Når pappa skal i krigen...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg og samboeren min venter vårt første barn.Noe vi gleder oss masse til, men så har det seg sånn at samboeren min kommer til å bli kalt ut til utenlandstjeneste når vår lille bare er noen mnd gammel, og kommer til å være ute mange mnd.

Derfor lurer jeg på om det er noen flere der ute som opplever det samme? Hvordan var det for deg som satt igjen hjemme?Hvordan gikk det med forholdet dere i mellom? Merket dere noe på barna? Hvordan var det da mannen/pappa kom hjem igjen ? Er det fordeler/ulemper med at han drar når den lille bare er noen mnd gammel?

 

Kjenner at jeg har vanskelig for å godta at jeg plutselig er "alenemor" i en lang periode, jeg er livredd for at noe skal skje med mannen i mitt liv, og pappan til den lille. Men jeg tenker også veldig mye på hva jeg kan gjøre for å takle dette på best mulig måte for hele familien. Synes det er trist at mannen kommer til å gå glipp av mye av det første leveåret til den lille.

 

Håper det er noen som kjenner seg igjen i vår situasjon , og som har noen gode råd å komme med =)

[Anonym bruker]

Har vært i samme situasjon som deg to ganger.

Første gang var da førstemann var noen mnd. det kjente veldig tung da og at jeg hadde enormt med arbeid alene. Men veslemann kunne ikke brydd seg mindre. Han var lykkelig slik situasjonen var og når pappan kom hjem igjen var han lykkelig da også )

 

Nå er vi snart ferdig med runde to. Familien har økt med to barn til og så jeg har en del mer å styre med.

Ungene er eldre og viser tydelig sorg over at pappan er borte. Og jeg er selvfølgelig mer sliten da jeg har ingen å dele arbeidet med.

Ser nå tilbake på første runde og hvor enkelt alt var da, hvor kos det var med meg og lillemann alene.

Men ser også at savnet nå er større og at forholdet garantert har blitt sterkere.

 

Men å gå igjennom det en gang til, det vil jeg ikke.

 

[Anonym bruker]

HI her

 

Takk for svar =)

 

Hvordan er det med kontakt dere i mellom når mannen din er ute? kan man ringe og sende sms o.l? Eller går det lang tid mellom hver gang man hører noe ? Tenker du mye på farene han er i ? eller prøver du kanskje å fokusere mest på familielivet du har hjemme ? Jeg vet det finnes steder familier kan samles, som er i de forskjellige leirene de hører til, har du deltatt på noe slikt?

 

 

[TulleMor09&11]

Hei.

 

Var i same situsjon som deg i fjor. Vesla var mesten 3mnd da pappaen dro til Afghanistan. Vi bor i nord og resten av vår familie bor i sør og vest. Så det blei litt reising att og frem. Men det fant eg ut at blei litt slitsomt i lengden. Så sa heller at familien kunne komme opp hit.

Eg tenkte at det var jo greit siden eg var heime i permisjon og at da kom eg ikkje til å bli så sliten som dem som må på jobb og har større barn.

Men eg blei sliten eg og, hadde ei jenta som blei ekstremt mamma dalt. Så å ha barnevakt var mesten umuligt. Det blei sommer ferie og meste parten av mine venner reiste jo på ferie med sine familier. Fekk jo besøk av familien her, men blei ein lang sommer kan du sei. Så savna eg voldsomt d å dela med pappen hva som sjedde med ho. For det sjer jo MASSE den første tia.

Følelsen av ekstrem respekt for alene mødre kom kjapt. Alt dei må gå gjennom aleina, så klarte ikkje heilt å synest "synd på meg selv" har jo valgt dette livet.

Forholdet oss i mellom gjekk bra, var ikkje alltid eg var ei smilande sol når han ringte. Jenta vår kom inn i ein go legge rutine, og dette klussa seg til i ringetida han hadde. For da var han somregel ferdige med forbredelsene til neste dag. Så tok litt tid før han sjønnte at rutinene her heime ganske så viktige for at eg skulle få litt "fri" på kvelden.

Når han kom heim så tok det ei lita stund før me følte alt var på plass. Han var vant med å væra i krig og eg var vant til å vera aleina om alt i huset og stelelt av jenta vår. Men ting går seg til, ikkje stress med at alt skal vera perfekt fra dag 1.

 

Blei litt rot i skrivinga her ser eg. Men til syvende og sisst, d jekk bra. Vi overlevde alle 3 og venter barn nummer to.

 

D versta var faktisk da vi var å henta pappaen når han kom heim for godt og frøkna skreik til og ville ikkje sitte hos sin far. Det gjorde sterkt inntrykk på han. Eg hadde vist ho bilder av pappa siden han dro og vi snakka mye om han, men ho veti jo ikkje hvem det er. Så for ho var det ein totalt fremmande som tok ho fra mammen sin.

 

Ønsker dere masse lykke til, håper du bor ein plass i landet med eit godt tilbud til dem som sitter hjemme.

[Anonym bruker]

Dytter litt på denne =)

[Anonym bruker]

Vi hadde det sånn da vi fikk eldstemann.

Da var han på utenlandsoppdrag, men tidligere har jeg vårt på flere oppdrag også.

 

Vi måtte bestemme når han skulle komme hjem ifm fødsel allerede 4 mnd før termin. Måtte bare ta en sjangs på at barnet kom ca til tiden, og det gikk faktisk veldig bra.

 

Han var hjemme med oss i to uker etter fødselen, før han dro tilbake og var i 2,5 mnd. Gikk egentlig veldig bra, selv om lille var en del urolig.

 

Har dere rette innstillingen, går det nok helt fint. Det er uansett lettere å takle at mannen er borte så lenge når babyen er liten. Verre når de begynner å savne pappaen sin...

[Anonym bruker]

Vi hadde ikke kontakt i ukedagene (siden han var på båt), men om de gikk til kai i helga kunne vi ringes og mailes.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i din situasjon, selv om jeg satt igjen alene i utlandet.

Opplevelsen har gjort meg mye sterkere og jeg har lært så utrolig mye på det. Forholdet vårt er også utrolig sterkt pga dette, vi stoler 150% på hverandre og det er en veldig grunnleggende faktor her.

 

Det er helt klart tøft å sitte igjen hjemme. Den usikkerheten om hva som skjer vil hele tiden henge over enn, samtidlig så er det utrolig slitsomt fordi barnet har bare en som trår til hele tiden. Hvis du har muligheten benytt deg av barnepass om det så bare er til å gå på butikken alene eller bare sitte stille et sted.

 

Nå har dette skjedd flere ganger hos oss og da de var bittesmå var det ikke så mye forandring å oppdage, men etterhvert som de ble større så hadde vi "helvetesuken" den uken pappa reiste. De første ukene kjører jeg alltid på med knallhard disiplin ( les overser trass og tviholder på rutiner slik at de har en trygg ramme i hverdagen og jeg faktisk for slappet av litt)

Jeg og min mann har en forståelse oss i mellom at han ikke får lov til å komme hjem som superpappa med svart samvittighet. Han kommer hjem og tilpasser seg våre rutiner og regler. Det er kjempeviktig at han faktisk tilpasser seg oss og ikke vi til han og hans behov for å ha det så harmonisk som mulig i det store og det hele. Vi har alltid en fest når pappa kommer hjem, men dagen etter prøver vi å leve som normalt.

 

Fordelen ved å reise når barna er små er at barna ikke merker det på samme måten som når de blir eldre. Ulempen er jo at han reiser fra et spedbarn og kommer hjem til et stort barn, noen ganger blir det vanskeligere å knytte seg til barnet, samt at de må bli kjent på nytt.

 

Vi har masse bilder av pappa og snakker mye om pappa når han ikke er her. Er det mulig prøver vi å snakke i telefonen ( skype) og sende e-mails. Når min mann er i strid er vi nøye med å fokusere på det positive og drar ikke frem småproblemmer som vi trenger et mannfolk til ( eks biltrøbbel, plagsomme naboer osv).

En annen livredder som har hjulpet meg mye er muligheten til å surve på DIB når ting føles som værst.

 

 

Lykke til med både fødsel, barseltid og ikke minst til din mann.

[Anonym bruker]

De får ikke ha mobiltelefon der borte, så sms er det 0 av. Men de kan ringe masse, så kontakt er ikke noe problem.

Faren tenker jeg omtrent ikke noe på, det har jeg ikke tid til. Skylder også ungene å ikke forandre meg og dytte min uro over på dem.

Men når sant skal sies så stoler jeg så mye på han og de norske styrkene sin kompetanse at jeg er helt sikker på at alt går bra. Noe annat hadde man blitt gal av.

Samlinger er det dårlig med. De lover gull og grønne skoger i forvegen. men leverer lite. Uansett så kommer dette også an på hvor han reiser fra. Det er lokalt opplegg fra sted til sted.

 

Lykke til.