Min samboer er deprimert.. :(

[Rosa J10]

Jeg har akkurat forstått at min kjære samboer er deprimert. Jeg får veldig vondt av han. Først nå forstår jeg jo hvorfor han er så amper, utslitt, ofte har hodepine og ikke har lyst til å være hjemme sammen med meg og barnet vårt, vil helst være alene. Jeg tror det rett og slett kan være snakk om en fødselsdepresjon, siden dette startet ganske likt med at datteren vår kom til verden!

 

Hittil har jeg bedt han om å ta seg sammen. Så sliten går det vel ikke an å være hele tiden, har jeg tenkt. (Jeg har jo dratt lasset hjemme her stort sett alene etter at datteren vår ble født. Blir jo sliten selv også.) Nå har jeg fryktelig dårlig samvittighet! At jeg ikke har skjønt det før..!

 

Er det noe jeg som partner kan gjøre for å gjøre ting lettere for han?

 

Ønsker tips fra andre som har erfaringer med å bo sammen med en som er deprimert.

[Tante Blås Squaw]

For det første skal du IKKE ta på deg jobben å sette ham sammen til et rettvinkla puslespill igjen. Du kan ha masse omsorg for ham og støtte ham, men det er bare hans jobb å bli bedre.

 

Om du påtar deg jobben å kurere ham, kommer du bare til å bli dratt med like langt ned som han føler seg.

 

Ser han selv at han er deprimert? Om han ikke ser det, kan han heller ikke gjøre noe med det.

 

Han kan be fastlegen sin om å henvise ham til psykolog/psykiater/annen egnet terapeut, for deprimerte mennesker trenger noen å snakke med som de ikke føler ansvar eller dårlig samvittighet overfor. Ingen mann i verden vil legge fra seg ballene ved å si til dama si at "jeg føler meg crap og vet ikke hva jeg skal gjøre."

 

Om han skal til en behandler med trygdeavtale, er køene ofte grusomt lange (men sjekk det, det kan godt hende det står bra til i din kommune!). Skal han derimot til en uten trygdeavtale kan han få time i løp av få dager - den eneste ulempen er prisen. Det koster alt fra 300 til 750, iallfall her.

 

En person som er deprimert blir fryktelig selvopptatt og aner ikke hva slags press han/hun legger på partner, venner og arbeidsgiver. Det kan bli stritt å forstå at han innerst inne er den samme bra fyren du falt for når han gjør idiotiske valg, er unnvikende, ikke makter å stile opp osv. Men han ER inni der, og om han er villig til å søke hjelp kommer han til å bli seg selv igjen )

 

Noen trenger medisiner i en overgangsperiode, noen veldig få trenger det i flere år. Fastlegen kan skrive ut antidepressiva i alle mulige grader, men begynner gjerne med et mild middel i små doser.

 

Jeg har ikke en deprimert mann, men jeg har vært veldig deprimert selv. Jeg har sett hvordan min depresjon har bekymret og slitt ut mannen min, det er verre for pårørende enn for den som er deprimert. Ikke skli inn i rollen som psykisk hjelper for samboeren din, det vil bare ødelegge deg og få ham til å føle seg enda mer mislykket.

 

Ønsker dere masse lykke til, begge to!

[Tante Blås Squaw]

....og beklager skrivefeil ;o)

[Rosa J10]

Tusen takk for et utrolig bra svar! Det hjalp litt på den dårlige samvittigheten jeg har.. Man vil jo gjerne gjøre alt man kan for å hjelpe, men jeg merker at dette veit jeg ikke helt åssen jeg skal takle. Prøver rett og slett bare å muntre han opp på alle måtene jeg veit om, men jeg får lite tilbake.

 

Han innrømmer selv at han er deprimert, og jeg har ordnet legetime til han. Jeg har en av de mennene som er veldig åpne. Han forteller meg stort sett alt hvis jeg stiller de rette spørsmålene. Tror ikke han har forstått helt selv hva som galt.

 

Jeg ble endel klokere av innlegget ditt. Tusen tusen takk, nok en gang! )

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Selv om man er deprimert så må man være med å "dra lasset" og man har fremdeles ansvar for familien sin. Spesielt nå som dere har fått et lite barn trenger både du og babyen mye hjelp og omsorg.

Kanskje han trenger et realt spark i baken. Hvis du hittil bare har vært snill og dratt lasset alene synes jeg du skal be han pakke sekken og bo et annet sted i og med at han ikke bidrar. Kanskje han da skjønner litt mer og kommer seg ut av den verden hvor det er kun han som gjelder. Menn trenger å få ting på avstand for å forstå (de er jo praktikere ;-)

Jo mere fattet og alvolig (altså uten hyling og kjefting) du klarer å kaste han ut jo større sjanse er det får at han skjønner alvoret.

