Anonym bruker Skrevet 22. november 2010 #1 Skrevet 22. november 2010 Har hatt en vrien situsjon her over en lenger periode, jeg og mannen eller x mannen min skal gå ifra hverandre, driver på med mekling nå sånn at vi får sendt inn seperasjonspapirene. Driver og ser etter et nytt sted og bo sånn at jeg kommer meg ut så fort som mulig. Blir et veldig pent brudd der vi er veldig enige og gode venner. Det har seg sånn at jeg allerde har møtt en ny mann, vi har lenge hatt følelser for hverandre og pratet lenge om en fremtid sammen, han har ingen barn. Har ikke vært utro ikke fysisk ihverfall... Er egentlig veldig klar for å starte et nytt liv med han men med tanke på barnen så går ikke det, de er 5 og 3 år. Hvor langt tid tok det før dere fortalte barnen at mamma hadde fått seg en ny kjæreste? Og at den nye mannen ble en del av livet?
Anonym bruker Skrevet 22. november 2010 #3 Skrevet 22. november 2010 Gi det iallefall 1 år! Barna kan hilse på han, som en venn. Men ikke begynn å leve familielivet før det har gått en god stund!
Anonym bruker Skrevet 22. november 2010 #4 Skrevet 22. november 2010 Jeg skilte meg da ungene var 4 og 8. Møtte min nåværende samboer etter 6 md. Vi holdt det skjult noen uker, men så røyk dataen min og ettersom han jobber med pc var det naturlig at han kom og fikset. Da presenterte jeg ham som en venn som skulle ordne dataen. Han ble sittende litt og småprate med ungene før han begynte på dataen og de fulgte ham opp og så på. Det var det. Etter et par dager kom han på besøk, uten grunn, men ungene tiltalte ham som datamannen hehe. Helt uskyldig, men de likte ham, han pushet ikke, lot ungene ta kontakt. Etter noen uker på denne måten sa jeg til ungene en dag vi var alene at vi var blitt kjærester. Dette bare lo de av og syns var ekkelt Mamma har kjæreste liksom. Jeg var veldig sikker da jeg sa dette til ungene, min nye samboer og jeg hadde pratet mye om fremtiden og alt hva det innebærer og jeg var så sikker man kan være - uten å kjenne personen lenger enn noen md. Nå skal det også sies at vi satt non-stop de kveldene vi ikke møttes på msn og ble virkelig godt kjent. Dessuten har man en magefølelse. Vi bor sammen ennå, gravid med felles barn, han har gått inn som bonuspappa for gutta mine og er faktisk mer til far enn deres bio-far noen gang har vært eller kommer til å være. Uten at vi har pushet dette og vi er klare på at gutta har en far - den biologiske. Min sambo er kun et pluss de har, en gode, en ekstra mannefigur å lene seg mot. Klart det var motbakker, særlig med eldste sønnen min. Men det gikk veldig fort over og når vi flyttet sammen var ting greit. Jeg valgte å si det såpass tidlig, alt stikk i strid mot "normene", men det handler litt om settingen, situasjonen, forholdet gutta har til sin biofar, forhold til meg, reaksjoner på skilsmissen, erfaringer, hvordan livet var før skilsmissen. Jeg ville aldri tatt inn en mann som jeg ikke var så sikker på, hadde snakket så mye med om dette og følt at vi var på samme planet og ønsket det samme. OG hans innstilling til mine barn. Jeg har null forståelse for enslige som tror de møter den store kjærligheten gang på gang og drar inn unger og leker familie etter kort stund. Det handler om egen vurdering, magefølelse og alt jeg har nevnt over. Ingen fasit, men man må bruke vettet, ikke bare hjertet.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå