Når har man møtt veggen?

[Litt for mye]

Jeg sliter med meg selv for tiden.Har ikke noe å gi på jobben,er sur mot mann og barn her hjemme.Klikker nesten når folk sniker i køen.Har ikke lyst til å gå på jobb føler jeg bruker for mye penger,føler at ingen setter pris på det jeg gjør,begynner lett å gråte,føler jeg er en taper som ikke har tatt meg en utdannelse.Føler at både jeg og hjemmet er kaos.

 

 

Normalt er jeg veldig positiv,glad og ivrig. Meget pliktoppfyllende på jobben og stiller opp for de som trenger det.

 

 

Nå lurer jeg på om det er i ferd med å rable for meg....

Noen som har møtt veggen og kan si meg om det er det som er i ferd med å skje?

[Eeniemeenie]

Hei, har ikke møtt veggen som du sier, men har det sånn som du innimellom.

Begynte i ny jobb for to mnd siden som vikar. Har gjort en del nybegynnerfeil der, og det gjør at jeg kjenner meg mislykket og dårlig i jobben jeg gjør + at jeg jobbet mye i starten ( Overtid og da det er en liten bedrift og flere var syk/sykemeldt) Lønningskontoret har rotet til lønna to ganger, og denne gangen skylder de meg noen tusen kr som de nekter å utbetale da de mener de ikke har utbetalt feil. Har derfor hatt en drittøkonomi de siste mnd, før jeg startet i jobb var jeg arb.ledig i 3 mnd, og da gikk jeg hjemme og følte meg totalt nyttesløs.

Kommer ofte hjem og huset er rotete, ungen er sur og jeg kjenner meg som en elendig mamma.. Sur og fæl. Vennene mine bor langt unna siden vi flyttet, men er gradvis igang med å bygge meg et nytt nettverk her.

Jeg er blid på jobben, men når jeg kommer hjem er jeg ofte så sliten, sur, lei og har mest lyst å bare grine etter ungen er i seng. Er ikke kjekt å gå rundt å tenke at man ikke har noe å glede seg over forutenom barnet sitt.. Mange dager vet jeg ikke hva jeg er så sur, trist og lei meg for, jeg bare er det!

 

Men tenk på det, det er aldri for sent å ta en utdannelse! Gled deg over små ting i hverdagen Det kan hjelpe.

[TrustNoOne (but Me)]

Tror folk reagerer på forskjellige måter når de møter veggen. For min del var symptomene at jeg ble skikkelig asosial, snakket med enstavelsesord, kollapset på sofaen så fort jeg var ferdig på jobb, og ble gjerne liggende der til neste morgen. Dusjing og tannpuss ble nedprioritert, det samme ble spising. Orket ingenting etter jobb, og til slutt kom jeg meg ikke på jobb heller. Kroppen var som bly, klarte fysisk ikke å komme meg ut av senga. Måtte få samboeren min til å kjøre meg til legen, og der endte jeg opp med sykemelding over lengre tid. Dette er heldigvis en del år siden, nå kjenner jeg til tegnene, og vet å bremse ned når det blir for mye. Unner ingen å møte veggen, det er en grusom følelse. Jeg tilbrakte to uker på sofaen der jeg bare stirret ut i løse luften. Orket ikke å ha tv eller radio på, ble helt utslitt av lydene. Ingenting føles overkommelig, og det føles som å bli tvunget til å springe i oppoverbakke med to brukne ben. Håper jeg aldri opplever det igjen.

[Vilja<3]

Signerer zoulfire. Bare at jeg har sittet mer eller mindre i sofaen og stirret ut i luften over et halvt år.

 

Ta vare på helsen din, unner ingen marerittet med å bli vrikelig utbrent.

Det tar mye lengre tid å bygge opp igjen enn å bryte ned.

[Trollemor75]

Jeg tror jeg er i samme situasjon, lang utdannelse er på ingen måte en beskyttelse. Det eneste er at alle tror at du har det så forbasket bra fordi du har en god jobb, en snill mann og en søtt gutt. Ingenting å klage over, liksom.

 

Jeg stresser fælt på jobb, har altfor mye å gjøre og altfor mye av det mestrer jeg ikke skikkelig. Vi flyttet til annen by for at jeg skulle ta denne jobben, det er et nytt selskap og jeg er eneste i mitt fagfelt. Jobbinnholdet har endret seg veldig siden jeg begynte, og jeg trives stadig mindre med det. Men jeg tjener mest av oss 2, og det er ikke mange andre jobber, føler meg rimelig fanget... På toppen av det har gutten vært mye syk etter barnehagestart, det er så slitsomt.

 

Har begynt å føle meg svimmel, mister håret, har kjempe vondt i skulderbladene (og fysioterapi hjelper ikke), har ingenting å se frem til. Lei av mannen, lei av gutten. Skikkelig mislykket vrak.

 

Leste et sted at viljestyrken var som en muskel. Akkurat nå er den rimelig sliten hos meg, føler at det er bare viljestyrke som holder meg gående.

 

Ønsker deg lykke til, du er ikke alene.

[meg & to små vampyrer]

Jeg har ikke møtt veggen nå, men de fleste har vel hatt tunge perioder i livet.

 

For meg er det slik at jeg blir veldig irritabel og veldig trøtt. Mye mer enn vanlig. Orker ingenting og bare sover hele tiden hver ettermiddag om jeg kan.

 

Men dette er sikkert forskjellig for oss.

 

Jeg jobber forresten i et engasjement, kun tre måneder og føler veldig på alle feilene jeg gjør. Siden jeg bare skal være tre måneder der gis jeg ikke skikkelig opplæring i en del ting, så da blir det desverre sånn. Men det er ikke noen hyggelig følelse da. I tillegg sliter jeg med en del kroniske plager for tida. Og etter nyttår skal jeg begynne i enda en ny jobb og gruer meg som bare fy...

 

Ok, nå snakker jeg meg bort. Poenget mitt er vel at om man føler seg sånn over en litt lengre stund enn noen uker så ville jeg tror at det betyr at man trenger å ta bedre vare på seg selv. For meg så er det hvertfall slik.

 

Du kan jo ta det opp med legen kanskje?

[*søtesmå*]

Det høres ut som meg. Jeg har det også slik... Nå fikk jeg en infeksjon og dermed antibiotika og sykemelding i en uke, og det hjalp litt. Tilbake på jobb i morra, og jeg må si at jeg gruer meg skikkelig.

Det er nok normalt å føle seg litt "neffor" i perioder, men hvis du føler at det ikke er en periode, så bør du snakke med legen din om det.

Jeg kommer til å prøve å jobbe nå, men ser for meg at det blir for mye og at jeg vil kontakte legen for ny sykemelding i løpet av uka...

Kontakt legen din, snakk med mannen din om hvordan du har det og det kan være en god ide å snakke med sjefen din på jobb også. Ofte kommer mye medfølelse og forståelse med det.