Noen her som har hatt hjerneslag?

[Tante Blås Squaw]

16. september i år var det nemlig min tur - ut av det blå kom et hjerneslag som satte meg ut av spill i ca tre timer. Jeg hadde ingen kontakt med høyre side av kroppen og klarte ikke snakke.

 

Jeg er blant de heldige som ble nesten helt som før etter slaget ) Jeg sliter med hukommelsen, skriver mye feil, glemmer ord iblant (må si det engelske fordi jeg ikke kommer på det norske), har endel hodepine og har vanskelig for å konsentrere meg. Men er frisk og rørig ellers )

 

Jeg lurer på om det er noen andre her som har opplevd det samme? For jeg har gått på en klassisk "å-faen-jeg-kunne-dødd"-smell...

[Anonym bruker]

Jeg har hatt noen smerter i den ene siden av hodet, det kom som noen stakk kniv inn og kjente det banka etterpå, hvet ikke om det var et slag. men fikk du greie på hvorfor du hadde fått det? om du levde i faresonen?

[Tante Blås Squaw]

Høres ut som migrene (uten at jeg har noen medisinsk peil, hør med noen som har).

 

Jeg hadde ingen smerter, men plutselig sluttet bare høyre side av kroppen å funke. Husker at jeg kikket ned på hånda mi og lurte på hvorfor i helsike den ikke gjorde som jeg ba den gjøre. Ekkelt, men ingen smerter.

 

Jeg har fått vite i ettertid at det er veldig mye slag i familien, så det spiller selvsagt inn. Nå går jeg på en drøss medisiner og blir fulgt opp med sykehusopphold med grundige tester hver tredje mnd.

 

Jeg har hatt kreft tidligere, og alltid tenkt at "så lenge det ikke er kreft, går det helt fint!" Men det har gått opp for meg at mens kreft er noe som kommer gradvis og kan bekjempes på mange mange måter, er hjerneslag noe som kommer plutselig, man kan ikke forberede seg. Det skremmer livskiten av meg.

[Anonym bruker]

Har ikke hatt hjerneslag, men et hjerteinfark i en alder av 28år.. slo også ned som lyn fra klar himmel, og det tok meg lang tid å kommer over det.. Min mann, som dengang var samboer, var vitne til hendelsen, men han ser ikke ut til å ha tatt alvoret, det synes jeg er litt leit.. fikk beskjed om å ta det med ro, og skånes for de store belastningene den første tiden, men faktisk ett under at jeg ikke har fått ett nytt..

 

Kjenner følelsen du beskriver ja, ganske uggent

[Anonym bruker]

Ikke at dette har noe med det du spør om, men har du sett denne filmen?

Husker jeg så den for en stund tilbake og tenkte; wow, sterk dame.

[Gjest amandine]

Jeg har hatt en variant.. Dvs en propp av streptokokker blokkerte blodåre i bakhodet. Antakelig to ganger pluss en gang et annet sted. Ene gangen jeg hadde mistet jeg synet mer eller mindre i 20 minutter, andre gangen hadde jeg den verste hodepinen du kan tenke deg kombinert med synsforstyrrelser(lysende ringer rundt øyet). Lå to mnd på sykehus , men er i dag mer eller mindre ok. Har fremdeles synsforstyrrelser fra tid til annen, men håper det skal gi seg med tiden. Føler meg heldig!

[Gjest amandine]

Og samtidig som jeg føler meg heldig, kjenner jeg blir litt provosert av alle de som klager på at de fyller 40 rundt meg (det er et privilegie å fylle 40!).

For meg gikk det flere måneder etter jeg kom hjem før det begynte å gå opp for meg hvor nære på jeg var. Nå er det 1.5 år siden snart, og jeg tenker fremdeles på det hver eneste dag. Mannen min hadde det nok tøffere akkurat der og da, jeg var så syk og så konsentrert om å overleve at jeg tror ikke det helt gikk opp for meg før lenge etterpå.

Da det var et år siden omtrent fikk jeg meg en ordentlig mental smell. Og følte meg litt alene, det virker som om andre har glemt, mens for meg er det veldig virkelig fremdeles. Men sånn er det vel bare.. Priser meg lykkelig for livet og familien min hver eneste dag, og vet jeg er av de heldige som har passert 40 med glans!

[Tante Blås Squaw]

Takk for svar, alle sammen! )

 

Amandine; jeg er helt enig; man skal være takknemlig for hvert nye år man får oppleve. Jeg er 32 og har venner som syns det er fælt å ikke være i tjueåra lenger..."Alternativet er da verre?" pleier jeg å spørre ;o)

 

Kjenner veldig godt igjen den følelsen av at alle andre har glemt hendelsen, mens man selv fortsatt må deale med den. Den var nok verre da jeg var ferdig med et lengre behandlingsprogram mot kreft, veldig sårt. Nå er jeg mer klar over at helsetrøbbel blant venner er noe de aller fleste ikke orker å ta innover seg.

