Felles barn - og nå har han problemer med mine....

[Anonym bruker]

For noen år siden flyttet jeg og mine tre døtre sammen med han som nå er min samboer. Alt gikk fint, han og ungene har gått godt overens, og vi bestemte oss for å få en sammen siden han var barnløs fra før. For 7 mnd siden fikk vi en sønn, og jeg er nå også midtveis i svangerskapet med vår andre felles (bonus)barn. Jentene mine har taklet overgangen fint, er stolt over lillebror og dagene går greit.

 

Så kommer det fram nå, etter at samboeren min i en periode har vært mye irritabel og vanskelig: Han synes nå, etter at han ble far selv, at det er vanskelig at jeg har barn fra før. De er både veloppdragne og inkluderende overfor han, hører etter når han sier noe og behandler ham som om han skulle være pappa. Men han irriterer seg nå over at de er der. Han legger mye av "skylden" på dem at han nå er blitt så låst, og han kjefter på dem for bagateller. Jeg har gått mellom noen ganger. Dette tærer selvsagt både på forholdet mellom han og meg, og han og barna. Det må legges til at han nettopp har gått ut i jobb etter halvannet års ledighet, han avbrøt pappa-permen for å jobbe (noe som har medført store ekstra utfordringer og merarbeid på meg) og han har i grunn taklet overgangen til å bli pappa veldig dårlig. Han gjør det han skal, men han trives ikke med å være i en familie. Han har et ekstremt frihetsbehov. Og sliter med å vite at han må følge en viss timeplan. Med snart 5 barn under 10 år er jeg avhengig av at han også gjør sitt på hjemmebane, så jeg kan ikke bare gi ham 100% frie tøyler heller. Da blir jeg praktisk sett alenemor, men med den bakdelen at jeg i tillegg irriterer meg over han.

 

Jeg vurderer å gå ut av forholdet nå. Jeg er ikke redd for å bli alene med 5 barn, det går greit. Jeg sliter med at jeg er glad i mannen, men jeg har ikke lyst til å leve sammen med en som egentlig ikke har lyst til å leve sammen med oss. Han vil ikke ut av forholdet og mener vi skal holde sammen til våre to felles er noen år gamle, og så vurdere forholdet på nytt. Jeg har virkelig ingen planer om det, jeg blir ikke i forholdet dersom det ikke samtidig er tanken at vi skal bygge det opp igjen.

 

Jeg sliter også med at han sliter med barna mine, jeg mener at han ikke har noen grunn til det. Han har ikke plikter eller noe i forb med de ungene, men han har det siste året heller ikke vist interesse for å bygge noe forhold til dem. Ungene har sluttet å prøve å være sammen med han, og nå lever vi på en måte side om side, og ikke sammen.

 

Jeg skriver her fordi jeg lurer på hvor normalt dette er. Jeg forventer ikke annet enn at han skal akseptere ungene. Jeg forventer ikke at han skal forsørge dem eller følge dem opp rent praktisk, men jeg mener han bør ha et positivt forhold til dem. Jeg kunne forstått det om ungene var vanskelige, men som sagt, jeg gjør alt, og ungene vet å oppføre seg. Det er småting som at de prater når han vil det skal være stille, eller at de glemmer å lukke døra mellom gangen og stua, eller at de pendler mellom stua og rommene sine.

 

Rent økonomisk klarer vi oss bedre uten ham, da det er jeg som fortsatt er hovedforsørger, holder huset og har en fast og stabil jobb.

 

Vil gjerne ha litt innspill fra dere som har erfaringer med flere kull barn boende under samme tak, og både stemødre, stefedre, biologiske foreldre mm.

 

Jeg har prøvd å få time hos familieveileder, men kommer ikke gjennom...

[Anonym bruker]

For å si det banalt, er jeg blid på mannen er jeg blid på ungene hans også, er jeg sur på mannen er jeg sur på ungene hans også.

Ungene hans er mer en forlengelse av han, har på en måte ikke selvstendig forhold til dem.

 

Er vi romantiske og veltilpassa, flinke å hjelpe hverandre, være sammen, gjøre gode ting sammen, elske ofte nok, passe på at vi er veltilpassede voksne i et godt forhold, ønsker vi å ta vare på hverandre.

