Dere som har opplevd samlivsbrudd......

[Nye tider]

Hva gjorde at dere gikk fra hverandre?

Hvordan er det å ha delt omsorg for barna?

Hvordan takler du og barna å ikke bo sammen 100%?

Hva gjorde at du var sikker på at et brudd var det riktige?

Noen som har lyst til å dele tanker med meg? Fortvilet..... Elsker ikke mannen min mer. Han er grei å ha ift det praktiske og økonomiske, men jeg har ikke varme følelser lenger. Etter 15 år sammen. Har prøvd i 6 år å få det opp og gå igjen, og savner å ha en som jeg virkelig vil sittte i armkroken til, hvis dere skjønner. Og er ikke så god mamma når jeg ikke har det bra.... Det er bare så stort skritt å flytte ut. Og er redd jeg er egoistisk siden ikke ungene får bo med pappaen og meg hele tiden. Meg på den ene siden, alle de andre på den andre siden..... Noen som forstår?

[Litt for mye]

Huff det er sikkert vondt å ha det slik. Mange får det faktisk bedre alene og noen sier at det trossalt ikke ble så ille å ikke se barna hele tiden,men det er gjerne de som har vært mye alene om ansvaret. Når far da skal ta sin tørn så har man plutselig helt fri.

 

Har dere gått i noen form for terapi?

 

 

 

[Nye tider]

Ja, litt terapi. Men vet ikke om det er lurt å gå mer. De spurte jo rett ut om jeg hadde lyst på mannen min, og jeg har jo ikke det... Syns det er grusomt å skulle si det rett ut til ham. Vil jo ikke såre ham mer enn nødvendig.

[Vilja<3]

Står midt oppi det nå, send meg en pm om du ønsker å "snakke" litt. Du er ikke alene

[Wopi]

1. Han var veldig sjalu. Og det ble regler å forholde seg til, som begrenset livsgleden min og den jeg er, og sjalusien førte også til heftige og vonde krangler.

 

Han ville ikke gå til terapi, noe vi ikke var lovpålagt da. Jeg tror denne løsningen kunne hjulpet oss. I dag er vi nemlig gode venner, og de fleste forhold ender jo der, uten den flammende forelskelsen. Jeg ser også at vi har så mange felles interesser i tillegg til felles datter, at vi nok ikke burde gitt opp så lett.

 

2. Vi har annenhver uke. Det fungerer knirkefritt i dag, og har gått veldig bra hele veien. Vår erfaring er at alle diskusjoner tas på telefon etter at datteren vår har lagt seg. Og at hun skal stå i fokus, foran våre egne ønsker. D.v.s. at vi ALLTID stiller oss spm om hva som er beste løsning for HENNE. Vi skal IKKE snakke negativt om den andre forelderen, og vi har hatt en klar enighet om ikke å involvere nye partnere før vi TROR det er noe viktig og bra vi er i.

 

3. Hun har taklet det fint. Det hender hun savner den andre forelderen, men det er jo naturlig! Da får hun ekstra kos og klem fra den hun er hos. For min egen del mener jeg: Dersom du tror det finnes det minste håp for at dere kan fortsette sammen, så er det verdt å kjempe for. For det gjør inderlig vondt å være borte fra barnet sitt halve året!! Og er du som meg, vil du alltid føle et snev av dårlig samvittighet for å ta fra barnet ditt muligheten din til vokse opp med både mamma og pappa rundt seg.

 

Det beste rådet jeg kan gi, er Tenk dere nøye om. Det finnes ingen enkle løsninger. Bruk tiden, vær sikker på at dere har forsøkt alt. Men du har helt rett i at ungene også vil ha det best om mamma er glad.

 

 

[sprellemor]

Som skilsmissebarn vil jeg advare mot samlivsbrudd. Det er mulig mine foreldres skilsmisse var ekstrem, men det er en grunn til at de oppretter samtalegrupper på skolen for skilsmissebarn. Jeg har en klump i magen ganske ofte. Unner ikke min verste fiende å gå gjennom det jeg gikk gjennom. Og det er ikke det at man må bo fra den ene forelderen annenhver uke som er det verste. Det verste er at teppet blir trukket vekk under bena på en. Det man trodde var trygt og sikkert raser, og det er mye verre enn at man bare bor med en forelder av gangen. Tenk deg hvordan du ville følt hvis en du hadde vært gift med i flere år og som du stolte 100% på kom helt uten forvarsel og sa det var slutt - og så ganger du det med 1000.

Derfor - hvis det ikke er noe "verre" enn det du sier, ville jeg latt det være. Hvertfall prøvd. Min erfaring er at voksne snakker alt for lite sammen om ting. Kanskje det kan bli bedre av en skikkelig samtale.

 

Og; ingen barn ønsker å si noe som gjør foreldrene lei seg. Jeg klarer fortsatt ikke å være helt ærlig om hvordan jeg egentlig har det, og hvordan det de gjorde egentlig påvirker meg som person. Så selv om barnet tilsynelatende takler skilsmissen bra, så kan det godt hende at det skjer en del inni dem som foreldrene aldri får vite om. Dette spørs nok kanskje også litt med hvor gammelt barnet var da samlivsbruddet fant sted.

 

Hilsen en som bare vil det beste for barnet...og som kvier meg for å legge ut dette innlegget med nick. Beklager hvis jeg er for ærlig mot noen av dere som har brutt med barnas far.

