Hva skjer med meg?

[Anonym bruker]

Har hatt et trykk på brystet de siste ukene, akkurat som om det er litt tungt å puste. Egentlig ikke noe særlig plagsomt annet enn at jeg lurer på hvorfor.

 

Så i natt våknet jeg, eller jeg var nok i halvsøvne, og da visste jeg at jeg skulle dø. Jeg skjønte at jeg bare kunne puste noen ganger til, så skulle jeg ikke klare å puste mer. Jeg satte meg opp i senga på knærne, litt bøyd forover (det var det som føltes best) og pustet så rolig jeg kunne. Ble fortvila, for jeg ville ikke dø sånn, men så skjønte jeg at pusten fortsatte og at alt gikk bra.

 

Det var en helt jævlig opplevelse, jeg var sikker på at dette var slutten, og selv om livet mitt er en katastrofe akkurat nå (er i en slags separasjonsfase med mannen; dvs. jeg vil - han vil ikke...og later som om alt er bra sånn at han kan bli).

 

Hva kan dette ha vært....kun en vond "drøm", eller ?

[Anonym bruker]

Kanskje du har litt angstsymptomer? Det er ofte det kan utarte seg slik du beskriver med pustevansker.... hvis du fortsetter, ta kontakt med legen din.

[Moonfreckle]

Uff... Så forferdelig å føle det slik!

 

Høres ut som at du har hatt et angstanfall, som godt kan være en reaksjon på alt som skjer rundt deg nå.

Trykket du har følt den siste tiden, er antagelig noe av det samme, men ikke så panikkartet, mer som en langvarig og mildere angst følelse.

 

Du bør kanskje ta en prat med legen din om dette nå?

[Anonym bruker]

angstanfall? høres slik ut..

[Anonym bruker]

Det kan minne om panikkangst. Ta det en runde på google og se om du kjenner deg igjen.

[Anonym bruker]

HI

Men, kan man få det uten å føle selv at man har angst/er engstelig???

[Anonym bruker]

Ja, angsten kan komme snikende og på de mest merkligste måtene, selv om du ikke selv føler deg engstelig osv. Jeg har hatt angst siste året pga det samme som deg, seperasjon..jeg vil, han vil ikke. Har ofte problemer med pusten slik som du forklarer. Har trodd flere ganger at nå ligger jeg for døden osv. men jeg lever enda:) Og det kommer du også til å gjøre!

 

Men om du blir veldig engstelig, får andre merklige symptomer osv. så ta deg en tur til legen, bare for å utelukke fysisk sykdom.

[Anonym bruker]

HI

Takk for svar. Har googlet det nå og føler selv at det faktisk kunne minne om panikkangst. Det var så rart for det kom sånn ut av intet, var helt uforberedt på noe slikt.

 

I det siste har jeg gått rundt og vært sikker på at jeg har hatt kreft i halsen, strupen, lungene da jeg har følt det som at pusten har vært dårlig (ikke andpusten, men akkurat som om luftrøret er trangt), som om jeg har hatt en klump i halsen eller som om halsen knyter seg (som om jeg har en litt stram, bred gummistrikk over halsen).

 

Og så kom dette i natt og jeg var så helt bombesikker på at jeg skulle dø, begynte nesten å ta farvel med barna mine høyt. Det verste var vel at jeg kom meg gjennom anfallet "alene" selv om mannen min lå ved siden av og sov. Orket ikke vekke han, orket ikke blande han i dette. Han ville bare få forsterket teorien min om at jeg er sykelig, overfølsom og at det er jeg som har et problem - ikke han.

 

Følte meg veldig alene, men, men. Får håpe det ikke gjentar seg slik hver eneste natt

 

Takk for alle svar!

[Anonym bruker]

HI

 

Det skulle være "teorien sin...altså hans teori" i det nest siste avsnittet.

[Anonym bruker]

Hei kjære deg. Jeg har hatt disse panikkanfallene for lenge sia, og kan med 100% sikkerhet si at det er helt j***ig. Ja det kommer snikende og du kjenner at det kommer også, og det er helt umulig å stoppe det. Det høres ut som om det er pgav allt som skjer nå tenker jeg. Når jeg hadde det var jeg bare tenåring, men hadde så mye følelser for en og han ville ikke osv. Er ikke sikker på om det var bare det men, det året hadde jeg iallefall panikkangst. Jeg fikk til å stoppe det etterhvert da, jeg kan fortelle deg det jeg gjorde for å stoppe det, men vet ikke om det vil hjelpe hos deg. Men er vel verdt å forsøke?

 

Når jeg kjennte at det begynnte å komme, så prøvde jeg å forte meg å finne på noe helt annet som fikk meg til å tenke på noe annet, jeg sto opp fort og gikk fram og tilbake og så etter noe jeg kunne feste tankene på. Det hjalp en del og bare forte seg å gå rundt omkring litt småfort. Det tok noen ganger før jeg fikk taket på å stoppe det helt. Men etter noen ganger da jeg holdt på å fikk det men klarte å stoppe det, så forsvant det.. og siden har jeg ikke hatt flere noensinne... og det er kansje nesten 10 år siden. Jeg begynte enten å lese noe eller finne noe på tv'n og late som om jeg ikke fikk noe anfall i det heletatt, ta kontroll over det (jeg vet det er sinnsykt vanskelig med det første) men dette klarer du! Og jeg ønsker deg masse lykke til med det som skjer nå, og husk å ta vare på deg selv også, gjør noe godt for deg selv noen dager og la tankene vandre bort fra deg og bare slapp av.

 

Gir deg en klem og håper alt ordner seg, for det gjør det uansett til slutt

[Anonym bruker]

Det høres ut som det jeg har for tiden.... Har hatt det nesten i hele år.... Var til legen i dag, og endte opp med Cipralex......

 

Angst, litt iblandet panikkangst nå og da......

[Anonym bruker]

19:49 igjen her.

 

Ikke sitt i ro og ta inn det du føler og kjenne på dette, da er det mest sannsynlig for at det kommer uansett. Sprett opp og finn på noe fort, så skal du se at det blir bedre og bedre etter hvert

[Anonym bruker]

19.49: tusen takk for dine råd, håper det ikke gjentar seg men hvis det gjør skal jeg huske på dette. Det virket jo ganske logisk også, å få tankene over på noe annet. I natt prøvde jeg bare å puste meg gjennom det, aner ikke hvor lenge det varte. Som sagt jeg var trøtt og halvsov, det var kanskje det verste, at man ikke skjønte hva som skjedde både pga. at man ikke gjenkjente følelsen men også fordi man ikke var våken.

 

Takk for gode, varmende ord.