glad i ham, men er det nok?? Virker som vi er to mot poler.

Blir ikke enige om barneoppdragelse selv om det er bevist at min måte fungerer best.

Når det økonomiske prioriteringer er vi langt i fra enige, men han "vinner" (orker ikke suttring og kjefting) og det ender med minus på regnskapet gang på gang

Vi gjør ingenting sammen lengre... kan hende vi spiser sammen,og sitter i samme stue avhvertil når ungene har lagt seg (han spiller og jeg sitter på lapen).

Det er meg som gjør det meste... Mens han klager på at jeg verken gjør nok eller gjør ting godt nok. Han kjører de eldste i barnehagen og bader ungene (mens jeg tørker dem, kler dem og alt annet med dem). I ny og ne gir han minsten mat. Skal han finne på noemed ungene ender der somregel med en ekstremt lang biltur eller en kjapp tur på McDonalds der han klager over at ungene ikke oppfører seg mens han spiser maten sin og leser avisa... Ellers tilbringer han mye tid på PC, xbox360, ps3 osv. Han jobber ikke... og klart han bidrar innimellom (ca 14dager hver gang jeg vurderer å bryte ut som jeg føler er 2 ganger i året, på våren og før jul) da hjelper han til i huset og prøver å leke med ungene... Forresten en ting han ALDRI slipper unna er do-vasken

 

Men hva gjør jeg?? Det er vel ikke dette som er et bra forhold?

 

Husker godt da vi først flyttet sammen, jeg var så glad for at jeg hadde funnet en som var villig til å ta i et tak. Dele alt 50/50, kan ikke huske når jeg "tok over" og nå får jeg sleng bemerkninger om "en kvinnes plass i hjemmet" eller "slik er det å være mamma"... Er en smule forvirret jeg...

 

Og dette innlegget ble rotete... vi har forresten vært sammen i 7 år har 3 barn og jeg er kronisk syk med ME (noe han ikke tar hensyn til) og han har sosial angst derfor ikke i arbeid for tiden...

 

Uff, hva gjør jeg...?? HJELP noen...!!

[Anonym bruker]

Først av alt må dere da snakke sammen! Virker som ingen på dette forumet prater sammen. Bare kjører på og snakker ikke om problemer.

 

Hvis du har problemer med å snakke sammen så bør dere kanskje oppsøke hjelp, så dere da får snakke om problemene.

 

At du har ME er ikke hans problem egentlig, har selv ME og jeg kan alikevel bidra og man har godt av å gjøre noe. Det værste jeg vet er folk som syter og klager, er så dårlig, er så sliten og det blir ofte den andre parten og drita lei av å høre. De vet hvordan du har det.

 

Så oppsøk hjelp.

[Anonym bruker]

Sitter med mye av de samme tankene. Nå har vi riktignok bare vært sammen i 4 årog har kun 1 barn. Men ting merkes bedre etter At vi ble 3. Det er vel ikke stort å gjøre. Man må ta etvalg, noe jeg selv ikke er sterk nok til selv. Veldig ofte hvor tankene går på å gå fra han tenker jeg bare over alt det som blir sagt. klarer alltid å gå rundt grøten og dagen etter er alt glemt.Hører konstant klaging og syting. Fra han kommer hjem fra jobb til han legger seg. I mellomtiden sover han daglig min 3 timer på sofaen mens jeg tar av meg jenta vår og alt annet i husarbeid og matlaging. Går noen ganger bare å venter på at han skal gjøre noe dumt, for å gjøre ting lettere for meg selv..

 

Skulle ønske jeg hadde etbedre svar, noe jeg kunne tatt i bruk

 

lykke til