Mannen min har mistet faren sin - trenger hjelp.

[Anonym bruker]

Da mannen min var seks år mistet han brått faren sin. Nå er han voksen og har selv blitt pappa. Den siste tiden har han vært mye trist og lei seg - og jeg fikk til slutt ut av han hvorfor han var så trist.. Han sier han tenker mye på faren sin. Jeg syns det er så forferdelig vondt å se han sånn (han er jo vanligvis en glad mann). Han liker ikke å snakke så mye om faren sin, tror han holder mye inni seg og jeg vil ikke presse han. En gang vi snakket om faren knakk han fullstendig sammen,

 

Jeg vet faren hans døde kort tid før jul, men jeg tror ikke det er årstiden som plager han - men det kan jo være det ? Det kan jo også være at han er ekstra trist fordi vi nå har fått en herlig sønn selv. Kaskje han er redd for å dø fra sønnen sin ? Er dette noe han kan ta opp med helsestasjonen ? Vil så gjernde hjelpe han, men vet ikke hvordan

[Anonym bruker]

Savnet blir ekstra stort når vi får barn selv fordi dette er noe stort som vi så gjerne skulle delt med den som ikke er her..

Min mann mistet faren sin akkurat da vi traff hverandre for 17 år siden, og da vi fikk barna var det veldig sårt. Jeg tror det er viktig å snakke MYE sammen, og det er helt greit å gråte.

Men er han trist hele tiden? eller er det stunder innimellom?

Hva med moren hans, går det an å snakke med henne om dette?

 

Vi har hengt opp masse bilder av farfar som er i himmelen, og ungene vet veldig godt hvem han er eller var. Vi snakker om han ofte, men her er det liksom naturlig. Hvis mannen din ikke liker å snakke om det så er det jo litt vanskeligere.. Men ikke gi opp!

 

Dere kan jo nevne det på HS, men jeg tror vel egentlig det er riktigere å gå gjennom fastlegen.. Ubearbeidet eller undergravd sorg er ikke bare bare, men det er hjelp å få. Dere kan gå til en terapeut sammen eller han kan gå alene..

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei! Så trist at det er sånn. Vet ikke hvordan det er med mannen din, vi mennesker er jo forskjellig. Selv mista jeg mora mi da jeg var litt over 20. Sørget ofte de første årene. Etter jeg fikk barn selv, har jeg ikke hatt så god tid til å tenke på det. Tenker ikke nødvendigvis at jeg er redd jeg skal dø fra barna mine, men må innrømme at jeg ofte tar meg i å synes det er leit at mamma ikke får oppleve de flotte barnebarna sine. Tror ikke det er noe vits i å presse han nei. Men du kan jo si at du ser at det er noe som plager han, og hvis det er noe han vil snakke om, så er du der. Enten om han vil snakke akkurat der og da, eller ved en senere anledning. Lykke til:)

[Anonym bruker]

Mannen min mistet moren sin da han var kun 8 år. Jeg vet at han tenker mye på det, og spesielt når vi fikk vår første datter. Så vi har faktisk oppkalt datteren vår etter moren hans.

Det jeg tror er viktig er å snakke om faren hans, slik at barna blir "kjent" med han. Heng opp litt bilder og fortell historier om han. På den måten blir ikke dette et tabu tema for mannen din heller, og kanskje det da blir lettere for han å takle.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Trist å høre at dere selv har mor / far.

 

Mannen min er ikke trist hele tiden, men jeg har merket at han er mer stille en han bruker å være. Blir fortere sliten og lei. Han sier han har prøvd å snakke med moren sin men han sier hun kommer med råd som han ikke føler passer for han. Hun kan for eksempel finne på å si "Sånn er livet. Pappa døde, og det må vi komme over så godt vi kan".

 

Jeg vet at moren hans tok veldig tungt på å bli alene. Hun gikk på en smell med mye alkohol, og mannen min fikk et fosterhjem der han var på besøk i helgene. Mamman hans hadde på den tiden ofte nye kjærester - og mannen min gjorde det dårlig på skolen, og ble nok sett på som et "problembarn". Når vi snakker om barndommet (sanger, leker, barnetv osv.) sier han ofte at han ikke husker det - at han har fortrengt barndommen. Så jeg tror nok han har det tøfft mtp. fortiden sin.

 

Heldigvis så har han på sett og vis klart seg bra i livet. Til våren har en fullført et krevende bachelorstudie, til tross for trøbbblete skolegang. Jeg er så stolt over at han har fått til det! Det går også bra med mamman hans, og hun har tatt til "fornuft". Den dag i dag kan jeg ikke se for meg at hun har vært en til tider dårlig mor, og vi overlater gjerne barnet vårt til henne om det er noe mannen min og jeg må gjøre alene.

 

Han har heller ikke så mye minner fra faren sin, siden han selv var så ung da han døde. Men han har diverse bilder og gjenstander som han har arvet fra faren, som han setter veldig stor pris på.

 

Tror det hadde vært godt for han å snakke med en "profesjonell", så jeg kan nevne for han at han skal oppsøke fastlegen:) Takk for tipsene alle sammen.. Setter kjempestor pris på de!

 

Klem fra HI

[Anonym bruker]

Mente selvføgelig at det var trist å høre at dere har mistet mor / far. HI