Frykten for å miste...

[Anonym bruker]

Jeg må bare få ut litt "trøkk".

 

Jeg var gravid i vinter, men mistet i uke 6. Er nå i uke 5 (4+5), går over i uke 6 imorgen og tankene på å miste er konstant i hjernen.

 

Har bestilt med UL om et par uker for å berolige meg selv, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få tiden til å gå.

 

Jeg testet veldig tidlig og fikk positivt utslag 1 uke før IKM.

 

Jeg holder ikke dette ut..........må sjekke trusa hver gang jeg merker noe. I dag har jeg i tillegg vondt i magen

[Anonym bruker]

Skjønar kva du meiner, sidan eg har mista fleier gonger sjølv. Syntes dei første vekene gjekk frykteleg sakte. Det er heller ikkje spes lurt å teste så veldig tidleg, då mange befruktningar går til grunne før IKM, og ein dermed får fleire unødvendige sorger. Det hjelpte for meg å få tidleg ul, men eg bekymra meg likevel mykje, spes då eg venta første barnet.

Når det gjeld magesmerter er dette heilt normalt. Eg har hatt mensliknande smerter frå IKM og i første trimester med begge borna mine. Livmora skal utvide seg for å gje plass til underet som veks. Dei aller fleste gongene går det bra, og x fingrane for at du får sjå eit lite bankande hjerte om eit par veker :-)

[Anonym bruker]

Heia.

Sånn hadde jeg det også HI.. Nå har ikke jeg vært så uheldig å mista før sånn som deg. Men Gud hvor redd jeg var for det! Jeg var nervøs ved hvert eneste dobesøk. Helt grusomt var det. Og tiden gikk så sakte... Jeg søkte selv råd sånn som deg her på barnimagen, men til syvende og sist er det sjebnen som rår. Man må ikke miste håpet. Prøv å tenke positivt! Får hver dag som går minsker sjansen for å miste. Og jeg hadde selv vondt i magen noen ganger, selv tror jeg det var fordi jeg var livendes redd for å miste.. Og idag sitter jeg her, med en 3 måneder gammel sønn som storkoser seg og babler på gulvet! Det blir din tur nå

[Gjest Kira06]

Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Mistet første gang i uke 9 og andre gang i uke 6, og synes det var helt forferdelig. Så da jeg ble gravid igjen, kom denne redslen for at det skulle gjenta seg. Og som en annen her skriver, de første ukene gikk såååå sakte. Men heldigvis gikk det da bra for min del, selv om frykter var der helt til jeg holdt babyen i armene.

 

Tror du bare må ta tiden til hjelp, og innstille deg på at dette skal gå bra (jada, vet det er lettere sagt enn gjort*s*). Det er jo veldig vanlig å miste, men vet hvor stor sorg det er når barnet er planlagt og ønsket.

 

Masse lykke til, så håper jeg du blir beroliget på ul om noen uker slik at du kan nyte det som skjer:)

[Anonym bruker]

Ikke lett å leve på den måten nei....

 

Har selv 3 perfekte svangerskap bak meg, og regnet med at det 4. skulle være like greit... NOPE !!

 

Opplevde en MA i uke 9. Forferdelig!! Tok 1 år å bli gravid igjen, og det endte i enda en MA i uke 8. Var knust...

 

Ble gravid etter 7-8 mnd igjen. Hadde forferdelige tanker hele tiden... Var livredd !! Tenkte det ville bli bedre bare jeg kom meg gjennom 1.trimester.. Jeg kom meg gjennom, men ble ikke mindre engstelig..

 

Tror jeg bikket uke 30 før jeg sluttet å sjekke trusa for blod ved dobesøk.. Nå er jeg 37 uker og er fortsatt ikke heeeelt overbevist om at det ender i baby... men TROR det skal gå bra !!

 

Så om jeg skal gi noe råd; PRØV og slapp av (lett å si ja..) !!

 

Trodde ALDRI at abort kunne påvirke meg så mye som det faktisk gjorde...

Dette er mitt siste barn (takk og pris!!), for en gang til hadde ikke jeg taklet..

 

Jeg har prøvd å tenke at det går bra, ta en dag av gangen og ikke tenke noe særlig fremover. Det har funket sånn noenlunde.. )

 

Lykke til !!