Forhold uten intimitet - hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg (mann) skriver her fordi jeg trenger å få luftet noen frustrasjoner, og fordi jeg gjerne vil ha inspill fra noen som kanskje forstår noe av situasjonen min, eller som kanskje har vært i et lignende forhold selv.

 

Jeg og samboeren min har vært sammen i 12 år, og vi har vært foreldre i fem år. Vi er begge i slutten av 30-årene. Jeg vil ikke si at vi har et kjærlighetsløst forhold, men det er et forhold uten intimitet. Samboeren min reagerer negativt på alle slags tilnærmelser, både sosiale og fysiske. Prøver jeg å gi henne en klem, så vrir hun seg løs. Prøver jeg å kysse henne, så vender hun ansiktet bort. Hun liker ikke at jeg legger meg inntil henne i sengen. Hun avviser det kontant hvis jeg prøver å stryke henne på magen, brystene, lårene eller rompa. Det går måneder mellom hver gang vi har sex, og det er flere år siden hun selv tok initiativ til noe sånt.

 

Når vi er sammen med barnet på dagtid, har vi det fint sammen. Men når vi har muligheten til å være sammen for oss selv på kveldene, vil hun bare være i fred. Hun har vent seg til å bruke denne tiden til å koble av fra jobb og barn, og det er noe hun helst gjør alene med en bok eller en film. Når jeg foreslår at vi skal gjøre noe sammen, så passer det ikke. Hvis jeg kommer og setter meg ved siden av henne, blir hun irritert.

 

Når jeg prøver å ta opp problemet med henne, vil hun ikke gå med på at vi i det hele tatt har noe slikt problem. Hun sier at hun er kjempeglad i meg, at hun gjerne vil være sammen med meg, men at jeg har en tendens til å velge de tidspunktene det passer dårligst til å nærme meg henne. Det hadde vært en akseptabel forklaring hvis det ikke var for at det alltid er sånn, og at det har pågått så lenge. Jeg kan ikke skjønne hvordan det går an å være så uheldig med timingen hver eneste gang, uke etter uke, år etter år. Jeg opplever det som at hun rett og slett ikke vil være sammen med meg. Jeg blir frustrert og deprimert av å ha det sånn, og vet ikke hva jeg kan gjøre. Er det noen som kjenner seg igjen i dette, eller som har en idé om hvorfor ting blir slik, så er jeg takknemlig for alle slags kommentarer.

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvor ofte du på en eller annen måte gir uttrykk for dine ønsker. Men min erfaring er at en som alltid "maser"/prøver seg, gir avsmak. En får ikke lyst..

 

Og om alle dine forsøk er ment å ende med sex fra din side, og hun vet dette, så gjør det ingenting bedre.

 

Jeg har en mistanke om at dette ikke er tilfellet hos dere, men....

 

Hvor mye gjør du i huset, og hvor mye gjør hun? Ikke sikkert dere har tenkt over det, men der kan være at hun gjør mer og er mer sliten, eller bare føler det sånn. Kanskje hun ønsker at du skal gjøre mer? Som noen sa det - "det mest romantiske min mann kunne gjort, er å bære ut søpla".

 

Kanskje føler hun mer på ansvar for barn(selv om hun kanskje ikke har mer ansvar enn deg)? Dere kan være litt ulike der, kanskje?

 

Nei, ikke godt å si. Men samliv er hard jobb(sitat fra min far, som er gift med min mor på 45. året nå ). Og det går i bølger

[Anonym bruker]

Takk for svar. Hvis det kom fram slik at dette utelukkende dreier seg om sex, så ble det litt feil. Sex (eller snarere mangelen på sex) er absolutt en del av det, men det handler vel så mye om å rett og slett "være sammen". Snakke sammen, se TV sammen, spille spill sammen. Ett eller annet, alt mulig slikt som det der.

[Anonym bruker]

Og når det gjelder spørsmålet om hvor mye jeg gjør i huset: Synes ikke jeg har noen grunn til å skamme meg, egentlig. Jeg synes jeg tar min del: lager mat, rydder, vasker og slikt. Går ut med søpla også. Det hender hun irriterer seg over ting jeg ikke gjør, eventuelt rot jeg lager, men sånt går jo begge veier.

