Nødrop fra en frustrert ektemann.

[Anonym bruker]

Jeg har nå levd isammen med min kone i 10 år. I løpet av disse årene så har livet mitt i sammen med henne forandret seg dramatisk.

For åtte år siden fikk vi vårt første barn. Livet fram til da hadde vært helt underbart. Vi kommuniserte bra, hadde respekt for hverandre, utfylte hverandre på alle områder inkl. sex.

 

Fra vårt første barn ble født fikk jeg beskjed om at jeg ville fra nå av i et par år fremover bli underpriorietert pga. fullt fokus på barnet. Dette kunne jeg lett akseptere, men ting skulle bli verre enn forventet.

 

To år etter at den første var født, fikk vi barn nummer to. Intimitet og sex hadde ikke vært svært frekvent, men resultatet ble en ny graviditet. Vi konstaterte da at pga. at vi hadde en slik god kjemi, så ble det barn av det, kun ved å se på hverandre.

 

Ok, nok om det. Nye år kunne jeg nå se frem imot at jeg blir underprioritert, og hovedfokus skulle være på barna.

 

I løpet av disse årene har min kone mistet all lyst på intimitet og sex. Vi har ikke hatt et normalt sexliv på 8 år. (de fire første av dem aksepterer jeg)

 

Problemet mitt er at jeg ikke forstår hva som har skjedd? Er dette en normal oppførsel?

 

Vil nevne noen punkter som hun argumenterer med for ikke ha nærhet og sex med meg:

- hun er så sliten og trøtt

- jeg er så innpåsliten

- jeg gjør ikke som hun sier

- jeg er så dårlig humør hele tiden

- må prioritere andre ting før meg

- jeg er for lite oppfinnsom og bør overraske henne.

 

Noen av disse argumentene kan jeg tidvis være enig i, men jeg har forsøkt i snart 5 år å snakke med henne om at vi må fokusere på hverandre for ikke å miste hverandre. Disse diskusjonene har blitt en kamp, og hun har lukket seg inn i seg selv. Mitt humør er absolutt ikke på topp, og jeg har en forventning om at hun forstår hvor viktig seksualitet er i et forhold.

 

Hennes måte å håndtere denne situasjonen er psyke meg ned med taushet og nekte meg mulighet for intimitet.

 

For mitt vedkommende begynner nå situasjonen å nærme seg et kritisk punkt. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker å leve med et menneske som jeg er oppriktig glad i, uten at vi har et normalt forhold til intimitet og sex.

 

Er det noen der ute som opplever det samme som meg?

Er det noe der ute som har opplevd det samme som meg, og funnet ut av situasjonen?

 

Jeg er svært takknemelig for alle typer innspill fra det å få sympati til å bli anklaget for å være for lite oppmerksom og kravstor.

[Anonym bruker]

har dere ikke sex i det hele tatt?

[Anonym bruker]

Hva mener du med et "ikke normalt sexliv"? Betyr det at dere har sex 1gang i året, 1gang i mnd eller 1 gang i uka?

 

Koser dere? Kysser dere? - uten at dette du nødvendigvis vil ha sex?

[Anonym bruker]

Denne har ligget under debatt på sol. Men uansett, forstår ikke dette med at damer ikke vil ha sex. Jeg dumpa for en tid siden en mann i 40 åra fordi han ikke ville/klarte å ha sex. Jeg lever ikke i et sexløst forhold, da har jeg det bedre alene.

 

Hilsen dame i midten av 30 årene

[Anonym bruker]

Hmm, beskyldninger om å være for lite oppmerksom? Hvis kona di beskylder deg for det så kan det være noe i det. Jeg tenner i hvert fall mye lettere hvis mannen min først gir meg en lett skuldermassasje og snakker litt med meg enn hvis han går rett på sak og krafser i skrittet på meg.

 

Ikke at noen av delene skjer her i gården da. Her er det mannen som avviser meg fordi han er sliten osv og vi har sex kanskje to ganger i året ... men jeg har noen vage minner i fra den gangen vi hadde et ok sexliv.

[Anonym bruker]

Jeg og min man var sammen i åtte år før vi fikk barn. Kjærligheten blomstret før det. Nå husker jeg vel litt dårlig, men likevel, jeg hadde sommerfugler i magen når jeg så han ofte. Etter en fødselsdepresjon og et herpa underliv i flere måneder, ble mye ødelagt. Nattevåk og en krevende unge gjør at raushet og godheten mellom oss er nesten borte. Jeg savner sånn vi hadde det.. Forsøker ta meg selv i nakken innimellom, men faller fort tilbake. Syns mannen min er mye mer irritabel, negativ og prater om mye uinteressant. Hadde du spurt han, hadde han nok sagt det samme om meg. En av mine største svakheter et at jeg sjelden klarer å si hva jeg trenger til han. Han spør om det er greit at han går og handler inn noe til hobbyen sin, sier jeg ja fordi jeg ikke vil være kjip og tenker at jeg er lat om jeg sier nei. Men så står jeg det da, med en grinete unge som snart sjal bades, mens gubben plystrer ut døra. Så er jeg sur når han kommer hjem.. Sårer han meg, så blir jeg sur eller sint, heller enn å si jeg ble lei meg. Og mannen min sn standard kommentar er "ble du sur igjen nå". Og det HATER jeg. Mye dårlig stemning = lite stemning for sex for min del. Vi har sex ca en gang i måneden. Lite ja, men jeg føler ikke behovet. I tilegg til denne sure stemninga, og at jeg graver meg ned i alt vi har mistet sammen, er grunnene: ingen gode følelser knyttet til kroppen min (revne som var smertefult lenge og som gjorde sex vondt i ett år), at puppene mine ikke lenger knyttes til noe godt (ammeproblemer, og nå er det ubehagelig når han tar på dem), fødselstraume (jeg tenker på fødselen så fort han nærmer seg underlivet mitt), hemmoride som jeg ikke tør gå til lege med, men som plager meg, syns ikke jeg er noe atraktiv, han er ikke så god med fingrene og jeg tør ikke rettlede han, og det klassiske: jeg vil heller sove.. Jeg var en sånn dame som smørje var klar, og som syns mannen min burde tatt initiativ mer, men se på meg nå..

[Anonym bruker]

Mange greier ikke å ha sex med en person de ikke er fysisk eller psykisk tiltrukket av, men fungerer greit sammen med i hverdagen ellers..

Da kommer det en slags "sperre" oppi hodet når det kommer til sex/intimitet. Har dere prøvd parterapi? Barnefri?

[Anonym bruker]

Du skriver at du fikk beskjed om at du kom til å bli nedprioritert i forhold til barn.

Barna burte også for deg stå først i denne perioden og ikke bare for henne.

 

Hvor mye gjør du av husarbeid, matlaging, barn osv ?

 

 

 

Jeg og min man har også hatt lange perioder uten sex etter fødsel.

ikke så rart da det tok 6 mnd før jeg var grodd, kolikk unge, flere operasjoner i underlivet for å korrigere.

Og div annet.

Men jeg hadde heldigvis en mann som så hvor mye plager jeg hadde og han var mer tålmodig enn meg.

Han har stilt opp og tatt sitt med ungene og huset.

 

Så nå som jeg endelig er bra og minste er 2,5 år er vi oppe i sex to ganger i uken og det syns jeg er bra.