 

Når vi voksne er i en travel periode ikke flinke til å ta vare på hverandre, begynner vi å telle hva jeg har gjort for deg, så da skal jeg nå gjøre noe enda bedre for meg selv, og den andre kan godt hjelpe til. Man begynner å telle å dele på millimeter rettferdighet, man får egoistiske behov, som man presser igjennom. Ikke særlig gunstig for forholdet go ikke særlig gunstig for hele familien, særlig ikke i forhold til stebarna.

 

Nå kjørte jeg sønnen din på trening, eller jenta di tømte varmtvannstanken, nå har jeg tålt bråk i stua av dine unger, da har jeg egentlig tålt det fra deg, så da må du for pokker meg greie å ta alt husarbeidet resten av uka.

 

Det gjelder å pleie forholdet mellom de voksne, det er forholdet mellom de voksne som sliter, dere må ta vare på hverandre. Du som da mer eller mindre er alene med ansvaret for fire unger, har noe overskudd igjen til å ta deg av mannen? Hva ønsker mannen din?

Ønsker han mer tid med deg? Ønsker han mer sex? Ønsker han mer tid med baby? Prøv å gi han det han vil ha, så blir han mer tilfreds og får mindre egoistiske behov, og yter mer til felleskapet, sikkert også i forhold til dine barn.

[Anonym bruker]

Uten å unnskylde samboeren din: det kan ofte være veldig vanskelig og frustrerende å være steforelder. Selv om jeg er veldig glad i stebarnet mitt er det likevel en ungdom som annenhver uke okkuperer store deler av hjemmet mitt, må tvinges i seng om kvelden og ut igjen av den om morgenen, h*n skal ha ukepenger og leksehjelp (etter at vi har mast en evighet om at leksene skal gjøres), og de ukene h*n ikke er hos oss har vi ingen kontroll på hva som skjer, hvordan h*n oppfører seg, og alle vaner og uvaner h*n lærer hos mor. Det er et barn/ungdom som er en del av familien min, uten at jeg har noen rettigheter i forhold til dette barnet utover det h*n selv og faren gir meg. Jeg kan f.eks ikke uten videre kontakte skolen om jeg lurer på noe eller ta opp ting med den som lever med barnet den tida h*n ikke er her (altså mora). Det er et barn jeg ønsker å behandle som mitt eget, men som av juridiske årsaker ikke kan behandles helt likt. Og det er veldig frustrerende, og gir meg ofte lyst til å bare trekke meg tilbake fra hele greia. Kanskje opplever samboeren din litt av det samme?

At det oppleves annerledes at partneren har barn fra før etter at man får fellesbarn kjenner jeg meg også igjen i. Før hadde jeg et stebarn som ikke var hos oss hele tida, og dermed en del ekstra tid til meg selv. Etter at vi fikk fellesbarn, som er her hele tida, har egentida mi blitt viktigere, og det er lettere å tenke at det er stebarnet som ødelegger for den, enn å tenke at det er mitt eget barn som gjør det.

Samboeren din har jo også vært gjennom en stor endring, ikke bare i det å gå fra å være stefar til å bli far til egne barn, men også begynt å jobbe etter å ha vært hjemme lenge. Det vil jeg tro også har krevd mye av ham, og overskuddet til å være familiefar og kjæreste er kanskje ikke så stort nå. Helt frie tøyler kan han selvsagt ikke få, men kan dere gjøre en avtale om at han får litt alenetid nå (evt kompistid eller hva han har bruk for), så får du det samme senere? Om han ikke vil passe barna dine (noe jeg helt ærlig synes er ganske barnslig, men jeg vet det ikke er helt uvanlig), så må du kanskje ha din alenetid om barna dine er hos far, eller skaffe en barnevakt. Fellesbarnet bør han vel klare å ha ansvaret for alene en kveld. Hva også med å skaffe barnevakt til hele gjengen en helg, og så dra på kjærestetur? Jeg tror ikke man redder forholdet ved denne ene helgen, men forhåpentligvis får dere tid og litt overskudd til å prate om dere som par, ikke bare være hverdagsfamilie. Jeg anbefaler også en tur til familieterapeut e.l. Kanskje ser ikke samboeren din at dere har bruk for det, men sett litt hardt mot hardt. Det er ofte lettere å ta opp ting med en tredjeperson til stede, særlig når det er en fagperson som vet hva han/hun skal spørre om, og hvilke knapper den skal trykke på. Familieveileder har de flere steder enn på familiekontoret, spør f.eks på helsestasjonen der dere bor.