[Anonym bruker]

Skriv ut det du har skrevet her, forklar at det er dine innerte tanker og følelser, og si at ingen kan ha det sånn i en evighet.

 

Det funker kanskje for noen få år, men før eller siden vil du faktisk bli så lei at du antakeligvis vil gå fra henne.

Det er så fryktelig dårlig å behandle den andre på den måten. Det vet jeg alt om, for jeg gjorde det selv. I ettertid ser jeg at jeg antakeligvis hadde en slags deperisjon. Jeg våknet heldigvis da jeg oppdaget at mannen min begynte å få samme "avsmak" som meg, altså han sluttet å bry seg og orket ikke lenger å jobbe med forholdet. Vi klarte å berge oss heldigvis. Da hadde vi vært sammen i 5 år, ett barn på 2 og vært gift i ett år bare. Aldri, aldri om jeg skal gi han den kalde skulderen igjen. Jeg hadde flaks..

[Anonym bruker]

22:55: "Det vet jeg alt om, for jeg gjorde det selv. I ettertid ser jeg at jeg antakeligvis hadde en slags deperisjon. Jeg våknet heldigvis da jeg oppdaget at mannen min begynte å få samme "avsmak" som meg, altså han sluttet å bry seg og orket ikke lenger å jobbe med forholdet."

 

Tusen takk for svaret. Kan du si mer om hvordan det artet seg for deg? Hvordan opplevde du det da det skjedde? Hvordan tenkte du om mannen din og måten han opptrådte på? Hvordan ser du på de samme tingene i ettertid?

[Anonym bruker]

Jeg følte meg sliten, lei og orket ikke tanken på å ha han oppå meg. Man går en en slags dvale når man har vært uten initimiet en stund, og det er vanskelig å komme ut av det. Han ble ekkel, masete, teit og dum. Alt han gjorde av galt egentlig.

Og det var da altså først når man en dag kom hjem og sa at han ikke ville leve sånn at jeg forsto alvoret i hva jeg gjorde. Jeg knekte sakte, men sikkert forholdet vårt og selvtillitten hans. Og ikke minst ødela jeg familielivet vårt og vårt barns.

 

Sett i ettertid oppfatter jeg situasjonen om fryktelig vond for han og egoistisk av meg. Han oppdrådde lenge forsiktig og prøvde å få ting til å funke, men det er klart at å bli avvist x-antall ganger gjør noe med en.

 

Prøv å få henne til se din side av saken. Så få henne til å forså konsekvensen av det hun gjør. For det ER virkelig bare spørsmål om tid før hun har drept alt som er igjen av følelser og håp for deg også.

[Anonym bruker]

Høres ut som hun er lei. Men at hun også vil være i forholdet med deg pga at dere fungere som familie. dere fungerer bare ikke lenger som kjærester.

Jeg var akkurat som du skriver mot min mann. vi ble separert,men ble sammen igjen. Er fortsatt ikke den store lidenskapen mellom oss,men er blitt mye bedre enn det var iallefall. (sex 5 gang på 2 år kanskje.!)Jeg hadde ikke lyst på han i det hele tatt. Og jo lenger tid det går uten sex så greier man seg fin uten som kvinne. Men som singel kunne jeg godt ha glede av sex. Var bare lei av å ha den samme sexen med den samme mannen som jeg hadde en grei men kjedelig hverdag med.

[Anonym bruker]

i korte perioder kan jeg ha det sånn ovenfor mannen min også. men da er det snakk om en uke nå og da. grunnen er at jeg er veldig sliten, at barna og jobben tar alt av meg, og da er det ENESTE jeg vil på kvelden å være i fred. rett og slett.

men jeg skjerper meg for mannen min, for jeg vil ikke at han skal bli såret og føle seg tilsidesatt. men i de periodene jeg har det sånn, bruker jeg mindre tid på mannen min, det er et faktum. og det er ikke personlig! Det er bare det at jeg er brukt opp, rett og slett. jeg har ikke noe å gi til andre.

 

hva du kan gjøre ? fortelle henne om igjen og om igjen at du respekterer at hun vil ha og trenger tid for seg selv, men at du gjeren vil være med henne fordi du liker henne og savner henne når hun er så fraværende ?

[Anonym bruker]

Mulig det er meg, men jeg synes du virker ganske pinglete. Kanskje gjøre noe med det?