 

Lykke til.....

[Tante Blås Squaw]

Jeg vet det er slitsomt, og du vil fortsette å få lite tilbake en stund. Men hurra for mannen som klarer å åpne seg! ) Da er det så mye lettere å gjøre noe med problemet.

 

Jeg er glad du fikk noe ut av rablingen min ;o)

[mammatetogansketette:))]

Må si meg HELT uenig i det Miziz sier her. Når man er deperimert så klarer man helt enkelt ikke å "dra lasset" sammen med -eller alene. Man sliter med å komme gjennom dagene, og klarer ofte ikke å ta seg selv i nakken å f.eks. gjøre noe i heimen. Å kaste han ut nå vil være helt feil, kan ikke forstå hva godt som skal komme ut av det. Hadde han vært en latsabb som ikke gadd gjøre noe hjemme,ja- men er man deperimert og blir kastet ut av sambo -nei, er ikke det han eller innskriver trenger slik jeg ser det!

 

Syntes første innlegg (svar) var fint jeg, har selv også vært lettere deperimert med tyngre korte perioder- og syns hennes innlegg var fornuftig. Han trenger hjelp, men fra andre enn samboeren sin. Han er jo veldig godt igang siden han selv forstår at han er deperimert, da er MYE av jobben ofte gjort allerede:) Når legetimen i tillegg er bestilt, så er de et steg til i rett retning. Å snakke med andre i en slik situasjon hjelper mye, kanskje bare den legetimen vil hjelpe litt??

Ønsker dere lykke til, det kan ta litt tid- men du får nok tilbake din "gamle" samboer igjen:)

[Smilefjeset]

Nei og nei!!! Man kaster da ikke en deprimert mann ut døra for å vekke han!!! Psykisk sykdom er like alvorlig og utmattende som fysisk sykdom. Du hadde vel ikke kastet gubben på dør om han hadde kreft og var i dårlig form og ikke klarte å bidra hjemme. Ja, jeg drar på litt nå men det er for å bokstaveliggjøre det. Enkelte depresjoner er faktisk like dødelige som kreft, ikke det at jeg tror mannen til HI er i den kategorien. Jeg er selv sykepleier og kjenner selvmordsfare veldig godt så dette vet jeg litt om.

 

Til hovedinnlegger vil jeg i tillegg si at når mannen din er på beina igjen og orker det kan det være lurt å ta noen timer sammen hos behandleren slik at du får litt forklaring og god veiledning for det å være pårørende i en slik situasjon er tungt og det tærer på familien. Det gjør dere sterkere, og det kan jo være at du har bekymringer som du får luftet med en profesjonell tilstede. LYKKE TIL!!!

[Ugl@]

Synes du skal oppfordre ham til å oppsøke legen for å få profesjonell hjelp med depresjonen. Samtidig skal du forsøke å la være å mase og presse for mye på ham, selv om jeg har full forståelse av at det er frustrerende og at du blir sliten.

Vær der for ham, men du skal ikke ha dårlig samvittighet, det er ikke din feil at han er deprimert.

Depresjoner kan ha ulike årsaker, men ofte er det store omveltninger i livet som utløser dem, feks å bli foreldre.

Jeg har selv erfaring med depresjoner, har had noen selv oppigjennom årene, så jeg har førstehåndskunnskap og hvordan det er. Ofte føler man at man mangler energi, lever i et slags vaakum, det er lite som gleder eller er oppløftende, man ser flere problemer enn muligheter osv osv....kunne skrevet side opp og side ned om hvordan det er.

Å leve med en som har depresjon er heller ikke så mye lettere, ikke uvanlig at partneren blir frustrert, sliten og nedfor selv-

 

 

[Ugl@]

*Miziz*, noe av det dummeste jeg har lest her inne. Kjenner jeg blir kraftig provosert her.

Jeg har selv had noen runder med depresjon og vet selv at det kan være knallhardt, heldigvis har jeg en mann som har mer i topplokken enn det du har som heller hjalp meg å få behandling og hjelp den gangen framfor å hive meg på dør for å "vekke" meg, da hadde jeg vel neppe sittet her nå for å¨si det slik, men trolig ligget 6fot under jorda i en kiste.

Med hjelp og behandling har jeg blitt frisk og fungerer normalt igjen i dag. Selv fikk jeg en fødselsdepresjon som slo beina under meg for noen år sia, handla ikke om hverken latskap eller egoisme.

[Rosa J10]

Takker for mange gode svar! Jeg kommer aldri i verden til å hive han ut. Jeg elsker han, og skal hjelpe han gjennom dette.

 

Litt dårlig samvittighet har jeg jo.. Særlig fordi jeg har vært fryktelig opptatt av babyen vår, og ikke gitt like mye oppmerksomhet til han som før. Naturlig nok, men jeg tror ikke det har hjulpet på depresjonen heller akkurat.

