Kan jeg rett og slett bare flytte? BØR jeg bare flytte? (langt)

[Anonym bruker]

Jeg er alene med barnet mitt på snart 7, og av hensyn til barnet, har jeg blitt boende i byen der faren bor, for at h*n skal få treffe faren sin som h*n er glad i. Jeg selv har ikke noe behov for å bli her. Men, faren og hans familie gjør det vanskeligere og vanskeligere for meg å godta alt. De snakker negativt om meg foran barnet, setter sine følelser ovenfor meg foran sine følelser for barnet, og har nå fått for seg at de gjør hverdagen MIN surere ved å ikke fylle sine plikter ved samvær. Så nå kan jeg ikke gjøre avtaler i tidsrommet rundt skoleslutt, fordi jeg plutselig kan få beskjed om at jeg må hente på skolen, og barnet blir hentet hos meg en halvtime senere. For min del går dette bra, da jeg kan legge avtalene til en annen dag, men, jeg får så vondt av barnet, som nesten aldri blir hentet på skolen av faren sin. Derimot blir h*n hentet av meg, dratt med hjem, rekker å få av seg uteklærne og sitte og vente 20 mins, for så å måtte kle på seg og bli hentet. Det er så bortkastet synes jeg..Hvertfall siden dette kommer fra en far som påstår at han vil ha mest mulig tid med barnet sitt, og egentlig ville ha 50/50-ordning. Hvordan skal han få til det da, når han ikke klarer å hente på skolen på onsdag og annenhver fredag?

 

I tillegg får jeg snart ett barn til, med en mann jeg ikke for alt i verden vil la ha kontakt med sitt barn. Så nå lurer jeg på om jeg bare skal flytte...Komme meg vekk fra begge disse dårlige unnskyldningene av noen menn, og tilbake til hjemstedet mitt, der jeg har min familie og mine venner. Det eneste som holder meg igjen er barnet mitt, som tross alt er glad i faren sin, og vil treffe han...

 

Og, OM jeg skulle bestemme meg for å flytte, kan faren til eldstebarnet hindre meg? Vi bodde sammen når h*n ble født, og har delt foreldreansvar. Vil det kunne hindre meg? Orker snart ikke å bo i denne byen lenger jeg, kun for at barnet mitt skal få treffe faren sin, siden han tydeligvis er for opptatt til å tilbringe mest mulig tid med barnet. Må også få med at faren ikke jobber, men går på trygd, så det er ikke arbeid som hindrer ham fra å hente en time tidligere

[Gjest ->>-]

Juridisk sett står du fritt til å flytte innen Norge, men du har varslingsplikt til far. Fars sanksjonsmulighet er at han når som helst kan gå til sak for å få hovedomsorgen, men som du beskriver situasjonen stiller han jo ikke veldig sterkt så i måte.

 

Moralsk sett tenker jeg at du har en ganske sterk plikt overfor barnet ditt til ikke å ødelegge kontakten det har med en far det er glad i, selv om far er en tulling og ting er praktisk vanskelige. Forsøk familiekontoret, igjen og igjen.

 

At du venter nok et barn med nok en tulling er knapt et argument for noe. Ikke kan du hindre vedkommende i å ha rett til samvær, heller, så fremt han vet om barnet og ønsker kontakt.

[Anonym bruker]

Hadde svart på ett innlegg her, og så det var et svar til, men det har blitt borte....

[Anonym bruker]

Prøver igjen...

 

Er av hensyn til barnet mitt at jeg ikke har flyttet enda, men begynner nå å lure på hvor lavt jeg skal la meg synke før jeg gjør noe med hans behandling av meg. til eksempel sitter han nå og skriver på sms til meg at han mener at JEG har tatt på meg for mye ansvar(ved å ikke gå med på 50/50), fordi HAN ikke får til å hente på skolen på onsdager og annenhver fredag...Han mener så fordi jeg hadde barnevakt når jeg var på jobb. Men, ja, jeg skaffet barnevakt, mens han utnytter meg til henting fordi det ikke passer han...

Jeg har selvrespekt, men er klok nok til å ikke lage et helvete av hensyn til barnet mitt, men hvor dypt skal jeg bøye nakken og hvor mye skal jeg egentlig godta? Han tror at jeg ikke tør å si noe, men så er det av hensyn til barnet jeg ikke gjør det. Men i hans hode sitter han med makten her, fordi han ikke klarer å se at selv om han ikke tar hensyn til barnet så gjør jeg det. Begynner å få så veldig lyst til å vise ham at han ikke har den makten! Så, hvordan skal jeg klare å la vær? Skal jeg gå og godta mer og mer helt fram til barnet vårt er flyttet hjemmefra?

 

Og med tanke på den andre bf, så har det vist seg at han bruker hasj og lar andre selge hasj i stua si, så tror ikke det blir noe problem. Men, ville vært lettere for meg å bare flytte i den situasjonen.

[Anonym bruker]

Blir det lang vei for barnet ditt å reise for å være med far?

Kanskje dette til og med kan gjøre samværsordningen dere imellom bedre?

 

Jeg har selv vært bosatt på et møkkasted i 6 lange år.

Kun fordi jeg ikke ønsket å ta ungen(e) ut av skolen/bort fra venner.

Dette var ikke veldig langt fra mitt hjemsted, men likevel øde nok til at mitt daglige liv ble ufattelig ensomt og ikke minst kjedelig.

 

I sommer tok jeg mot til meg og flyttet tilbake til hjembyen min!

Deilig.

Her har jeg venner som jeg kan besøke, gå på cafè med eller til og med kino!

(der jeg bodde siste 6 årene fantes det INGENTING!)

 

For meg hadde det ikke vært tvil i dette tilfellet her.

Flytt hjem!