Er det jeg som er urimelig her?

[Anonym bruker]

Jeg er veldig sliten, og mannen min mener at jeg ikke ser den store sammenhengen.

 

Saken er at jeg har 100% jobb, og har veldig mye ansvar i jobben. Ved siden av dette er det jeg som har delansvar for å få barnet i barnehagen (mannen leverer, jeg ordner henne) og alt ansvar på ettermiddag/kveld.

 

Vi står opp halv sju. Jeg steller henne og forbereder maten, mens han starter bilen og ordner seg selv. Så drar de til barnehagen, mens jeg steller meg selv og reiser til jobb. Jeg jobber til 16-16.30 og henter i barnehagen, vi kommer hjem og lager mat, leker og koser oss og spiser kvelds, steller og legger oss - da kommer mannen fra jobb akkurat tidsnok til å si natta, eventuelt synge.

 

Når helgen kommer jobber han på en av sine to bijobber, enten lørdagene eller både lørdag og søndag. Min helg er da å aktivisere og underholde toåringen fra morgen til kveld. Ikke misforstå meg, jeg elsker å være sammen med henne - men jeg hadde sett for meg at vi skulle ha helgene sammen som en familie.

 

Han mener at vi etter å ha hatt dårlig råd lenge, kun må kjøre på med jobb. Jeg prøver å si at vi må legge oss på en linje hvor vi får inn nok penger til at det holder, men at vi utover det prioriterer familieliv og gode opplevelser med barnet vårt.

 

Jeg har vært syk nå noen dager pga null energi, og jeg er redd for at det blir verre dersom det fortsetter slik.

 

Er det bare jeg som er en pyse, eller har jeg et poeng her?

[Anonym bruker]

du er ingen pyse og den som ikke ser den store sammenhengen her er han. Livet er mer enn penger og å ikke se barnet sitt annet enn akkurat den tiden det tar å levere i bhg og et par minutter før hun sovner er helt utrolig lite. Du er jo i praksis alenemor du da. Da ville jeg nok ha sagt at jeg desverre så meg nødt til å avslutte forholdet. Da ville du fått en kveld i uka og annenhver helg til å innhente deg. Kan ikke se når du skulle fått gjort dette med dette stramme regimet. Du kommer til å bli syk av å aldri få hvile.

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemelding

 

Jeg er jo forsåvidt enig med deg, men det blir nok ikke noen avslutning av forholdet.

 

Han har nok en skrekk for å havne i samme økonomiske uføre som vi var, og han sliter seg jo ut på jobb for å kunne legge tilside penger så vi får kjøpe hus.

 

Likevel ville jeg bare vite om jeg er så urimelig som han mener når jeg kommer med min bønn om mer familietid, eller om jeg faktisk har et poeng i det jeg sier.

 

Jeg har faktisk flere ganger tenkt at jeg føler meg som en alenemor til tider, men da fulgt opp med at "da bør jo jeg også klare det, når de klarer det". Men når du sier det som du gjør, at jeg da faktisk hadde hatt mer alenetid, så er det jo sant. Min største frykt er jo å skulle måtte være uten barnet mitt noen dager i uken da, så det er på ingen måte forlokkende

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldi villet være sammen med en mann som så til de grader prioriterte jobb og penger fremfor barnet sitt.

 

Hva tror du det gjør med ungen å aldri se pappaen sin?

[Anonym bruker]

Hehe, neida man kaster jo ikke mennesker bare fordi man er i en dårlig periode. Mente vel egentlig (om enn dårlig formulert) at du burde nevne akkurat den tanken og muligheten for mannen. Om han ikke skjønner hvor sliten du blir må han få det inn den harde måten. For det er jo helt sant at du trenger og fortjener å få avlastning i forhold til deres felles barn og at familietid ikke er mindre viktig enn penger..

[Anonym bruker]

Kommer litt an på hvorfor han jobber så mye og trenger penger? Er det for å komme seg ut av mye gjeld og kun for en begrenset periode så er jeg enig med din mann at det kan være lurt å prioritere dette, igjen: for en begrenset periode.

Er det ingen slika årsaker så er jeg helt enig med deg!