 

Jeg skal ingen steder, samboeren min skal bli frisk! Prøver å ikke pushe han så mye, men har forklart rolig at han må bidra bittelitt.. Så får vi heller se hva han orker.

 

Det betyr utrolig mye at dere svarer! Føler meg veldig alene her. Veit ikke helt hvem jeg skal prate med ellers. Ingen av mine nære (som jeg veit) har vært deprimert eller bodd sammen med noen som er deprimerte. Også vil jeg heller ikke fortelle det til hvem som helst.

[Tante Blås Squaw]

Jentebaby2010 - utfra det du skriver, virker det for meg som om du har et sunt og realistisk forhold til dette ) Heier på dere!

[Rosa J10]

Så koselig å høre! Trenger litt oppmuntring

Han er virkelig selvopptatt og negativ om dagen, så godt at noen er positive!

 

Før han dro på jobben i dag, fikk jeg et hint om at dette er litt min skyld, siden jeg har mast om at han må hjelpe til hjemme når han har vært sliten etter jobb. Særlig fordi han måtte hjelpe til med barnet vårt i tillegg til jobben. Mulig det er litt min skyld også, men det er veldig trist når han gir meg skyldfølelse. Da ble jeg rett og slett såret..

 

Men men, kanskje han etterhvert ser hvordan min situasjon har vært også!

 

HI

[kulepenn]

Depresjon har jeg god kjennskap til.

 

Jeg ser ovenfor at han skylder på deg. Jeg brukte også å skylde på min mann, men det var fordi jeg ville så desperat få hans oppmerksomhet og han skulle se meg.- Jeg såret han til jeg fikk oppmerksomhet, men endte bare i krangel som ingen av oss hadde godt av.

 

Men ta en kikk på denne artikkelen om dos/donts på hva man sier til en med depresjon.

 

Jeg gav den nylig til min samboer og han fikk seg en vekker. Spesielt dette med konfrontasjon.

 

http://www.klikk.no/helse/sykdom/article502006.ece

[Gjest]

Han kommer nok til å få mer innsikt etterhvert. Jeg er selv deprimert for første gang i mitt liv. Tok litt tid før jeg innså det, egentlig ikke før legen sa at jeg hadde klassiske symptomer for depresjon.Jeg er ikke mye lei meg og sånt, men er veldig sliten, ekstremt tiltaksløs og klarer ikke ta meg sammen, uansett hvor mye jeg prøver.

 

Jeg vet dette påvirker mannen min, men han klager ikke, bare oppmunter meg til å gjøre positive ting og bare ta det husarbeidet jeg orker.

 

Jeg tror nok kanskje mannen din hadde hatt godt av en delvis sykemelding en periode, da orker han kanksje å bidra litt mer hjemme og kanskje knytte litt bånd til barnet deres. Sett deg ned med mannen og ta en prat med han. Fortell han hvordan dette påvirker deg også, det er en omveltning for deg også å få barn, og du kan bli ekstremt sliten selv om du om dra lasset helt alene samt at du må gi og gi og ikke få så mye igjen.

 

Han er nok ikke istand til å gi så mye, men kanskje ved litt mindre jobbing at han har litt mere overskudd på hjemmebane. Husk å tenk på deg selv også oppi det hele, og vær forberedt på å få en nedtur selv når han begynner å bli bedre, det er helt vanlig.

 

Vær flink til å kommentere når han gjør noe bra hjemme, om han tar ut av oppvaskmaskinen, leker med barnet, støvsuger ect. Vis at du legger merke til at han anstrenger seg. Selv om dette vanligvis er ting man ikke skal få applaus for så er det mye mer slitsomt å gjøre det når man er deprimert. Før kunne jeg vaske huset på en dag, nå klarer jeg bare litt hver dag, noen dager knapt noe. Så jeg merker stor forskjell fra når jeg var frisk. Det er ikke det at jeg ikke VIL, bare at jeg ikke orker/klarer, det tar for mye av meg rett og slett, jeg bruker heller den lille energien jeg har på ungene mine så de har en mamma som er fullt tilstede.

 

Jeg vil også gi deg råd om å sende mannen ut innimellom for å finne på noe med kamerater, det værste man gjør er å låse seg inne. Jeg tvinger meg selv ut noen ganger i uka, selv om jeg egentlig ikke orker. Og det gjør så mye for humøret når jeg først han kommet meg ut.

Ha barnevakt innimellom om dere har muligheten og få alenetid:-) Hvis han bare holder seg inne hver dag, sitter foran tv og pc blir det bare verre.

 

Nei nå må jeg høre på mine egne råd her og se om jeg kan få meg litt frisk luft!

 

Lykke til, håper han snart blir bedre.

[Rosa J10]

Jeg skal jobbe med saken