Er så lei meg her.. Er livet mitt liksom helt over?

[Anonym bruker]

Jeg har gått fra min mann, som var ofte slem mot meg og barna (ikke fysisk)- han mangler totalt empati, og vår eldste sønn var ofte trist etter å ha vært sammen med sin far. Vi bor for tiden hos mine foreldre mens jeg søker jobber. Jeg har en mastergrad i økonomi, men har aldri jobbet for jeg var hjemme med de to små. Har fortsatt ikke fått noen jobb, og søknad om overgansgstønad tar mange måneder, så vi lever ganske ubekvemt nesten oppå mine foreldre med veldig lite penger.

 

Stresset av denne situasjonen tar nesten helt over nå, merker jeg. Og hele tiden ringer min eksmann og skjeller meg ut- krangler om alt, vil ikke ha barna på samvær, så ringer han plutselig og sier 'ha de klare om 10 minutter, jeg skal ha de i en uke'. Da sier jeg jo, nei, vi må avtale ordentlig, jeg vil ikke stresse barna midt oppi alt nå, og da skriker og bærer han seg og sier at jeg ødelegger alt, kaller meg hore og fitte, etc etc.

Han betaler nesten ingenting i bidrag, så mine foreldre må betale masse, noe de ikke er spesielt glade for selv om de prøver å hjelpe så godt de kan. Eksen tjener flere millioner i året og liker godt å tute fra den fine bilen sin når jeg går til barnehagen med de to små barna i pøseregn (måtte selge bilen for å få penger)

 

Jeg søker og søker mange jobber, men begynner å føle meg så motløs. Kan livet bli bra igjen, liksom? Alle tingene våre står i boder, jeg vet ikke hvor klærne mine er, må låne åenger av foreldrene mine så barna kan ha med seg presanger i bursdagsselskap. Samtidig går eksen rundt og sier til 'alle' at jeg var utro og at han derfor gikk fra meg. Dette er blank løgn, jeg gikk som sagt etter mange år med nærmest psykisk terror.

 

Jeg orker liskom snart ikke mer, jeg elsker barna og vil så gjerne være en resurssterk mor for de, men jeg er nå ca 30, hjemløs, arbeidsløs, og alle våre tidligere felles venner ignorerer meg totalt fordi de tror på den psykopatiske eksens løgner. Har mest lyst til å hoppe på et fly langt av sted- føler livet mitt her er helt totalt ruinert. Noen andre som har gjennomgått noe lignende? Og ble det bra til slutt?

[Anonym bruker]

Kjære deg, du må jo få NAV til å ordne med bidrag når han ikke betaler!

 

Så må du kontakte familievernkontoret og få på plass en skikkelig samværsavtale. Skriftlig! Om han ikke vil møte, går du dit alene.

 

Selvfølgelig blir livet bra igjen!

[Anonym bruker]

Uff da, kan virkelig forstå at du føler at livet butter imot på denne tiden! Selv om det føles motløst akkurat nå, så vil jeg si at livet ikke alltid vil føles like forferdelig som nå! Bare det å få en jobb vil gjøre at livet begynner å gå oppover, bare se det som et stort fjell som du bare må komme over. Slik er det bare noen ganger i livet.

 

Selv om jeg ikke har vært borti ditt spesifikke tilfelle, kan jeg jo si at jeg har hatt noen skikkelige motganger jeg også, og det blir bedre!

 

Klem til deg, håper du får en jobb snart og et lite lys i enden av tunnelen!

[Anonym bruker]

Har ikke gått gjennom det samme, men har vært borti noe lignende.

 

Tror det vil være lurt å prøve å ta en ting om gangen. Bruk litt tid på å tenke gjennom hva som er viktigst å få gjort noe med. Lag en prioritert liste og så begynner du på en oppgave om gangen. Det å søke jobb tror jeg kanskje ikke skal stå øverst på lista slik du beskriver situasjonen.

 

Høres ut som om det er lurt å få til en fast samværsordning. Det kan familievernkontoret hjelpe med så vidt jeg har forstått.

Om dere ikke er enige om bidrag, så skal NAV kunne ta seg av det.

NAV skal også kunne hjelpe deg med bolig og noe å leve av til du kommer deg på beina igjen.

 

Når du har tenkt ut planen - prioritert osv., tar du kontakt med nav og får snakke med en saksbehandler (be om å få snakke med en sosionom).

 

Det er lys i tunnellen, du ser det bare ikke nå!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Dette er en drittfase som du kommer deg gjennom. Du kommer til å få en jobb, du kommer å få en bolig, og om et år eller noe er livet ditt helt annerledes. Det er bare å holde ut. Psykofaen kommer dessverre til å være i livet ditt for alltid - men tross alt har han skaffet deg de skjønne barna dine, så du har ham faktisk å takke for noe :-) Få inn kommunen/NAV i alle problemer dere har.

 

En forretningside: Skriv bok basert på egne erfaringer som skrudd ung kvinne og reis rundt med foredrag på høyskoler om hvorfor det er helt utilgivelig overfor seg selv og egne barn å sette egen utvikling på vent i den tro at ekteskapet skal være en trygg havn for familien. Bruk historien din til noe bra; nemlig det å oppfordre kvinner til å stå på egne ben (og tjen samtidig penger på det)

[Anonym bruker]

Hi her. Takk for snille svar, var nesten redd for å få kjeft her inne.

 

Jeg har liksom alltid sett på meg selv som resurssterk med mange venner og muligheter, men jeg merker at dette er så veldig vanskelig nå. Vi er i et miljø der alle er gift, alle er "velykkede" (på overflaten), og jeg føler virkelig at mange nærmest ler av meg sånn som situasjonen er nå.

 

Og jeg føler jeg ikke klarer å være en sånn mor som jeg vil være- som tar med barna på morsomme ting (har jo ikke penger), som er tilstedet for de (selv når vi er sammen føler jeg at bekymringene er så store at min lunte er kjempekort og jeg kan bli stresset og sint av alle småting som at de bråker for mye etc)

 

Jeg føler det rett og slett som om jeg må gå å bite meg i leppen hele tiden for ikke å begynne å hylgråte. Og det blir mye småkrangling med foreldrene mine- de er jo ikke vant til å ha meg og barna boende her og blir irriterte over det uunngåelige smårotet med ekstra oppvask og leker overalt etc.