 

Man kan faktisk føle seg superheldig og takknemlig OG være skikkelig skremt på samme tid! Jeg tenker alt for mye på hva som vil skje neste gang hodet mitt kortslutter - for det vil det nok.

[Gjest amandine]

Tror du virkelig det, altså? Skummelt. Jeg kjenner jeg får panikk hver gang jeg blir forkjølet eller blir sår i halsen, det var sånn det begynte for min del. Vet at jeg har lettere for å få det igjen. Samtidig er jeg scannet på kryss og tvers uendelig mange ganger og det ser ok ut. Men man vet jo aldri. Det er noe med den vissheten om at uttrykket "man har aldri noen garanti", ja det er høyst reellt.

Jeg føler meg litt alene og sårbar i det, samtidig som jeg jo er klar over hvor uendelig heldig jeg er. Føler meg nesten litt egoistisk av og til fordi jeg vet jeg er blant de heldige. Samtidig vet jeg at mange som aldri har vært borti noe sånt ikke forstår eller tenker over, og det kan såre. Jeg tenker stadig på de som er mindre heldige enn meg, og lar meg irritere over folk som syter for småting. Og så blir jeg irritert på meg selv som klarer å irritere meg over sånt plukk.. Ha ha kravstor og aldri fornøyd;)

Men,- jeg har (alltid)godt humør og har som mål å gjøre det beste ut av tiden min,- det er noe jeg har lært og som jeg setter høyt. Det falt meg aldri inn tidligere at jeg kunne bli syk eller dø, nå vet jeg så alt for godt at det kan være over før jeg aner det.

Jeg gleder meg over hver dag jeg får! Og hva alder angår, jeg synes tiden og alderen gir meg liv, ikke tar det fra meg.

Hvordan takler du å ha det hengende over deg på den måten?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en hjerneblødning da jeg var ni år. Jeg falt om, kastet opp gjennom nesten, tisset på meg og hadde kramper. Falt i koma, og ble blå i ansiktet pga oppkast som satt fast i halsen. Kjevene mine var stive og gjenlåst... Mamma prøvde å bende opp munnen min med forskjellige redskaper for å få rensket halsen min....

 

Jeg ble hentet i helikopter på påskefjellet, og lå i koma et par dager, og var lam i halve kroppen en ukes tid. Fikk epilepsi etterpå, og delvis hukommelsestap. Mamma har fortalt meg at da jeg gikk ut fra sykehuset på mine egne ben, sa en lege til henne at det hadde han aldri trodd da vi kom inn.

 

Denne hendelsen har preget livet mitt endel. Jeg føler det er endel sammenhenger jeg ikke forstår. Det er akkurat som jeg har mistet det store bildet, hvis du skjønner? Jeg kan lett bli paranoid og lei meg av at jeg føler meg dum.. til tross for at jeg scorer godt over snittet på iq-tester.

 

Jeg tenker at deler av hjernen min nok er ødelagt, uten at jeg vet hvilke deler eller i hvilket omfang. Jeg tror ikke jeg vil vite det.

 

Likevel fungerer jeg godt. Jeg har utdannelse, jobb, familie, barn, venner... og ingen merker at det er noe annerledes med meg... kanskje bortsett fra tendensen til paranoia...

 

Men, jeg har på en måte sluppet å håndtere skrekken ved dette, fordi jeg var så ung. Jeg stolte på at de voksne ordnet opp for meg, og kan ikke huske at jeg følte meg redd noen gang.

 

 

[Lille C]

Ikke hjerneslag, men da jeg var 18 falt jeg plutselig om på en fotballbane mens jeg gikk der med en venninne. Det kom som et lyn fra klar himmel. Fikk epilepsi lignende anfall, hele kroppen ristet på bakken. På legevakta falt jeg om på nytt, hadde visstnok ikke puls ett halvt minutt eller noe.. Fikk fråde rundt munnen også og besvimte rundt 3 ganger på under en time. Slet mye med svimmelhet i ettertid, men legen fant ingenting feil på MMR. Sa det var pga stress og mye jobbing. Venninnen min sa hun hørte legen sa han mistenkte hjernesvulst. Skikkelig ekkelt! I etterkant av det anfallet slet jeg lenge med å bli så svimmel at jeg ikke klarte å snakke. Fikk rett og slett ikke ordene ut.. Pluss at jeg etter det slet med sterk hodepine. Dette er 3 år siden, sliter heldigvis ikke mere med det nå..

 

Men jeg kan faktisk ikke forestille meg at man kan bli så stresset og rett og slett falle om?