sliten, men presser meg selv max!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er nå i uke 21 og kjenner at jeg er slapp og sliten etter en fartsfylt dag på jobb, hvor 26 barn og kollegaer krever oppmerksomheten min stort sett hele tiden, samtidig har jeg det overordnede pedagogiske ansvaret.

etter endt arb dag (noen dager) er jeg kaputt, mens andre dager presser jeg meg selv igjennom en treningsøkt (spinning el løping.) i tillegg til jobb... jeg får rett og slett dårlig samvittighet hvis jeg ikke trener, så føler jeg må!

har en gutt på 2 år som krever sitt, men som er verdens snilleste og godeste gutt.. kjenner når jeg endelig legger hodet ned på puta om kvelden, er jeg borte etter få sekunder..

har alltid vært en energibunt,derfor er det veldig rart å kjenne på at kroppen er fysisk og mentalt sliten. og min greie er vel kansje at jeg ignorerer dette, og presser meg for mye..

noen kvelder kommer tårer, uten egentlig noen mening... begynner å tenke at jeg må snakke med noen om dette, og at dette kan bli et problem for meg.

 

flere som har det som meg, og som presser seg, selv om man er sliten?

[Anonym bruker]

Delvis eller aktiv sykemelding er fint. Ta vare på deg selv mens du er gravid, det er viktig!

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn, og presset meg selv hard i en periode på litt over et halvt år. Ble tilslutt helt utbrent, og måtte bli sykemeldt lenge. Absolutt ikke verdt det, du bruker myyyye lenger tid på å bygge deg selv opp igjen etter noe sånt. Kanskje det hadde vært en ide for deg å trappe litt ned, kanskje bli delvis sykemeldt og finne ut hva du BØR prioritere, nemlig deg selv og barna dine?

Ikke verdt det å slite seg ut på bekostning av helsen har jeg iallefall erfart.

Masse lykke til videre!

[Anonym bruker]

Ja, jeg er sånn som deg... Driver på helt til kroppen stopper og når den endelig stopper så ender jeg opp rett ut i en uke eller to før jeg kaster meg tilbake i det samme kaoset.. Jeg skal bare/jeg må/ jeg hadde ikke hjerte til å si nei...

 

Forrige gang det sa stopp hadde jeg dobbeltsidig nyrebekkenbetennelse. Jeg presset meg jo igjennom en arbeidsdag til fordi det var jo så mye styr å skaffe vikarer for meg og endte opp på legevakta dagen etter med noen komplikasjoner. Det gikk jo bra og jeg fortseter jo i samme løpet som før vel vitende om at snart så kommer jeg til å gå på en stjernesmell av dimensjoner og da tviler jeg på at noen kommer til å takke meg for min insats...

 

[Anonym bruker]

Ja! Som deg er eller var jeg en energibunt med mange baller i luften. Uansett om om jeg var sliten presset jeg meg i det ytterste, over lang tid. En dag sa det virkelig pang og jeg har nå vært sykmeldt i snart et år.

Det tar mye lenger tid å bygge opp enn å bryte ned, så ta vare på deg selv!

[Anonym bruker]

Jeg er akkurat som deg, presser på til det sier fullstendig stopp...

Studerer på heltid, har to deltidsjobber, travhest som skal trenes hver dag og to hunder som skal gås tur med, i tillegg til at jeg trener selv... Er gravid i første tri.

Kjenner jeg lever med skuldrene oppunder øra, hele hverdagen min er veldig preget av stress og tidsskjema (må rekke alt, mye kjøring hit og dit, planlegging for at det skal gå opp), og nå begynner det å føles på kroppen med store ryggsmerter (veldig stive og stramme muskler, særlig rundt skulderbladene og nakken), samt at jeg er konstant trøtt.

Tårene kommer ofte når jeg har lagt meg på kveldstid, skulle ønske jeg kunne gjort noe annerledes, men kutter jeg ut noe kommer den dårlige samvittigheten veltende over meg som et tungt teppe...

[Anonym bruker]

Pass deg, så du ikke når dørken nå. Husk at du snart er 2-barnsmor, og at det er overfor barna du har de tyngste forpliktelsene. Hva skal de gjøre om du ikke orker mer?