[Verbena]

Jeg har opplevd samlivsbrudd og må si at jeg er enig med sprellemor over her! Man skal jobbe hardt for å få ting til å fungere og på generelt grunnlag så snakker voksne ekstremt lite sammen om de viktige tingene.

Så lenge det ikke er fysisk eller psykisk misbruk inne i bilde eller annet som barna tar skade av, så bør man faktisk prøve veldig hardt før man går.

 

Du skriver at du har vært usikker i 6år og ikke har følelser igjen, hva har du kommunisert til mannen din? Vet han hvordan du har hatt det og hvordan du har det? Greit at den store spenningen forsvinner, det gjør den for alle i småbarnskaoset. Man må rett å slett ta i et tak å gjøre mye for å få ting til å fungere igjen.

F.eks:

- samlivsterapi

- sette av tid til å være bare kjærester (ikke bare foreldre og drivere av familien a/s)

- gi hverandre rom til å ha egne interesser og få nye impulser

- kommunisere,det er den feilen de fleste av oss gjør. Vi kommuniserer ikke, jeg tror faktisk at veldig mange forhold kunne vært reddet om vi bare evnet å snakke sammen å si ting til hverandre.

 

Unger har det best med glade foreldre. MEN ungenes behov skal prioriteres høyest! Jeg vet at mine har det bedre nå enn da jeg og faren bodde sammen, de levde da i et hjem med et veldig høyt konfliktnivå og mye psykisk terror. Hadde en dialog med barnevernet før jeg gikk fra faren deres og de var enig med meg i at det var det beste for barna, uten tvil. Eldstemann som husker noe av at mamma og pappa bodde sammen enda (han var 4år da og snart 7 år nå) og han sier ofte at det er godt å bo i et hus der ingen er sinte hele tiden. Begge var veldig nervøse når folk ble sinte rundt de i lang tid etter at vi flyttet fra hverandre og eldste reagerer fremdeles veldig negativt på sinte folk.

 

Minstemann som ikke husker noe av hvordan det faktisk var har det litt anderledes, han har "glemt" at alle var så sinte og reagerer ikke lenger på sinte folk. Men han er derimot sint selv fordi at han ser pappan sin så lite.Faren er psykisk syk og vil aldri ha noe mer enn korte samvær med barna max 1døgn, med mindre han blir veldig mye bedre enn det han er i dag. Så det krever jo en del av meg og stefar for å la han få ut sinne og frustrasjonen sin samtidig som han må få svar på hvorfor ting er som de er.

 

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg valgt å jobbe veldig hardt for å få ting til å fungere igjen. Ta deg en tur til legen din eller snakk med helsesøster. De har stortsett kontroll over hva slags tilbud det finnes for dere der dere bor. Eller ring familievernkontoret, de kan hjelpe med samtaler og veiledning også når man bor sammen.

[Bubba75]

Jeg er også skilsmissebarn, og er enig i at det er helt grusom å føle at alt det trygge bare blir borte på et blunk. Likevel mener jeg at man ikke skal holde sammen for enhver pris. Jeg slet lenge i etterkant av at foreldrene mine gikk fra hverandre, mest pga måten det ble taklet på av mine foreldre. De kranglet ikke eller snakket stygt om hverandre, men de hadde vel mest nok med seg selv, og jeg fikk høre flere ganger fra min mor at "heldigvis har jeg dere barna, for ellers hadde jeg ikke overlevd". Pent sagt det, men ikke når jeg egentlig hadde lyst til å bo hos faren min, men det turte jeg ikke si selv og ingen spurte.

 

Ja, det var tøft, men hvordan hadde alternativet vært? Bo sammen med en mamma og pappa som ikke var glad i hverandre mer? Hadde ikke vært noe særlig det tror jeg. Og som foreldre er man forbilde for barna sine på hvordan et forhold bør være. Er det et sånn forhold man ønsker for sin datter? Som voksen så ser jeg at det var helt riktig av mine foreldre å gå fra hverandre.

 

Selvsagt skal du tenke det godt om, og du sitter kanskje i en situasjon en gang i framtiden hvor du må forsvare og forklare ovenfor voksne barn. Da bør du være sikker på at det var rett...

[Twintipp og himmelblå]

Jeg har opplevd samlivsbrudd i sommer.

Det var fryktelig tøft, og fortsatt er veldig tøft, selv om jeg valgte å gå.

Etter år hvor jeg har levd på akkord med meg selv, forsøkt og prøvd. Gjort alt jeg maktet for familien. Satt alle andre foran meg selv, hver dag, hver time.

 

Til slutt innså jeg at jeg trenger faktisk noen faktorer i livet mitt som gjør at jeg skal ha det bra også. Ihvertfall de to siste årene hadde jeg holdt familien sammen, "kun" pga barnet vårt.

Men, den som sier at man bare kan leve sammen, vet ikke hva de snakker om.

Mennesker kan bli syke av å leve i forhold som ikke gir deg annet enn krav og plikter.

Jeg som menneske trenger annerkjennelse, ros, kjærlighet på et voksenrelasjons nivå og samhørighet med den partneren jeg lever sammen med.

 

Det var et fryktelig tungt valg. Fortsatt sliter jeg med valget. Samvittigheten min overfor barnet mitt spiser meg opp. Selv om han tar det bra, ihvertfall slik vi ser det.

 

Men, for meg så følte jeg at jeg stod igjen med et riktig valg, selv om dette har vært fryktelig fryktelig tøft.

 

Lykke til!